Robert Collett er en av pionerene i norsk zoologisk forskning. Han skaffet et vell av kunnskaper om våre virveldyr, og hadde avgjørende betydning for oppbyggingen av Zoologisk museum på Tøyen i Kristiania.
Colletts kjærlighet til naturen kom tidlig til syne. Hans mor har skrevet at når Robert var på besøk på Eidsvoll prestegård, “hvor glædestraalende kunde han komme styrtende med en tarvelig Blomst eller nogle riktig afskyelige Insekter i sin lille Daase ... Han var da 4 Aar”. Faren døde av lungebetennelse bare 38 år gammel, og moren satt tilbake med fire barn. Robert, som var den eldste, ble pleiesønn hos farbroren Johan Chr. Collett. Fra 1854 bodde familien på Lillehammer i fem år. Her fikk han gode venner og god kontakt med naturen som han elsket. Han samlet planter og egg, og førte nøyaktig dagbok over sine iakttakelser. Da han kom tilbake til Christiania 1859, ble det særlig insekter og fugler som fanget hans interesse.
På Lillehammer gikk han på latinskolen, men skolegangen ble avsluttet 1861 ved Nissens skole i Christiania. Med tungt hjerte begynte han å studere jus, men nesten daglig gjorde han sine utflukter i byens omegn, og etterpå var han på det zoologiske museum som lå i universitetsbygningene i sentrum. Dit brakte han innsamlet materiale, og der kunne han prate med sin venn og lærer, professor Halvor H. Rasch. Det var med møye han fikk tatt sin juridiske embetseksamen 1868, men så var det slutt.
1871–72 var han assistent hos professor Rasch. Han fikk museets første konservatorstilling 1874, og 1876 ble han universitetsstipendiat i zoologi. I januar 1885 ble han konstituert som professor og utnevnt i oktober samme år uten konkurranse. Han satt i stillingen til han døde av lungebetennelse 27. januar 1913.
Robert Collett var en feltzoolog som elsket å være ute i naturen. 1864 fikk han offentlig stipendium og foretok sin første zoologisk-botaniske utflukt til fjellene omkring Gudbrandsdalen. Senere reiste han meget, bl.a. 14 ganger til Finnmark, og han besøkte museer i mange europeiske land hvor han særlig studerte fiskesamlingene. Etter hvert bygde han opp et utstrakt rapporteringsnettverk, men han var meget kritisk til og forsiktig med de opplysninger han fikk.
Med sitt brede interessefelt gjorde han observasjoner over mange dyregrupper. Han fikk 1875 Kronprinsens gullmedalje for et arbeid over edderkopper. Han fant flere nye arter blant sommerfuglene og billene, men forlot disse dyrene til fordel for virveldyrene og behandlet alt: fisker, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr. Han foretok en systematisk kartlegging av Norges virveldyrfauna, både i innlandet og langs kysten. Det har vært sagt at neppe noen spesialist i verden har kjent sitt lands virveldyrfauna så godt som han gjorde.
Hans hovedinteresse var fuglene. Allerede 1864, som 22 år gammel juridisk student, publiserte han sitt første større zoologiske arbeid over fuglefaunaen i Christiania omegn. 1869 kom Norges fugle, som ble fulgt opp med tre “mindre meddelelser”, i alt over 650 sider. I hans arbeider er det påvist over 50 nye fuglearter for vår fauna. Han skrev også om de norske fuglene i Dressers A History of the Birds of Europe, som utkom 1871–81. Sammen med Fridtjof Nansen bearbeidet han fuglene fra den norske polarekspedisjonen 1893–96.
Allerede i beretningen fra sin første stipendietur hadde han med observasjoner over fisk og pattedyr. 1874 gav han ut Norges fiske med bemerkninger om deres utbredelse, senere kom det tre store tilleggsbeskrivelser. Han bearbeidet også fiskene fra flere store ekspedisjoner, og beskrev flere nye arter. Stor oppmerksomhet vakte hans studier over de små transparente, ettårige kutlingene.
Foruten systematiske og faunistiske arbeider, tok han også opp de enkelte arters levevis, atferd og enkelte anatomiske problemer. Bl.a. beskrev han de assymetriske bygningstrekk i kraniet hos ugler, som gjør at de lettere kan lokalisere sitt bytte.
1908 begynte han på sin store oversikt over Norges virveldyr, med nøyaktig beskrivelse av hver art og med korte meddelelser om deres utbredelse, levevis og forplantning. Det var bare den første delen om pattedyrene han fikk ferdig før han døde. Pattedyrbindet er blitt en klassiker i litteraturen om Norges fauna og tilfredsstiller både de vitenskapelige krav og er lettlest. Han tar også opp vår utnyttelse av artene, og om Svend Foyns granatharpun sier han at “Opfindelsen var skjæbnesvanger ... Endnu en Tid kan ved dens Hjælp øses store Værdier op af Havet; men den enorme Beskatning af en Gruppe med en forholdsvis saa begrændset Formeringsevne, som Hvalernes, vil ubønhørlig reducere Stammerene saa stærkt, at Masse-Fangsten af sig selv vil ophøre, og det vil derefter bero paa Omstendighederne, naar disse atter vil vinde Kraft til Forøgelse.”
Bindet om krypdyr og padder arbeidet Collett med det siste året han levde. Det ble utgitt ved A. Wollebæk 1918. Fuglene ble behandlet i tre bind, utgitt ved Ørjan Olsen 1921, dessverre er de ikke tilstrekkelig preget av Colletts fremstillingsmåte. Fiskene ble aldri utgitt samlet, men materialet er presentert i Colletts tidligere arbeider.
Det var Colletts fiskearbeider som ble høyest verdsatt av samtiden og gav ham mange internasjonale anerkjennelser. I dag er det først og fremst hans detaljerte beskrivelser av masseopptreden av lemen som siteres. I alt publiserte Collett ca. 150 arbeider, vitenskapelige og populære. Dessuten har han skrevet et stort antall usignerte artikler i aviser og tidsskrifter. Collett gjorde en grunnleggende innsats når det gjaldt å skaffe opplysninger om hvilke dyr som fantes i landet vårt, og hvor. Men han gav oss også et vell av kunnskaper om disse dyrenes biologi, et kunnskapslager som er blitt utnyttet av senere forskere. Som et eksempel kan nevnes at den britiske zoolog Charles Elton på grunnlag av Colletts data om lemen kunne presentere sin hypotese om svingninger i smågnagerbestandene 1924. Selv i dag har Colletts data betydning for moderne populasjonsøkologisk forskning.
Collett bestyrte zoologisk museum sammen med G. O.Sars fra 1882 og var enebestyrer fra 1886. Det var han som tok seg av innredningen og ordningen av samlingene i det nye huset på Tøyen. Virveldyrsamlingene på museet økte i hans tid fra ca. 150 eksemplarer til nesten 9000, og under hans ledelse ble museet det beste i hele Skandinavia med hensyn til innenlandsk vertebratfauna.
Collett la stor vekt på å formidle sine kunnskaper til et større publikum. Hans biologiske grupper på museet var meget populære, ikke minst hos barn og ungdom. Blant hans populære bøker må fremheves hans beskrivelse av Norges vigtigste Hvirveldyr i første bind av Norge i det 19de aarhundrede, og bøkene Fugleliv i det arctiske Norge og den omarbeidede utgaven Dyreliv i det nordlige Norge. Også som naturfotograf gjorde han en stor innsats og er blitt kalt Norges første fuglefotograf.
Han var en ren kateterforeleser og stod fjernt fra studentene, men når han snakket om sine yndlingsdyr, ble han engasjert og stimulerende. I felten ønsket han ro og ville være alene. Det ble derfor Kristine Bonnevie som kom til å overta ekskursjonene og som tok seg av studentene.
Collett var også engasjert i jakt og opptatt av forvaltningen av vårt vilt. Han hadde et godt samarbeid med jegerne og satt i styret for Norsk Jæger- og Fiskerforening, hvor han ble æresmedlem i 1909. Han satt også i styret for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme og var medlem av rådet for Det Norske Geografiske Selskab. Collett var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av mange utenlandske selskaper. For arbeidet Carte Zoo-géographique de Norvège fikk han flere gullmedaljer. Han ble ridder av St. Olavs Orden 1895 og kommandør 1911, og han var kommandør av den portugisiske Conceição de Vila Vicosa-orden og av den italienske Kroneorden. Selv satte han størst pris på at han ble kallet til foreign member av The Zoological Society of London, hvor antall utenlandske medlemmer ikke måtte overstige 20!
Collett ytet verdifulle økonomiske bidrag til vitenskapens fremme, og mange studenter og yngre forskere har i årenes løp nytt godt av Professor R. Colletts legat til undersøgelse og bearbeidelse af Norges fauna.
Robert Colletts helse var ikke den beste. Det bøtte han på med et regelmessig og måteholdent liv. Livet i naturen og hans vitenskap opptok hans tanker tidlig og sent. Etter hans død sa Emily Arnesen om hans naturfotografier: “Ofte er det likesom man i dem fornemmer hjerteslaget av et ensomt menneske. For ensom var COLLETT, trods det lyse sind og de mange venner, som aldrig kom ham nær. Han hadde mimosens sjæl – han lukket seg ved den mindste berøring.”