Forfatter og kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Sogneprest Nicolai Wergeland (1780–1848) og Alette Dorothea Thaulow (1780–1843). Gift 14.7.1841 med professor Peter Jonas Collett (1813–51). Søster av Henrik Wergeland (1808–45); mor til Robert Collett (1842–1913) og Alf Collett (1844–1919).

Camilla Collett fikk sitt gjennombrudd som forfatter med Amtmandens Døttre, som er blitt stående som hennes hovedverk. Men hennes forfatterskap omfatter mange sjangere: Hun skrev også dagbok, fortellinger og en selvbiografi, litteraturkritikk, reisebrev og essays, fremfor alt om kvinnesaksspørsmål.

Camilla Wergeland tilbrakte sine første leveår i Kristiansand. Da hun var knapt fire år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Eidsvoll, og familien flyttet dit. Bortsett fra ett år ved Jomfru Pharos pensjonatskole for piker i Christiania (1826–27) og to år ved Brødremenighetens skole i Christiansfeld i Sønderjylland (1827–29), bestod Camillas skolegang i å følge den delen av brødrenes undervisning som ble gitt av huslærere i prestegården. Søsteren Augusta giftet seg 1829, men ikke med den hun elsket, noe som skulle bli et viktig tema i Camilla Colletts forfatterskap. Selv svermet hun i store deler av 1830-årene for “familiefienden” Johan Sebastian Welhaven, som hun traff første gang i januar 1830. Hennes dagbok og erindringer om forholdet til Welhaven ble først utgitt 1926 under tittelen Optegnelser fra ungdomsaarene.

Høsten 1836 og våren 1837 tilbrakte Camilla i Hamburg. Under dette oppholdet var hun en kort periode, fra juletider til april, forlovet med den svenske diplomaten Alexandre de Petersén. I mars 1839 forlovet hun seg hemmelig med Jonas Collett. De giftet seg 1841, etter at han var blitt utnevnt til lektor i lovkyndighet ved universitetet i Christiania. I løpet av de neste seks år fikk de fire sønner – Robert, Alf, Oscar og Emil. I denne perioden skrev Camilla Collett, mer eller mindre i samarbeid med Jonas, noen essays og fortellinger til Den Constitutionelle, og ekteparet støttet P. Chr. Asbjørnsen i hans arbeid med innsamling og utgivelse av de norske folkeeventyrene.

Etter Jonas Colletts død 1851 fikk Camilla enkepensjon, men den strakk ikke til for hennes og sønnenes livsopphold. Huset ble solgt og hjemmet oppløst. Da Camilla Collett i oktober 1852 reiste til København, der hun arbeidet på romanen Amtmandens Døttre, ble to av sønnene, Robert og Emil, igjen hos slektninger i Norge.

Camilla Collett var tilbake i Christiania sensommeren 1853. Første del av Amtmandens Døttre ble utgitt anonymt i desember 1854, annen del utkom i juni 1855. Robert og Oscar bodde etter hvert fast hos hver sin onkel, Alf og Emil bodde for det meste hos moren. Camilla Colletts neste bøker, Fortællinger og selvbiografien I de lange Nætter, utkom henholdsvis 1860 og 1862. Fra høsten 1863 var hun igjen borte fra Norge i et års tid, med opphold i København, Berlin og Paris. 1865–66 bodde hun i Stockholm med Emil, på grunn av hans utdannelse.

Den essayistiske perioden av hennes forfatterskap ble innledet 1868 med utgivelsen av Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser, 1ste Række. 1870 flyttet hun til København, der hun installererte seg med sine egne møbler på et pensjonat. Hun foretok mange reiser til Frankrike, Tyskland og Italia, men tilbrakte de fleste somrene i Christiania og på Modum Bad. Som “Forfatteren til Amtmandens Døttre” gav hun 1872 ut Sidste Blade, 2den og 3dje Række i kommisjon hos bokhandler Malling i Christiania. Den første boken Camilla Collett gav ut under fullt navn, var Sidste Blade, 4de og 5te Række (1873).

Våren 1876 innvilget Stortinget henne, etter en del diskusjon, halv diktergasje. Hun utgav essaysamlingen Fra de Stummes Leir i desember 1877. Våren 1879 bodde hun i Kristiania, der hun arbeidet på en ny utgave av Amtmandens Døttre. Essaysamlingen Mod Strømmen utkom i København i desember samme år. 1885 utkom Mod Strømmen. Ny Række.

Sin 80-årsdag i januar 1893 feiret Camilla Collett i Kristiania, hvor Studentersamfundet inviterte til fest. I april var hun tilbake i København. Sommeren 1894 tilbrakte hun på Modum Bad, og deretter flyttet hun omkring i Kristiania, fra det ene losjiet til det andre. Hennes siste tilholdssted var Bogstadveien 8. Hun døde 6. mars 1895 og ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Som forfatter hadde Camilla Collett sine røtter i den romantiske skolen, som la vekt på at forfatterens subjektive følelser og erfaringer måtte nedfelles i dikterverket. I Hamburg var hun blitt kjent med noen av forgrunnsfigurene for “Det unge Tyskland”, og hun leste Bettina von Arnim og Rahel Varnhagen, som begge knyttes til Jena-romantikken. Hun var også en ivrig leser av den unge Heinrich Heine, George Sand og Thomasine Gyllembourg.

Camilla Wergeland begynte å skrive i 1830-årene, mens konflikten mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven preget den offentlige diskusjonen i Norge. Dagboken fra disse årene ble først utgitt mange år etter hennes død. I 1840-årene skrev hun essays og fortellinger, men hennes bidrag til eventyrsjangeren ble ikke riktig akseptert av samtidens nasjonalromantikere. Camilla Collett kobles likevel ofte til Det unge Tyskland, som en av dem som overførte deres program til norsk poetisk realisme. Sitt endelige gjennombrudd som forfatter fikk hun 1854–55 med Amtmandens Døttre.

Det kan være fristende å dele Camilla Colletts forfatterskap i to: Først baserte hun alt hun skrev på egne erfaringer, og som en romantisk forfatter skrev hun dagbok, brev, roman og eventyr. Deretter ble hun en aktiv forkjemper for kvinnesaken, hvor hun med sine essays, som en realistisk forfatter, satte kvinnens stilling under debatt. Men en slik todeling dekker over det faktum at det var kvinnens stilling hun skrev om fra første stund, og at hun også til siste stund baserte sine verk på egne erfaringer.

Fremveksten av Camilla Colletts kvinnepolitiske standpunkter kan vi følge gjennom å se på utviklingen av forfatterskapet. I Optegnelser fra ungdomsaarene skrev hun om sin ulykkelige forelskelse i Johan Sebastian Welhaven. Siden 1831 hadde Camilla og Welhaven møttes i de samme sosiale kretser, men den sosiale etikette og striden mellom Welhaven og hennes bror Henrik stilte seg i veien for at de kunne bli nære venner. Ikke desto mindre var hun svært opptatt av Welhaven, og ryktene gikk om dem. I 1835 brevvekslet de. Welhaven skrev at hun var en smukk melodi som spilte i hans indre. Men han forklarte også hvordan det han kjempet for, nemlig den idé han med den varmeste inderlighet og djervhet forkynte, var ham langt mer kjær enn hans egen velferd. Ideen ble ikke nærmere definert, men vi kan gå ut fra at han mente det dannelsesprosjekt han forfektet i striden med Henrik Wergeland.

26. april 1835 svarte Camilla med å erklære hvor dypt hun følte for ham, og forklarte at disse følelsene var basert på hans evne til å uttrykke det hun ennå ikke fant ord for. Welhaven svarte høflig, men avvisende, at en slik glede som å vite at hans vesen var innsluttet i hennes dype gemytt ville han ikke la gå til grunne ved å dele en borgerlig tilværelse med henne. Nei, deres forhold var av en høyere art og skulle ikke risikere å brytes ned av hverdagslivets “tusinde Ærgerligheter”.

På dette siste brevet svarte hun ikke, men i desember 1835 begynte hun å skrive en erindring om alt som hadde foregått mellom dem. Dessuten begynte hun på en dagbok, også den fokuserer på forholdet til Welhaven. Det er disse tre tekstdelene – erindringen, brevene og dagboken – som senere ble satt sammen til Optegnelser fra ungdomsaarene. Det handler om den elskende kvinnen som skriver om sine følelser for den elskede: Til å begynne med håper hun på en forening, men etter konfrontasjonen i brevene tar hun avstand fra ham og sliter med å frigjøre seg fra sin egen bundethet til ham.

Også i Amtmandens Døttre tematiseres unge pikers kjærlighet. Romanen viser hvordan unge piker blir manipulert til å gifte seg med menn de ikke føler kjærlighet for. Som Optegnelser fra ungdomsaarene handler også Amtmandens Døttre om de kvinnelige følelsenes rett og om behovet for indre frigjøring: Familien Ramm består av mor og far, en sønn og fire døtre. Ingen av de to eldste døtrene er forelsket i den mann de skal gifte seg med, de føler ikke engang respekt for sine fremtidige ektemenn, likevel får moren dem til å akseptere frieriet. Hun manipulerer dem til å følge den moderlige versjon av fornuften, fremfor sine egne hjerter,og de blir begge ulykkelige i sine ekteskap. Men det er skjebnen til de to yngste døtrene, Amalie og Sofie, romanen fokuserer på. Amalie er forelsket i en fattig prest uten fast levebrød. En eldre prest i god stilling frir til henne, men Amalie står fast ved sin egentlige kjærlighet. Hun er den eneste av amtmannens døtre som gifter seg etter sitt eget hjerte. Den yngste, Sofie, er blitt skremt av sine to eldste søstres skjebner, og er redd for kjærligheten. Hun gifter seg med Amalies frier i stedet for med den unge mann hun hadde elsket.

Camilla Collett hevdet at Amtmandens Døttre handler om de usle kår samfunnet byr den kvinnelige kjærligheten. I Sidste Blade (1872) skrev hun “jeg har villet vise hvor uvorrent, hvor uforsvarlig ringeagtende Samfundet behandler dettte Menneskelivets dyreste, ædleste Stof, og at næsten alle Ulykker inden Familien og Egteskabet har sin skjulte Grund i, at dette spildes”.

Noe av stoffet i Amtmandens Døttre er hentet fra Camilla Colletts eget liv, men romanen er en fri bearbeidelse av erfaringer og favner bredere enn hennes egen bakgrunn. Ved utgivelsen ble hun kritisert for å være ubeskjeden, tendensiøs og altfor pessimistisk i skildringen av kvinners vilkår. Litteraturhistorikeren Jorunn Hareide mener den strenge kritikken skyldtes at dette var en hjemlig, kvinnelig forfatter som ikke bad om unnskyldning, verken for seg selv, sitt stoff eller sitt ærend. Camilla Collett hadde noe på hjertet, og hun ønsket å bli hørt, til tross for at det i datidens Norge ble ansett som både støtende og fremmed at en kvinne ytret seg offentlig.

Selvbiografien I de lange Nætter er en sterkt poetisk fremstilling av noen få episoder fra Camilla Colletts liv. Hun skrev om de tidligste barneårene, om faren og broren Henrik, om skolegangen hos herrnhuterne og om venninnen Christiane som døde. Hun skrev om traktene rundt Eidsvoll og (i annenutgaven fra 1892) også om sin barnepike og moren hennes, som var et oppkomme av eventyr. Hun skrev ikke direkte om forholdet til ektemannen, men gjengav en fiktiv korrespondanse mellom den unge Ernst og den eldre Helene, hvor han gjør sitt ytterste for å sette friskt livsmot i henne. Forskerne er uenige om hvorvidt disse fiktive brevene skal tolkes som en dikterisk fremstilling av forholdet mellom Camilla og Jonas Collett.

I I de lange Nætter er det to episoder som bare så vidt nevnes, men som blir tillagt stor vekt; hver av disse episodene skal ha gjort fortelleren søvnløs, og selvbiografien er formet som den søvnløses fortelling natt for natt til andre søvnløse. Den første episoden var mottakelsen av Welhavens brev, der han tilstod at han hadde elsket henne, men har betvunget sin kjærlighet av hensyn til sin idé. Den andre episoden som har bidratt til hennes søvnløshet er Jonas Colletts død. Slik fremstiller selvbiografien kjærlighetssorgen som en ramme om Camilla Colletts liv. I Sidste Blade (1872) skrev hun at hun i sitt forfatterskap “har søgt at vise, at en sand kvindelig Kjærlighed altid burde finde sin Gjenstand, at den aldrig [...] burde kunne bedrages, at der gives kun én virkelig Skuffelse, den ikke at faa leve for den udvalgte”. I sitt eget liv opplevde hun at hennes kjærlighet ble avvist av Welhaven og at Collett døde fra henne. Derfor visste hun hva det vil si ikke å kunne leve for den utvalgte.

I sitt essayistiske forfatterskap utviklet Camilla Collett sin samfunnskritikk i klare ord. Hun er mer opptatt av den indre frigjøring enn av den ytre, men nå er kritikken av kvinnens umulige stilling ikke lenger skjult bak historier og enkeltskjebner. I alle de tre bindene av Sidste Blade veksler essayene mellom å være skarpt kritiserende innlegg i kvinnekampen og reiseskildringer og erindringer fra hennes eget liv. Litteraturhistorikeren Ellisiv Steen kaller det Camilla Colletts “rytme”: Hun går fra det personlige til det generelle, og fra det generelle til det personlige. Vekselvirkningen understreker sannheten i hennes sak: “Det er som hun hele tiden med mellomrom må hente ny beviskraft i sine egne erfaringer, i den personlige lidelse som gir henne lov til å generalisere.” Svært ofte, men slett ikke alltid, er de mer personlige betraktningene gammelt stoff, det vil si fra 1840-, 1850- og 1860-årene, mens det nyskrevne er dagsaktuelle kampinnlegg.

I Om Kvinden og hendes stilling, som er trykt i Sidste Blade (1872), skrev Camilla Collett spottende om kvinnesynet i litteraturen og i samfunnet. Hun pekte på hvordan litteraturen lærer kvinner å ofre seg. Mange av de mest kjente diktverkene handler om elskende kvinner som går til grunne under fryktelige lidelser. Hun benektet ikke at kvinner kan gå til grunne i kjærlighet; det var idealiseringen av kvinnenes lidelser, romantiseringen av den ulykkelige kjærligheten hun så skarpt tok avstand fra. Hun viste hvordan kvinnene utsettes for urettferdighet på alle livets områder, uten å være i stand til selv å kjempe imot. Samfunnets kvinnesyn hadde skapt en selvforakt hos kvinner som hindret dem i å kjempe for rettferd for seg selv. Kvinnenes rolle i historien har vært å være pådrivere for sosial rettferd, skrev hun. Men de har ikke selv fått noen fordel av det. Uten kvinnene hadde det ikke blitt en fransk revolusjon; de kjempet heltemodig, men oppnådde ingen forbedret status for egen del: “Den Tak, de høstede for en heltemodig Deltagelse [...] var en Skjærpelse af uretfærdige Lovbestemmelser, der lod dem dobbelt føle Trykket bagefter.”

Mottoet for første bind av Sidste Blade er: “Være Forfatter efter Tidens Behov er ogsaa at udtale Sandheder, som andre tænker, eller dunkelt tænker, eller slet ikke tænker, udtale dem træffende og overbevisende, oprivende og lægende, og med sin Smule Livslykke og Dagsfred indestaa derfor.” Det er et motto som passer like godt til de to følgende bind. Der skrev Camilla Collett om kjærlighet og ekteskap og vold, om kvinneverd motsatt mannens verd i arbeidet. Hun viste til Stuart Mill og skrev om behovet for kvinnens frigjøring. 1873 stod hun for første gang frem som forfatter under fullt navn. Hun har en sak å kjempe for, sier hun i forordet, “som jeg med Glæde ofrer min hele Sjæl og Resten af mine Kræfter”.

Avhandlingen Kvinden i Litteraturen fyller det meste av Fra de Stummes Leir (1877). Her opptrer Camilla Collett også som litteraturkritiker. Hun skriver om romanen som vitnesbyrd, at gjennom romanen lærer kvinnen om seg selv. Men hva er det hun lærer? Hun lærer at hun ikke er betydningsfull. Leserinnen leser for eksempel om ekteskapsforhandlinger, side opp og side ned, men aldri har den kommende hustru selv et ord med i laget: “Kun maa hun blindt lystre disse Lovbud, der fattes uden hendes Stemme deri. En nys udkommen europæisk Literaturhistorie indeholder saaledes blandt en sindsforvirrende Masse kjendte og ukjendte Mandsnavne kun to kvindelige, som det ikke heller ret vel lod sig gjøre at forbigaa: Mad. de Staël og Georges Sand [sic], – en Ære, som de rigtignok maa betale med at se de merkeligste Fortrin, der smykker dem, stemplet som mandige og med forresten dygtig at rives ned.”

Det må være de fire første bindene av Georg Brandes Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes literatur (1872–90) Camilla Collett her omtaler som et bevis på hvordan kvinnen usynliggjøres. Videre gjennomgår hun en rekke av sin tids romaner og viser hvordan de alle er basert på ett grunnmotiv: Mannens krav til kvinnen om at hun skal ofre seg, og kvinnens beredvillighet til faktisk å ofre seg. De utenlandske romanene oversvømmes av kvinnelig offervillighet, spesielt de mest leste og kjente som Bulwer Lyttons. Men også hos Ibsen møter vi slike kvinneskikkelser; Agnes i Brand og Solveig i Peer Gynt. Hos Bjørnson finner vi dem, og hos Lie, men også hos kvinnelige forfattere som Marie Colban, hevdet Camilla Collett.

I sin litteraturkritikk gjennomførte Camilla Collett en rent moralsk lesning. Hun sympatiserte med den kvinnelige hovedpersonen og anklaget de forfatterne som ikke leverte det hun betraktet som sanne skildringer.

For første gang vakte Camilla Colletts kampskrift stor oppmerksomhet. Hun fikk anerkjennende takkebrev fra venner og beundrere, mens aviser og tidsskrifter brakte kritikk og motargumenter, og det ble trykt flere brosjyrer hvor bokens temaer ble diskutert. Viraken var størst i København. Til og med i tyske aviser fikk hun rosende omtale. At Fra de stummes Leir vakte så stor oppmerksomhet i Danmark, mens Sidste Blade gikk nokså upåaktet hen, forteller oss at tiden endelig hadde tatt Camilla Collett igjen. Hun var ikke lenger så alene med sin kampsak. Men i Norge skapte hennes bok ingen debatt. Her var det Ibsen og Bjørnson som vakte oppmerksomhet med Samfundets Støtter og Magnhild.

I mai 1878 drog Camilla Collett til Paris for å finne en forlegger. Hun følte seg sterkt knyttet til den europeiske feminismen. Amtmandens Døttre var utgitt på tysk, ingen av hennes øvrige titler var oversatt. Det lyktes henne ikke å bli oversatt til fransk. Den samme sommeren ble det arrangert et internasjonalt kvinnemøte i Paris; Camilla Collett hadde adgangstegn til møtet, men deltok ikke. Hun, som alltid oppfattet seg som mer av en europeisk feminist enn en norsk kvinnesakskvinne, ville gjerne lese noe fra sine essays for forsamlingen, men hun hadde ingenting som var oversatt.

Våren 1879 var hun i Kristiania og arbeidet med en norsk nyutgave av Amtmandens Døttre. I forordet til denne tredje utgaven (2. utgave kom i København 1860) kommenterte hun kritikken boken møtte da den kom første gang. Bare det at hun tok til motmæle var oppsiktsvekkende. Kvinnelige forfatteres verk ble på 1800-tallet gjerne forsynt med forord der de unnskyldte seg for å ha grepet pennen, eller forord der kjente, mannlige forfattere gikk god for det foreliggende verket. Camilla Collett tillot seg å føre en myndig, autoritativ røst selv. Det hadde hennes egne personlige erfaringer gitt henne rett til. Hun plasserte sin roman på linje med Bjørnsons Leonarda og Ibsens Et dukkehjem, og avfeide innvendingene om at hennes skildring var for pessimistisk. Virkeligheten er verre, sa hun.

Med sine lange innslag av brev og dagbøker er romanen basert på en estetikk fra romantikken, men i denne nye utgaven understreket Camilla Collett romanens realistiske trekk. Ellisiv Steen peker på hvordan forfatteren nå utdyper karakterskildringen av den mannlige hovedpersonen, gir ham en bakgrunn som kan forklare hans holdning og gjør ham mer realistisk, og tilføyer en mengde korte innskudd som stemmer overens med Camilla Colletts egne tanker fra de siste årenes essays om kvinnens stilling.

I Mod Strømmen skrev Camilla Collett om kvinnens posisjon i det norske samfunnet. Hun skrev om landet som forstøter sine døtre: “Du har engang ammet Heltekvinder, sterke, kraftige, frit og vældig sig udfoldende som dit pludselige Foraar, og denne forkvaklede, fromt afrettede, maalbundne Slegt, der nu vokser op i dig og kalder sig dine Døtre, dem vender du dig i Kulde bort fra, kjendes ikke ved dem!” Her, som ellers, tok Camilla Collett i bruk sine egne erfaringer av å være kvinne i et samfunn der debatten foregår på menns premisser og kvinner ikke har adgang til offentligheten. Hun skrev om den kvinneforakt som rådet i offentligheten, men også om at de to kjønn ikke kjenner hverandre. For unge som skal finne ektefelle er ballene det eneste sted de kan møtes; de burde bli kjent med hverandre på fjellvandringer i stedet. Hun skrev om hvordan norske kvinner og deres erfaringer ble misforstått og utstøtt av det norske, litterære samfunn, og begrunnet sine synspunkter med sin egen erfaring.

I en lang artikkel i Nordisk Tidsskrift (1877) beskrev Henrik Jæger hennes forfatterskap med bl.a. følgende ord: “Tungsind, Grubleri, Selvfordybelse og atter Selvfordybelse, [sic] reflekteret som den melankolske, heftig som den koleriske, selskabelig som den sangvinske!” Hun svarte med Et Gjenmæle, der hun tilbakeviste Jægers lesning av henne påstand for påstand. “Et Gjenmæle” gir oss Camilla Colletts egen forståelse av seg selv som forfatter; en som tegner kvinnevirkeligheten slik den egentlig er, slik mennene ikke vil se den.

Men Jæger er ikke den eneste som har heftet seg ved Camilla Colletts gemytt. Melankolsk og tungsindig er begreper som selv i dag hefter ved omtalen av henne. Litteraturhistorikeren Torill Steinfeld har i sin biografi også lagt vekt på en annen side ved henne: den unge Camilla Wergeland som danset seg gjennom de europeiske salonger. Theodor Mundt, som traff henne i Hamburg 1837, beskrev henne som den nordiske sylfide.

Norsk Kvindesaksforening ble stiftet 1884, og Camilla Collett ble hedret med æresmedlemskap. På tross av den reformpolitikken som fant sted mot slutten av hennes liv, fortsatte hun å insistere på at kvinnenes virkelige frigjøring måtte komme innenfra: “Bestræbelserne for at forbedre Kvindens Kaar er begyndte i udvortes Retning og har dermed slaaet sig til Ro. De skulde været begyndte indenfra, samvirkende, støttende hinanden.”

Camilla Colletts viktigste bidrag til kvinnesaken var nettopp denne insistering på at kvinnen måtte frigjøre sin ånd og at hun hadde rett til sine følelsers frihet. Samfunnet, oppdragelsen, den mangelfulle skolegangen, hadde oppdratt henne til å gi avkall på seg selv. Ingen ytre reformer kan bøte på det før hun også får støtte til å frigjøre sitt indre. Etter hvert kom Camilla Collett også frem til at sosiale reformer er nødvendige, men hun fortsatte å insistere på at indre og ytre frigjøring må foregå samtidig.

  • Amtmandens Døttre, 1. del 1854, 2. del 1855
  • Fortællinger, 1860
  • I de lange Nætter, 1862
  • Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser. 1ste Række, 1868, 2den og 3dje Række, 1872, 4de og 5te Række, 1873
  • Fra de Stummes Leir, 1877
  • Mod Strømmen, København 1879
  • Mod Strømmen. Ny Række, København 1885
  • Samlede verker. Mindeudgave, 2 bd., Kristiania/København 1912–13
  • Camilla Collett og Peter Jonas Collett: Dagbøker og breve, utg. av Leiv Amundsen, 5 bd., 1926–34 (bd.1 Optegnelser fra ungdomsaarene, 1926)

    Etterlatte papirer

  • Brevsamlinger i Håndskriftsaml., NBO
  • Camilla Colletts egne verker (se ovenfor)
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Steen: Diktning og virkelighet. En studie i Camilla Colletts forfatterskap, 1947
  • d.s.: Den lange strid. Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, 1954
  • J. Hareide: “Tekstlig autoritet hos Camilla Collett”, i Skrift nr. 11–12/1994
  • T. Steinfeld: Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie, 1996
  • J. Hareide (red.): Skrift, kropp og selv. Nytt lys på Camilla Collett, 1998
  • S. Gimnes: Sjølvbiografiar. Skrift, fiksjon og liv, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Fire malerier (miniatyr, på elfenben) av Nicolai Wergeland, ca. 1830–31; Oslo Bymuseum
  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, 1833; Oslo Bymuseum
  • Maleri (halvfigur) av Johan Gørbitz, 1839; Oslo Bymuseum
  • Blyanttegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG
  • Byste (marmor) av Ambrosia Tønnesen, 1910; NBO
  • Statue (bronse) av Gustav Vigeland, 1911 (avduket 1913); Slottsparken, Oslo
  • Statue Den unge Camilla (bronse) av Ada Madsen, 1977; utenfor Eidsvoll kirke

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, 1860; Gyldendal Norsk Forlag
  • Portrett av ukjent fotograf, 1886; Gyldendal Norsk Forlag
  • Flere portretter av Robert Collett, 23.1.1893; Gyldendal Norsk Forlag