Dikter. Foreldre: Adjunkt, senere sogneprest Nicolai Wergeland (1780–1848) og Alethe Dorothea Thaulow (1780–1843). Gift 27.4.1839 i Eidsvoll med Amalie Sofie (eg. Amalia Sophia) Bekkevold (1819–89). Bror av Camilla Collett (1813–95) og Oscar Wergeland (1815–95); fetter av Ludvig Cæsar Martin Aubert (1807–87; se NBL1, bd. 1), Heinrich Arnold Thaulow (1808–94), Otto Gilbert David Aubert (1809–38; se NBL1, bd. 1), Emil Michael Conrad Sophus Aubert (1811–72; se sst.), (Harald) Nicolai Storm Wergeland (1814–93; se NBL1, bd. 19) og Harald Thaulow (1815–81); svoger til Jonas Collett (1813–51) og Frederik August Bekkevold (1830–1911; se NBL1, bd. 1); filleonkel (fars fetter) til Oscar Wergeland (1844–1910), Frits Thaulow (1847–1906) og Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914).

Henrik Wergeland er en av Norges største lyrikere gjennom alle tider. Han var også en av sin tids få seriøse norske dramatikere, med en lang rekke skuespill, tragedier og farser. Han hadde dessuten et omfattende og innflytelsesrikt historisk forfatterskap, var en aktiv deltaker i tidens politiske debatt og drev et utrettelig folkeopplysningsarbeid. Gjennom sine mange bøker og utallige innlegg i aviser og tidsskrifter gav han uttrykk for et religiøst fundert demokratisk menneske- og historiesyn, som bidrog sterkt og varig til norsk nasjonsbygging og til vår senere oppfatning av norsk (og europeisk) identitet.

Wergeland var eldst i en søskenflokk på fem og tilbrakte de første barneårene i Kristiansand, der faren hadde giftet seg inn i en av byens ledende familier. I løpet av få år ble han en populær lærer ved byens katedralskole og fra 1812 kapellan ved domkirken. Da Henrik var 9 år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Eidsvoll, der han tre år tidligere hadde markert seg som medlem av Riksforsamlingen 1814. I prestegården på Eidsvoll vokste Henrik og søsknene opp i kontakt med norsk natur og med en bred sosial kontaktflate, der de fikk venner fra både bonde- og embetsstanden.

11 år gammel ble Henrik 1819 sendt til hovedstaden og innskrevet ved Christiania katedralskole, der Jacob Rosted og Albert Lassen var blant hans lærere. Fra først av bodde han hos morens søster og hennes mann, general Benoni Aubert, på festningsområdet på Akershus, men han fant snart onkelens huslige justis hemmende og bad sin far om å få flytte. Det førte til at skolegutten allerede som 13-åring (høsten 1821) startet sin hybeltilværelse sammen med langt eldre og mer livserfarne studenter.

Påvirkningen var ikke heldig. I erindringsverket Hassel-Nødder skriver Wergeland om sin “Underviisning i at drikke Stærkøl i store Kvantiteter og i at røge Tobak, samt i flere Studenternetheder – jeg veed ikke een undtagen”. På denne tid var han også elev ved den nystartede tegneskolen i Christiania. I skoleferiene bodde han hjemme på Eidsvoll. Han avsluttet skolegangen 1825 og tok examen artium med beste hovedkarakter, men måtte kontinuere i geometri; de matematiske fag var aldri hans styrke.

Wergeland ble innskrevet ved universitetet høsten 1825 og brukte det første året til å fullføre sin anneneksamen (examen philosophicum). Fra høsten 1826 studerte han teologi. Noen av hans venner fra skole- og studenterårene var F. G. Lerche, G. F. Krogh, A. L. Brock, G. Magnus, Frederik Stang og Ludvig Kristensen Daa. Wergeland utfoldet seg stort i Studentersamfundet, og han ble i flere perioder valgt til redaktør av den håndskrevne samfunnsavisen, der han bidrog med en rekke dikt og andre innlegg.

Henriks mange forelskelser i ungdomsårene er velkjente: Hans første svermeri gjaldt den unge Ida Haffner fra Dal herregård på Eidsvoll, som han møtte 1822. Hans neste flamme var Emilie Selmer, kusine av vennen Frederik Stang, som han traff på et juleball 1825. Følelsene for Hulda Malthe var av mer alvorlig karakter og strakte seg over et lengre tidsrom. De traff hverandre på et ball i Christiania desember 1826. Allerede januar 1827 fridde Wergeland til henne, men fikk avslag. Da han led nederlag etter et nytt frieri sommeren 1827, var hans reaksjon så sterk at han kastet seg utfor en høy låvebro og ble skadet. Juli 1828 mottok han hennes endelige avslag. Sine følelser gav han uttrykk for i en rekke brev og dikt som han sendte Hulda og hennes mor, hvor han fremstilte Hulda i skikkelse av Stella, et platonsk preget idealbilde av den elskede kvinne og dikterens genius i en og samme skikkelse. Wergelands neste forelskelse gjaldt Elise Wolff fra gården Nedre Blindern i Aker, som han september 1828 sendte et frierbrev hvor han beskrev sin egen karakter og sine veldige fremtidsplaner om å arbeide for “Menneskehedens Sag, Fædrelandets og Frihedens”. Han skal også en gang før 1834 ha fridd til Albertine Tønsager, datter av bonden og stortingsmannen Lars Tønsager på Eidsvoll, som var en av Wergelands nærmeste venner.

Året 1828 var en begivenhetsrik tid for Wergeland og et år hvor han sannsynligvis opplevde sterkt vekslende sinnstilstander. Ved årsskiftet (desember 1827) utkom farsen Ah!, hans første trykte bok, utgitt under pseudonymet Siful Sifadda. Om våren fullførte han også manuskriptet (nå tapt) til en tragedie i fem akter. Parallelt med teologistudiet arbeidet han dessuten med det som skulle bli hans litterære hovedverk, fra først av omtalt som “Stellas Digt”, med den foreløpige tittelen “Himmel og Jord”. Forelskelsen i Hulda Malthe kan ha vært en inspirasjon (jf. brevene og diktene til henne), sammen med faglig-teologiske impulser fra studietiden. Verket utviklet seg snart til å bli et stort anlagt dikt om verdens skapelse og historiens utvikling. Wergeland forsøkte 1829 å få en første versjon trykt under tittelen Skabelsen, Mennesket og Messias, og noen av arkene er fremdeles bevart – men produksjonen ble avbrutt.

Samtidig skrev og publiserte han innenfor helt andre sjangere: Farsen Irreparabile tempus (av Siful Sifadda) utkom våren 1828 og behandler i humoristisk form dypt alvorlige spørsmål knyttet til opplevelsen av livets tomhet og til prinsipper for riktig oppdragelse og menneskelig utvikling. Han utgav også diktet Luurblæsersken og tragedien Sinclairs Død; sistnevnte utkom høsten 1828 og var dedisert til kong Karl Johan. Samme høst fullførte han skuespillet Opium (trykt 1831), der han inspirert av Shakespeare behandler forholdet mellom fantasi og virkelighet og kritiserer hykleri overfor makthaverne.

Sommeren 1828 ble Wergeland innviklet i den første av flere alvorlige konflikter som førte til langvarig rettergang og store bøter. Under en ridetur traff han en nabo fra Eidsvoll, prokurator Jens Obel Praëm. Wergeland hadde med bekymring sett på hvordan prokuratoren behandlet allmuen, og nå kalte han i vitners nærvær Praëm for en “blodsuger”. Det skulle senere få fatale konsekvenser. I september var Wergeland på vei hjem fra Christiania til Eidsvoll og la veien over Gardermoen, der kavaleribrigaden holdt avmønstring. Han kom i trette med vakthavende overjeger Ole Andersen Lie, som gav ham et sabelrapp for å få ham til å fjerne seg fra et område som var avstengt for tilskuerne. Wergeland søkte uten hell å få saken avgjort ved voldgift. I november leverte han en rettslig klage med påstand om krenkelse av sine medborgerlige og menneskelige rettigheter. Det førte til en rettergang som ikke ble avsluttet før 1833, der prokurator Praëm var motpartens forsvarer.

Sommeren 1829 avla Wergeland teologisk embetseksamen. Under den muntlige prøve kom han i disputt med professor S. B. Hersleb om helvetesstraffenes karakter. Lærer og student ble ikke enige, og Wergeland forlot universitetet med haud som hovedkarakter.

En snau måned tidligere, 17. mai 1829, var Wergeland blitt innviklet i nye kalamiteter i forbindelse med det mye omtalte “Torgslaget” i Christiania. Mange mennesker hadde samlet seg for å ta imot dampskipet Constitutionen, som skulle anløpe hovedstaden på selve årsdagen for Grunnloven fartøyet var oppkalt etter, og fra bryggen beveget de seg i rolige former til Stortorget. Men kongen hadde gjennom sin stattholder Baltzar von Platen gitt ordre om å hindre slike folkelige uttrykk for nasjonale følelser knyttet til 17. mai, og det ble satt inn milits for å spre folkemengden. Wergeland var på vei hjem fra torget gjennom Kirkegata, iført en studentuniform han selv hadde designet, da en av soldatene gav ham et rapp over skulderen med et blankvåpen. Wergeland sendte både sin “vanærede” studentuniform og et klagebrev til kommandanten på Akershus, baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, men saken døde hen, og studentuniformen ble til slutt av det offentlige gitt til en fattig konfirmant (jf. Hassel-Nødder kap. 15).

Begivenhetene omkring Torgslaget nedfelte seg i et nytt diktverk, farsen Phantasmer, efter Ravnekrog-Poetens Manuscript. Filosofen i fattighuset opptrer her sammen med skipper Børre (stattholder von Platen) og Kommandanten (baron Wedel) i et maskespill der baronen fremstilles som en inkarnasjon av litterære skikkelser som Holophernes (fra Holbergs Ulysses fra Itachia), Don Quixote og Jakob von Thyboe (fra Holbergs komedie av samme navn).

August 1829 utgav Wergeland sin første diktsamling, Digte. Første Ring, med en rekke praktfulle dikt (bl.a. Til Stella, En sangfuld Sommermorgen paa Skreya, Min Lille Kanin og Napoleon). Han var nå ferdig med sine studier, men var uten kall og ennå ikke ordinert prest. Han kom til å bli boende hjemme på Eidsvoll i flere år. Søsteren Camilla har i erindringsboken I de lange Nætter gitt levende uttrykk for hans vesen og aktiviteter i denne perioden. Wergeland holdt prekener ved gudstjenestene og deltok i konfirmasjonsundervisningen, der han stilte seg kritisk til både Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring. Derfor skrev han en alternativ fremstilling som han ville få Studentersamfundet til å utgi, med tittelen Hvad Mennesket veed, bør troe og gjøre, hvor Jesus fremstilles som et fullkomment menneske og mirakeltroen og troen på kjødets oppstandelse blir avskrevet. Skriftet avviste også djevletroen og helvetesstraffene. Det ble ikke trykt.

Men nå så Wergeland for seg en livsoppgave som folkeopplyser: I likhet med i Skabelsen, Mennesket og Messias ville han i sin øvrige virksomhet formidle troen på sannhet, frihet og kjærlighet som guddommelige og samtidig verdslige idealer. Han grunnla 1829–30 en folkeboksamling for Eidsvoll og nabobygdene i Romerike, Vinger og Odalen, og han foreslo at Selskabet for Norges Vel skulle opprette lignende samlinger ut over landet. Han skrev også Opmuntring til Almuen at sørge for sin Oplysning især ved gode Bøgers Læsning, og til at sætte sig istand hertil ved at fremme og benytte Almue-Bogsamlinger. Selskabet for Norges Vel gav trykningsbidrag, og skriftet utkom våren 1830. Dette var begynnelsen til skriftserien For Almuen, som skulle komme med i alt 9 numre i årene 1830–39.

Sommeren 1830 forela Wergeland også for Selskabet for Norges Vel en Opmuntring til at danne Sogneselskaber, forbundne med det Kongelige Selskab for Norges Vel, og han laget utkast til lover for slike selskaper. Da selskapet ikke ville trykke bidraget, sendte han det ut som annet nummer av sin skriftserie For Almuen. Straks etter fulgte skriftseriens tredje nummer, Den norske Bondes nyttige Kundskab om de Læge-, Farve-, Garve-, samt Gift-Planter, der voxe paa hans Jord, pedagogisk formet som en dialog mellom en bonde, en lege og forfatteren selv.

Farsedikteren (under pseudonymet Siful Sifadda) var fortsatt aktiv, og 1830 utkom Harlequin Virtuos, med brodd mot ukritisk beundring av utenlandske skikker og moter. Folket burde kle seg i vadmel i stedet for “flitterstas”. Farsen inneholdt også en rekke stikk mot så vel Welhaven som prokurator Praëm, forsvareren av Wergelands motpart i den såkalte Gardermoen-saken, der det nettopp i juli var berammet rettsmøte.

Skabelsen, Mennesket og Messias var nå fullført og utkom juli 1830. Tittelarket fra den første trykte versjonen (1829) var endret, og verket var kraftig utvidet. Den opprinnelige dedikasjonen ble forøket og viet nå verket til i alt 7 “Sandhedens, Frihedens og Kjærlighedens Talsmænd”, mellom dem Niels Treschow, Henrich Steffens, P. A. Heiberg og dikterens far.

Reaksjonen lot ikke vente på seg: 15. august 1830 stod J. S. Welhavens første dikt anonymt på trykk i avisen Morgenbladet, i form av et kraftig angrep der Wergelands diktning ble karakterisert som avsindig, preget av mørke feberdrømmer og en hån mot “Helligdommens Glands”. Wergelands svar, der han sa at målet med verket var å skrive “Menneskehedens Epos [...] Republikanerens Bibel”, kom på trykk allerede dagen etter, og en kraftig pressefeide mellom de to dikterne, fortrinnsvis i versform, fortsatte gjennom flere numre av avisen.

Året etter skulle de to også råke sammen i den såkalte “Stumpefeiden” i Studentersamfundet. Kort etter at Wergeland september 1831 hadde vendt tilbake fra en utenlandsreise, skrev han en rekke “Stumper” til Studentersamfundets avis, hvor han gikk inn for å erstatte liderlige viser med epigrammer som skulle ha aktuell tendens. Hans egne eksempler på slike rommet en rekke finter til Welhaven, som ikke lot hansken ligge, men svarte med samme mynt. Hele høsten 1831 var livet i Studentersamfundet – og det litterære miljø for øvrig – preget av feiden mellom de to dikterne i Samfundsbladet.

Oktober/november 1830 var Henrik Wergeland sammen med faren og søsteren Camilla på et besøk i Stockholm, der han fikk sin første audiens hos kong Karl Johan og traff en rekke svenske politikere, litterater og forfattere, bl.a. opposisjonsmennene Johan Johansson og Gustaf Hierta, kritikeren J. E. Rydqvist, erkebiskop Wallin, dikterne F. M. Franzén, G. H. Mellin og A. A. Grafström, samt C. F. Ridderstad. Gjennom Hierta ble han kjent med idéstrømninger inspirert av den franske filosofen Saint-Simon, og flere av de svenske kontakter han nå knyttet, ble senere nyttige for ham i hans folkeopplysningsarbeid. Vennskapet med Ridderstad fortsatte i form av årelang brevveksling.

Julirevolusjonen 1830 hadde satt sterke merker i Wergelands sinn, og om høsten skrev han det opprørske diktet Uni robur Gothorum, Tria juncta in uno, Trinitas Gothorum. Storm-Mæle til Gustaf Hierta, der han går inn for at de tre nordiske flagg må være i samklang med Trikoloren, og at Danmark må kaste av seg eneveldet. Prosten forbød sønnen å publisere de revolusjonære versene, og en del av diktet gikk senere inn i diktet Den Mismodige (publisert i Digte. Anden Ring, 1834).

For Almuen nr. 4 utkom høsten 1830 og inneholdt en Læsebog for den lærelystne tilvoxende Ungdom, med kapitler om universet, jorden, dens dyre- og vekstliv. Kapitlet om menneskeheten innledes med ordene “Menneskeheden skrider i det Hele bestandig fremad med Tiderne til det Bedre, til stedse større Oplysning og Lyksalighed.” Synspunktet videreføres i form av en storlinjet historisk oversikt, der Wergeland vektlegger gudsfrykt, plikt og ferdrelandskjærlighet som sentrale menneskelige dyder.

Gardermoen-saken verserte fortsatt for retten. Wergeland ble 1831 idømt 20 spesidaler i bot. Praëm drev en lang bakvaskelseskampanje mot Wergeland, og under rettssaken delte han ut et skamskrift som Wergeland i februar 1831 besvarte med artikkelen Et nødvendigt Ord i Morgenbladet. Det er her vi finner hans berømte linjer om at “Mit hele Liv vil derfor vorde en fortsat Anstrengelse for [...] at vorde stedse ligere mig Selv, saaledes som dette aabenbarer sig i Sandhed og facsimilisk Ægthed kun i dets digterske Frembringelser, saaat Høimaalet for mit Liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer [...] mine Ideer have en ubekjendt Far, men Menneskekjærlighed til Mor [...] I en saadan Følgerække findes de især i det Friheden, Sandheden og Kjærligheden [...] helligede større Digt 'Skabelsen, Mennesket og Messias' [...] mit Livs fortsatte Anstrengelser ville altsaa gaae ud paa at gjøre [mit Liv] til en saa tro og prosaisk Commentair til Digtet som muligt.”

27.–28. mars samme år fulgte Wergelands Sidste Ord til Forsvar – selv om det også fulgte flere innlegg i avisen etter dette, både fra Praëm og Wergeland. Men så skjedde det fatale: 15. april 1831 rykket Wergeland inn en annonse i Morgenbladet, hvor han kalte Praëm en “Forbryder mod Stat og Menneskehed”. Praëm anla sak fordi han var blitt fornærmet i egenskap av kongelig embetsmann, og det første rettsmøtet ble holdt 15. mai 1831. Prosessen kom til å forfølge Wergeland gjennom resten av hans liv.

Nå viklet Wergeland seg inn i stadig nye aktiviteter. Sammen med politikeren P. P. Flor redigerte han fra februar 1831 til desember 1833 Folkebladet, som ville fremme statsborgerlig og allmenn folkeopplysning, advarte mot tiggeri, gikk inn for fornorsking av sed og skikk og prekte måtehold og fedrelandssinn. Samtidig utgav han For Almuen nr. 5, med 676 fyndord og sentenser (Levneds- og Velfærds-Viisdom).

Også den skjønnlitterære forfatter var aktiv: Siful Sifaddas farse Fantasme i 3 Farcer, Løjer i Holyrood (med angrep på Welhaven) ble påbegynt, men aldri fullført. I stedet skrev han ferdig de svære diktene Det befriede Europa, Erobrerens Sange og Bolivar, foruten den historiske avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?, der han tilkjennegir sin tro på at Gud vil lede menneskeheten mot fremskritt og stadig lysere tider, gjennom en foredling mot fullkommenhet der sannhet, frihet og kjærlighet blir rådende også i det jordiske liv.

Året 1831 rommer også Wergelands eneste større utenlandsreise: 18. juni gikk han om bord i trelastbriggen Clara Marie, som førte ham til Storbritannia og Frankrike. Diktet Paa Havet i Storm skyldes inntrykk fra reisen. Wergeland besøkte Southampton, Isle of Wight, Le Havre og Rouen, og da han kom til Paris, traff han den landsforviste, revolusjonært sinnede danske Peter Andreas Heiberg. Han opplevde også Bastilledagen 14. juli (senere beskrevet i Hassel-Nødder, kap. 18–38). Hjemreisen 12. august gikk over Le Havre, med ankomst i Arendal omkring 25. august. Til Christiania ankom han 4. september med dampskipet Constitutionen.

Under hans fravær var det falt dom i Gardermo-saken, der Wergeland ble ilagt 30 spesiedaler i bot. Han anket straks utfallet av saken til Høyesterett, og nye vitneopptak ble satt i gang – samtidig med at Wergeland nå forberedte seg til prosessen med Praëm. Det førte til en serie nye avisinnlegg fra Wergeland, rettet mot motparten. Dessuten utfoldet han seg i spaltene til et nytt organ, Peder Soelvolds Statsborgeren, som ble startet sommeren 1831. Samtidig var han involvert i den nevnte “Stumpefeiden” med Welhaven.

Vekselbruket mellom polemikk og diktning fortsatte; Wergeland beskrev den russiske keiser Nikolais tyranni i det store diktet Nicolais, som han sendte Studentersamfundet, der det ble tatt inn i Samfundsbladet. Men det ble ikke trykt før 1834, under den lett kamuflerende tittel Cæsaris. Det var trolig hans far som hadde virket staggende og manet til forsiktighet.

For Almuen nr. 6, Normandens Katechisme (som bl.a. inneholder den såkalte Småguttenes nasjonalsang, Vi ere een Nation, Vi med), utkom februar 1832, samtidig med Siful Sifaddas farse Om Smag og Behag man ikke disputere med undertittelen “Et Somdetbehagereder”, der satiren rettes mot tidens danomani, det danskspråklige Christiania Theater og Welhaven-partiets (den såkalte “troppens”) angivelige forakt for norsk språk og diktning. Welhavens “Stumper” til Wergeland ble trykt i mars–april, og som svar utgav Wergeland sine egne Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven. I september fortsatte han med en ny samling “Stumper”, der han også hadde et forord om Welhavens falskhet.

Juni 1832 publiserte Wergeland en rekke dikt, bl.a. Blaamyra (om kampene ved Trangen 1808) og samlingen Folke-Viser (med to 17. mai-sanger, Vormens og Glommens Samstevne og Glommens 17de Mais-qvæde). Samme måned la han ut på en fottur over Toten, Biri og Gausdal, gjennom Gudbrandsdalen, Vågå og Lom over Sognefjell til Sogn. Han gikk deretter til Leikanger og Brekke, hvor han traff mange av Wergeland-familiens slektninger, og drog videre sjøveien til Bergen. Der møtte han menn som rektor Hans Holmboe og den legendariske lærer Lyder Sagen. Sannsynligvis reiste han videre til Voss og Ulvik, og derfra ut Hardangerfjorden. I Suldal besøkte han søsteren Augusta og hennes mann, presten Edvard Vedøe. Med skip fortsatte han fra Moster til Stavanger, før han vendte tilbake til Christiania med skipet Prinds Carl.

Ved tilbakekomsten til hovedstaden 26. august 1832 møtte Wergeland sine foreldre og søsteren Camilla i et selskap der også “fienden” Welhaven var til stede. Welhaven hadde i juli utgitt en sterkt nedsettende bok med tittelen Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste, og da bladet Vidar begynte å komme ut i august, startet Wergeland der en serie kritiske innlegg mot Welhaven-kretsens danomani. Men noe direkte svar i bokform gav han ikke; det tok hans far seg av i boken med den lange tittelen, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesi og Karakteer. En æsthetisk-polemisk Afhandling foranlediget ved J. S. Welhavens uefterrettelige Kritik i Skriftet “H. Wergelands Digtekunst og Polemik”, som utkom 1833.

Wergelands aktiviteter i denne perioden kan ta pusten fra enhver. Han hadde nå en rekke innlegg i Morgenbladet og (anonymt) i Statsborgeren, samtidig med at han i Folkebladet fikk plass til folkeopplysende og -oppdragende arbeider om betydningen av husflid, landbruk og sogneselskaper, krav om eget norsk flagg og norsk mynt. Han begynte også arbeidet med en avhandling om norsk språkreformasjon. Samtidig holdt han prekener ved farens høymesser i Eidsvoll kirke.

Det store diktet Spaniolen utkom 9. mars 1833. Det er inspirert av Wergelands harme over den spanske kongen Ferdinand 7s tyranni og var tilegnet vennen Robert Major, en irsk flyktning etter oppstanden der 1798. Ingen kunne nå være i tvil om Wergelands radikale og samfunnsbevisste engasjement. Han holdt kontakt med bonderepresentantene på Stortinget (de var etter valget 1833 blitt mer tallrike) og fremmet gjennom Lars Tønsager et stortingsforslag om statstilskudd til en “Arbeids- og Tvangs-Anstalt med Sygehus og Arrest for Øvre Romerikes Fogderi”. Noe av bakgrunnen for dette var at det nylig hadde vært flere uår med dårlige avlinger og regulær nød blant de fattige deler av befolkningen. Wergeland hadde også kontakt med John Neergaard, forfatteren av den beryktede Ola-Boka.

Ennå var ikke Wergeland kjent blant det brede lag av folket, men det skulle snart endre seg. Etter at flere andre hadde unnslått seg, påtok Wergeland seg å holde tale 17. mai 1833 ved minnestøtten over den opposisjonelle statsråd Christian Krohg, som var død fem år tidligere. Han ankom fra Eidsvoll til Christiania dagen i forveien og begynte feiringen av grunnlovsdagen i temmelig fuktige former, sammen med vennene Tønsager og Bjerregaard. Om morgenen på grunnlovsdagen måtte Wergeland låne festklær av stortingsbonden Haagenstad, og under stor tilslutning og med tusenvis av tilhørere til stede, holdt han en flammende tale ved Krohgstøtten.

Gardermo-saken kom opp for Høyesterett 31. mai 1833. Wergeland plederte selv og kom med skarpe utfall mot Praëm, aktor og sin egen advokat, Guldbrand Thesen. Da dommen falt 3. juni, ble Lie frikjent, mens Wergeland ble ilagt halve saksomkostningene og 30 spesidaler i bot.

Samtidig med disse begivenhetene holdt Wergeland 2. juni 1833 sin dimisspreken i kirken i forstaden Oslo (nå Gamlebyen). For å fullføre presteutdannelsen måtte han også (8. juni) katekisere over det 2. bud. Begge prøver ble vurdert til karakteren laudabilis. I det vitnemålet han 3. august mottok fra Det akademiske kollegium for gjennomført praktisk-teologisk eksamen, stod det imidlertid noen fatale ord om at han måtte legge av seg sin ungdommelig lettsindighet (spreta juvenili levitate). De skulle senere forfølge ham når han søkte en rekke ulike presteembeter.

Etter suksessen ved Krohgstøtten og sin vellykkede presteeksamen fortsatte Wergeland sitt folkeopplysningsarbeid og skrev den berømte Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden af Vesle-Brunen, utgivet af hans Ven Henrik Wergeland. Men med fullført teologisk praktikum måtte Wergeland nå søke embete. Det skulle i årenes løp bli mange forsøk: Nesodden sogneprestembete (1833), kateketstilling i Tønsberg og lærerstilling ved Sjøkrigsskolen, amanuensis ved Universitetsbiblioteket, residerende kapellan i Norderhov og tilsvarende i Gausdal (alle 1834), kapellanstillinger i Hof på Ringerike, Rollag i Numedal og Leikanger i Sogn og sogneprestembetet i Nordre Odalen og tilsvarende i Nissedal og Strandebarm, samt stilling som residerende kapellan i Veøy (alle 1835), lærerstilling i morsmål og latin ved Christiania Borgerskole (årsskiftet 1835/36), kapellanstilling i Ullensaker og stilling som amanuensis II ved Universitetsbiblioteket (1836; i den siste av disse stillingene ble han ansatt!), kapellanstilling i Nannestad (1838), sogneprestembetene i Røyken, Hafslo, Aurskog og Nedre Kvinesdal, samt kapellanstilling på Gran (alle 1840) – og endelig embetet som riksarkivar, en stilling han fikk 1840 og beholdt til sin død.

Kollegiets vitnemål og den pågående saken med prokurator Praëm var tungtveiende grunner til at det ikke ble noe embete i 1830-årene. Desto mer tid hadde Wergeland til å drive folkeopplysning, språkpolitikk og historisk og skjønnlitterært forfatterskap. 1833 skrev han en rekke “Folkeviser”, drog på fottur i Odalen, holdt prekener i Eidsvoll kirke og samlet vinteren 1833–34 bygdeungdommen (dvs. unge gutter) til gratis undervisning i regning, skrivning, grammatikk, historie og geografi. Våren 1834 utkom også hans andre store diktsamling, Digte. Anden Ring (med bl.a. Til en ung Digter, Til en Gran, Den graa Kappe og Det befriede Europa). Søsteren Camilla, som led av hjertesorg over sin uforløste kjærlighet til Welhaven, ble nå med sin far til Paris, og under prestens fravær vikarierte Wergeland i de deler av presteembetet som han hadde tillatelse til uten selv å være ordinert.

Praëm-saken gikk sin gang. Januar 1834 leverte Wergeland sitt rettsinnlegg, betitlet Fiat Justitia. I underrettens dom 7. april ble Praëm frifunnet, mens Wergeland ble idømt en bot på 300 spesidaler. Begge parter appellerte, og saken gikk videre i rettsapparatet.

Årene 1833–37 er blitt kalt Wergelands “historiske raptus”. Våren 1834 utgav han to numre av For Almuen (nr. 7 og 8), som inneholdt Norges Historie, og han samlet materiale til antologiverket Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie. 1834 skrev han Omrids af Kongeriget Sveriges Historie (publisert 1835) og Omrids af Heel-Historien. Et Omrids af Kongerigets Historie fulgte 1836, og Udtog af Norges Historie og Kong Carl Johans Historie utkom 1837.

Kanskje innså Wergeland nå at det ville bli vanskelig å oppnå noe presteembete. Høsten 1834 begynte han i alle fall å studere medisin, noe han fortsatte med de følgende tre semestre. Studiene inspirerte ham til flere dikt med nytt, mer jordnært innhold og med klarere sosial tendens enn tidligere, bl.a. Til Sylvan (tilegnet hans veileder i botanikk, M. N. Blytt), Medicinerens Troesbekjendelse og senere Pigen paa Anatomikammeret. Han hadde også planer om å publisere sine dramatiske arbeider i en tobindsutgave, uten at dette ble realisert.

Motstanderen Welhaven utgav høsten 1834 sonetterekken Norges Dæmring, der han dårlig kamuflert omtalte Wergeland som “Pøbelhøvding” og tok kraftig avstand fra hans nasjonale ideologi. Wergeland svarte med en rekke avisinnlegg og (30. mars 1835) Forsvar for det norske Folk, med et Tillæg 10. april samme år. Også satirikeren Siful lot seg inspirere: Farsen Papegøjen, et Fastelavnsriis af Siful Sifadda utkom 5. februar ved den dansk-norske Johan Dahls forlag. Dahl (en tilhenger av Welhaven) ble her selv portrettert som Johan Papendahl, dikteren Oehlenschläger opptrådte i skikkelse av Promethevs, og Welhaven ble tildelt rollen som Polemikkel. Wergeland skrev også en fortolkende kommentar til farsen, men den nektet Dahl å trykke. Derfor utgav Wergeland separat en Commentar til Papegøjen, med et voldsomt angrep på Welhavens person.

Wergelands neste litterære verk, Den indiske Cholera, utkom 1835. Skuespillet handler om det britiske voldsherredømmet i India. Samme år ble avhandlingen Om norsk Sprogreformation utgitt. Juli–september 1835 tilbrakte Wergeland på Eidsvoll, der han i forbindelse med kongeparets gjennomreise skrev flere dikt. Kongen overnattet ved denne anledning i Eidsvollsbygningen, og det gav Wergeland ideen til at stedet måtte bli nasjonens eiendom – noe som ble realisert allerede to år senere, etter en omfattende subskripsjonsinnbydelse der bl.a. A. M. Schweigaard og Frederik Stang var underskrivere.

Men det skjedde også andre ting denne sommeren: En tjenestepike i prestegården, Gunhild Mathea Larsen fra Skofset i Eidsvoll, var gravid, og Henrik ble utlagt som barnefar. Barnet ble født 18. september 1835 og fikk navnet Olaf Knudsen. Desember samme år utkom sørgespillet Barnemordersken, som kan være inspirert av dette. Stykket foregår i Frankrike på 1200-tallet og beskriver religionsforfølgelsene av valdenserne. Sentralt i konflikten står dessuten den bedradde, enslige moren Fanchette, som i villelse har tatt sitt barns liv.

Også en annen side av dikterens livssituasjon ble nå emne for dikterisk behandling. Sifuls farse De sidste Kloge plasserer kornpugeren, stadssatiricussen (Welhaven) og prokurator Zobolam (Praëm) som de siste kloke på Terranova, der hele befolkningen så nær som disse tre er utvandret på grunn av hungersnød. Zobolam dømmes i handlingens løp til fortapelse i helvete – dikterens helveteslære var altså ikke helt konsistent.

Ved årsskiftet 1835/36 søkte Wergeland på ny forskjellige stillinger. Endelig hadde han hellet med seg og fikk midlertidig ansettelse som amanuensis på Universitetsbiblioteket, der han ble en uhyre samvittighetsfull og vennlig medarbeider. Stillingen ble fornyet for ett år av gangen, helt frem til Wergelands ansettelse som riksarkivar ved årsskiftet 1840/41. Hans borgerlige omdømme ble nå bedre. Arbeidet som bibliotekar og redaktør av forskjellige publikasjoner (bl.a. Statsborgeren) tok mye av hans tid, og han oppgav medisinstudiet. I Statsborgeren skrev Wergeland om betydningen av humanitet, rettferdighet og frihet, men han var også “revolusjonær” og fremholdt republikken som den beste statsform – tross sin beundring for kong Karl Johan.

17. mai 1836 oppførte Samfundstheatret Wergelands skuespill Norge i 1800 og 1836, som dreier seg om patriotenes harme over svensk tilsidesettelse av Norge i unionen. Ved festen foran kongeboligen (Paleet) samme dag sang man dikt av Wergeland, bl.a. om frigjøringen av det norske flagget, og Wergeland talte for Stortinget og ble selv hyllet av folket. Vaktparaden fra Akershus marsjerte gjennom gatene og spilte foran Stortingets lokaler, og det ble sunget nasjonalsanger og flaggsanger. Feiringen vakte oppsikt, som noe rent uhørt.

Sommeren 1836 (juni–juli) ble Wergeland syk og sengeliggende. Det er ukjent hva han led av. Samtidig oppstod en politisk krise: Kongen oppløste Stortinget, som på sin side anla riksrettssak mot den norske statsminister i Stockholm, Severin Løvenskiold, fordi han ikke hadde protestert mot oppløsningsvedtaket. Wergeland betraktet oppløsningen av Stortinget som en ulykke for landet og fulgte riksrettssaken fra Stortingets galleri. Han sendte også ut en serie patriotiske flygeblad som ble begynnelsen til skriftrekken For Menigmand, der han fremmet tanker om oppløsning av unionen. Bladene ble solgt på gatene i Christiania, til stor forargelse i Sverige.

En rekke pressefeider høsten 1836 tok mye av Wergelands tid, og det kom i denne perioden lite skjønnlitteratur fra hans hånd, bortsett fra et par dikt (bl.a. Pigen paa Anatomikammeret) og en del oversettelser (barnesanger av C. F. Weise og dikt av Robert Burns). Men For Almuen holdt han levende, med et nr. 6/7, der han skrev om resultatene av det ekstraordinære Storting høsten 1836, med tingets sanksjonering av formannskapslovene (som Wergeland sterkt hadde tilskyndet) og behandlingen av en innstilling om et rent norsk flagg. Han skrev også dikt til Herman Foss for hans arbeid med flaggsaken (Nu hvil dig, Borger) og til Jonas Anton Hielm, som hadde gått inn for Norges rettigheter i unionen.

Våren 1837 publiserte Wergeland diktet Den første Sommerfugl i Statsborgeren, og i slutten av 1837 utgav han sine prekener fra årene 1831–36, samtidig med Udtog af Norges Historie. I Statsborgeren publiserte han også en rekke innlegg mot den økende emigrasjonen til USA, han tok for seg Grunnlovens § 2 og krevde full religionsfrihet, og han gikk inn for fri næringsrett. Kong Karl Johan ble kritisert fordi han ikke hadde full forståelse for de norske følelsene knyttet til 1814, men skylden la Wergeland på kongens rådgivere, statsminister Løvenskiold og brødrene Wedel. Fra juni 1837 var Wergeland eneredaktør av Statsborgeren, som gikk inn ved årsskiftet 1837/38.

17. mai 1837 oppførte Samfundstheatret det satiriske skuespillet Stockholmsfareren, som umiddelbart ble oversatt til svensk av J. Johansson og publisert i det svenske Argus. Reaksjonene ble sterke på begge sider av Kjølen; kongen utbad seg en forklaring fra grev Wedel (han var både stattholder og universitetskansler), som på sin side karakteriserte Wergelands ansettelse som amanuensis ved Universitetsbiblioteket som “skandaløs”. Da Wergeland ville fortsette med Stockholmsfareren No. 2, sa Studentersamfundet nei, og forfatteren meldte seg ut i harme. Oppunder jul 1837 utgav Wergeland Kong Carl Johans Historie, der han hyllet kongen for hans storsinn og hjertelag, tross hans mangelfulle forståelse for nordmennenes reaksjoner. Utgivelsen ble en suksess, et nytt opplag utkom 1839.

Etter en teaterbrann 1835 stod Christiania Theaters nybygg ferdig på Bankplassen 1837, og teaterledelsen utlovet 100 spesidaler som honorar for et nyskrevet norsk drama til åpningsforestillingen. Wergeland deltok i konkurransen med skuespillet Campbellerne eller Den hjemkomne Søn, et stykke i to akter med tema fra skotsk historie og en rekke sangnumre innbakt i den nokså tynne handlingen, men det ble Andreas Munchs nasjonalhistoriske drama Kong Sverres Ungdom som gikk av med seieren. Det andre stykket Wergeland hadde levert teatret, Hytten eller Kristian IIdens Afreise fra Norge, ble ikke antatt. Campbellerne ble innkjøpt og oppført, og til premieren 24. januar 1838 skrev Wergeland diktet Den første Gang som prolog.

Ved annen gangs oppførelse av Campbellerne, 28. januar, arrangerte Welhavens tilhengere pipekonsert, og det ble korporlig batalje i salen, det såkalte “Campbellerslaget”. Piperne led et ynkelig nederlag og ble kastet ut av politiet, og det medførte at Wergelands stilling ble styrket i befolkningen. Tredje og siste oppførelse av Campbellerne fulgte 12. februar 1838, med fullt hus og det betraktelige beløp 390 spesidaler i honorar til forfatteren. For disse pengene ble han i stand til å kjøpe seg en eiendom, og valget falt på en stue i Grønlia under Ekeberg, som 15. mai 1838 ble Wergelands for 150 spesidaler og 6 spesidaler i årlig grunnleie.

Om kvelden 17. mai 1838 besøkte Wergeland et traktørsted i byen, hvor han kom i en krangel som endte med at han slo ned sin motpart, bergkandidat M. W. Sinding. Dagen etter oppsøkte han Sinding og bad om forlik, men denne hadde allerede lovet Welhavens partifelle, Bernhard Dunker, ikke å godta en slik ordning. Resultatet ble en ny rettssak, som endte med forlik 4. mai 1839. Wergeland ble ilagt saksomkostninger og en bot.

Men kjøpet av huset i Grønlia førte godt med seg. Den raskeste veien mellom Christiania og Ekeberg gikk over vannet, og Wergeland skaffet seg robåt. Årene fikk han oppbevare hos Peter Svendsen Bekkevold, som drev et traktørsted i Skippergata ved Bjørvika. Bekkevold hadde en 19 år gammel datter, Amalie Sofie, og Wergeland ble straks inntatt i den unge piken. Han skrev sommeren 1838 en serie vidunderlige kjærlighetsdikt til den utkårede (senere samlet som Poesier), og etter at begge fedre hadde gitt sin godkjennelse, ble forlovelsen offentliggjort 12. august 1838.

Wergeland oppgav nå for en tid alt politisk arbeid og planla i stedet en subskripsjonsutgivelse i fire bind av sine tidligere diktverk i gjennomarbeidet form, men planen ble ikke realisert. Samme høst holdt han flere prekener i Gamlebyen kirke. Han ønsket nå sterkt å få et presteembete, slik at han kunne gifte seg, og hans søknader ble anbefalt av flere innflytelsesrike menn (mellom dem kirkeminister P. C. Holst). Da han november 1838 søkte kapellanstillingen i det fattige prestegjeldet Nannestad, hadde han derfor håp om å komme i betraktning. Kongens gunst gjorde også sitt til at han trodde på muligheten. Diktet Kongens Ankomst ble skrevet 21. desember 1838, i anledning Karl Johans besøk i Christiania, og straks oversatt til fransk. Her hylles monarken for sin kongelige storhet og godhet, samtidig som Wergeland priser friheten og republikken som statsform. Wergeland kom i audiens hos Karl Johan, og fikk forsikringer om kongens velvilje.

Men en ny fatal hendelse veltet alle håp: 12. februar 1839 besøkte Wergeland sammen med flere andre sin venn Jens Gamborg, som var vakthavende ved Paleet (kongeboligen). Selskapet var ikke uten drikkevarer, og det utviklet seg i lystig retning. De ble overrasket av vaktsjefen, Christian Glad, som rapporterte uregelmessigheten til stattholderen, grev Wedel, og derfra gikk meddelelsen videre til kongen. Gamborg fikk to måneders festningsarrest, Wergeland skjønte at Nannestad var tapt. Hans dikteriske reaksjon nedfelte seg i det vakre diktet Smukke Skyer, skrevet 17. februar 1839 (jf. Hassel-Nødder kap. 45), der han forteller sin elskede at han sannsynligvis aldri vil bli prest.

Wergeland hadde nok et håp om å mildne øvrighetens reaksjoner, for så sent som 4. mars skrev han til Holst om saken, men da innstillingen fra departementet om besettelsen av kapellanstillingen forelå 13. mars, inneholdt den bemerkninger om “Ubesindighed” og refererte til episoden med Sinding som eksempel på at han ikke var egnet til ansettelse. Da kongen så tilbød Wergeland et årlig gratiale på 200 spesidaler i to år, takket dikteren ja og sa at han ville gjengjelde støtten i form av arbeider til allmuens opplysning. Han orienterte offentligheten om avtalen i Morgenbladet 10. april 1839.

Bryllupet med Amalie Sofie stod på Eidsvoll 27. april 1839. Wergeland solgte nå huset i Grønlia for 360 spesidaler og leide i stedet et hus i Akersveien (senere Damstredet 1), der de nygifte flyttet inn. Straks etter avtalen med kongen intensiverte Wergeland sitt folkeopplysningsarbeid: Han utgav Læsebog for Almueungdommen i et nytt nummer av For Almuen (nr. 9, 7. juni), og han sendte ut en ny, forøket utgave av For Almuen nr. 4 med et tillegg om republikk som foretrukket styreform. I juni skrev han også et forslag til Stortinget (fremmet gjennom S. A. W. Sørenssen) om å endre Grunnlovens § 2, siste ledd, med sikte på å innføre religionsfrihet i Norge. Stortinget vedtok å bekoste trykking av forslaget og ville behandle saken på den kommende stortingssamling.

Desember 1839 startet Wergeland utgivelsen av bladet For Fattigmand, som snart endret tittel til For Arbeidsklassen. Innen ett år hadde publikasjonen et opplag på 4000. Februar 1840 gav Wergeland ut oversettelser og gjendiktninger av en rekke barnedikt, foruten egne dikt (Vinterblommer i Barnekammeret). 27. april falt stiftsoverrettens dom i Praëm-saken. Prokuratoren ble frikjent, Wergelands bot ble nedsatt fra 300 til 100 spesidaler, og hans ærekrenkende uttalelser mortifisert. Men han ble også pålagt å dekke 550 spesidaler i saksomkostninger. Ett år senere appellerte begge parter saken til Høyesterett.

Høsten 1839 hadde Wergeland fordypet seg i kulturhistoriske studier, bl.a. i Herders verker, og han planla å skrive et nytt historisk verk. Det ble imidlertid ikke det han først kom til å ta fatt på. Ved årsskiftet 1839/40 fikk han nemlig en forespørsel fra forlaget Burmeister & Comp. i Kiel om å skrive en norsk konstitusjonshistorie. Han aksepterte, men arbeidet tok etter hvert så lang tid at firmaet mistet tålmodigheten og i stedet utgav en oversettelse av Kong Carl Johans Historie. Det norske forlaget Guldberg & Dzwonkowski (og senere Johan Dahl) overtok utgivelsen av konstitusjonshistorien. Wergeland søkte hjelp hos faghistorikere i dette arbeidet, og han kunne også bygge på en rekke øyenvitneberetninger fra Riksforsamlingen.

Et riksarkivarembete var desember 1839 blitt opprettet som en byråsjefstilling under Finansdepartementet, og Wergeland søkte, i konkurranse med bl.a. sin venn L. K. Daa. Han ble ikke innstilt av regjeringen, men etter flere runder (der Daa trakk seg fordi han samtidig var statsrevisor) smilte lykken: 14. november 1840, i samme statsråd der motstanderen Welhaven ble utnevnt til universitetslektor i filosofi, ble Wergeland utnevnt til Norges første riksarkivar. Han tiltrådte embetet i Riksarkivet januar 1841 og fikk kontor i et kjellerrom på Akershus slott.

Mens Wergeland våren 1840 arbeidet med konstitusjonshistorien, skrev han også det kunstfilosofiske diktet Jan van Huysums Blomsterstykke, et hovedverk både i hans egen diktning og i nordisk og europeisk romantikk. Fra denne tid er også de store diktene Vord Lys! og Godt Aar for Norge, skrevet i forbindelse med Gutenberg-jubileet i juni 1840, der Wergeland var hoveddikter. Samtidig behandlet han vennskap, kjærlighet og edelmot i skuespillet Venetianerne, som ble antatt og oppført av Christiania Theater, men ikke trykt før 1843. Desember 1840 leverte han dessuten sanglystspillet Søkadetterne iland til samme teater; det ble ikke trykt før 1848 og først oppført i forkortet versjon (med musikk av Halfdan Kjerulf) 1855.

Wergeland foreslo 1840 for en kommisjon som skulle vurdere skolereformer å la det offentlige finansiere utdannelse for ubemidlet ungdom i form av en avsetning på 10 000 spesidaler og utdeling av 50 årlige stipendier. Han skrev om reformer i fengselsvesenet og oversatte kronprins Oscars anonyme skrift Om straff och straffansvar. Kongens gratiale til dikteren ble fra 1841 forhøyet til 300 spesidaler årlig for to nye år – og Wergeland sa det ikke fra seg, til tross for ansettelsen som riksarkivar. Det førte til sterke reaksjoner i pressen. Men nå kunne han kjøpe tomt i “Skredderkneiken” ved Slottsparken, der han lot oppføre villaen “Grotten” og flyttet inn 17. mai 1841.

Forholdet til vennen L. K. Daa hadde vært kjølig i flere år, og var ikke blitt bedre etter utnevnelsen til riksarkivarembetet, noe Daa hadde syrlige kommentarer til i sitt blad Granskeren. Wergelands svar kom i form av farsen Engelsk Salt (1841), med angrep på Daa. Farsen utløste ny pressestrid. Wergelands dikt Efter Tidens Leilighed er fra denne tid, det samme er flere forsvarsartikler i Morgenbladet. De hadde en form som gjorde at avisen til sist nektet ham spalteplass. Han publiserte da diktet Mig Selv i Christiansandsposten, men truet også meget uklokt med å røpe private uttalelser om kongen fra Morgenbladets redaktør, A. B. Stabell.

Daa fortsatte med nye, anonyme angrep på Wergelands person i Granskeren. Da Wergeland våren 1841 søkte medlemskap i leseforeningen Athenæum, der menn som U. A. Motzfeldt, Christian Birch-Reichenwald, P. A. Munch, kammerherre C. F. J. von Munthe af Morgenstierne, F. M. Bugge og professor Blytt deltok, ble han til sin store overraskelse og fortvilelse nektet adgang. Hans svar kom i form av en ny farse, Vinægers Fjeldeventyr, med et nytt angrep på Daa. Og da Daa meldte seg som kandidat ved stortingsvalget sommeren 1841, skrev Wergeland Den Tale, jeg vilde holde ved et Prøvevalg for Akershus Amt 15de August 1841, hvor han fremstilte Daa som uverdig og som en synder mot fedrelandet på grunn av hans angrep på Wergelands dikteriske og patriotiske arbeid. Daa anla injuriesak, som ble avgjort 1842 ved at Wergeland ble idømt saksomkostningene og 50 spesidaler i bot.

Selv om Wergeland følte seg utstøtt og motarbeidet, strømmet fortsatt vakre diktverk fra hans hånd: Omen accipio, Svalen og Dødningeskallen. Sujet for Versemagere skriver seg fra denne tiden; det samme gjør diktet Min Hustru, trykt i Den Constitutionelle 16. september 1841. Men også hans språkreformatoriske, historiske og folkeopplysende arbeid fortsatte ufortrødent. Første hefte av Norges Konstitutions Historie, som behandlet tiden frem til februar 1814, utkom mars 1841. Han fortsatte utgivelsen av For Arbeidsklassen, og august 1841 utgav han (med økonomisk støtte fra dr.med. Steinheim i Altona) skriftet Indlæg i Jødesagen, som ble delt ut gratis til samtlige stortingsrepresentanter. Inntektene av salget gav han til Grønlands Børneasyl.

Wergelands argumenter var prinsipielle og overordnede. Han oppfattet Grunnlovens § 2, siste passus, som uttrykk for fordommer, lite i pakt med “de ægte liberale Principer for Yttrings-, Nærings- og Forsamlingsfriheden, som vor Fundamentallovs sidste Deel indeholder”. Ved å bannlyse den mosaiske trosbekjennelse gav grunnloven etter hans syn uttrykk for “Samvittighedstvang”, fordommer og grusomhet, og han anså det for en “Redaktionsbommert” at paragrafen i det hele tatt var blitt stående under behandlingen av lovutkastet 1814. Derved kom grunnloven til å uttrykke religiøs intoleranse i stedet for kristen nestekjærlighet. Hans viktigste argument var likevel at et fritt folk som det norske måtte gjennomføre fulle borgerrettigheter, trosfrihet, pressefrihet og likhet for loven – og en grunnlovsendring var derfor nødvendig “for Folkets Æres Skyld imellem de øvrige frie Nationer”.

Henrik og Amalie tok 1842 til seg Wergelands sønn, den snart 7 år gamle Olaf Knudsen fra Eidsvoll, som ble boende hos dem i Grotten helt til 1845. Wergeland skrev nå dikt, eventyr og legender for barn, publisert i presten N. A. Biørns blad Børnevennen, han utgav Læsebog for den norske Ungdom (1844) og arbeidet for opprettelse av børneasyler (en forløper for dagens barnehager). Med støtte i arkivalia fra Riksarkivet skrev han 1842 en avhandling om Almuestalsmanden Chr. J. Lofthus. Et privat folkebibliotek ble åpnet i Grotten, der allmuen hver søndag kunne komme og låne bøker, og Wergeland sørget for å få etablert et tilsvarende bibliotek på østkanten i Christiania.

Wergeland fortsatte også sitt arbeid for jødesaken. Gjennom utstrakt brevveksling samlet han opplysninger om jødenes situasjon i land som Nederland, Tyskland og Danmark. April 1842 utkom diktsamlingen Jøden. Ni blomstrende Torneqviste (som bl.a. inneholder diktet Sandhedens Armé) – et nytt, utvidet opplag fulgte allerede i juli. Stortingets første behandling av forslaget til endring av Grunnlovens § 2 foregikk 9. september 1842. Forslaget om jøders adgang til riket oppnådde ikke 2/3 flertall, men stemmetallet var oppløftende: 51 for Wergelands forslag, 43 mot. Wergeland sørget øyeblikkelig for å få fremmet forslaget på nytt, og oktober samme år utgav han skriftet Jødesagen i det norske Storthing. Arbeidet med konstitusjonshistorien fortsatte også: 2. hefte (om arbeidet i riksforsamlingen frem til april 1814) utkom mai 1842 og 3. hefte (om perioden frem til 17. mai 1814) juni 1843. Oktober 1842 skrev han dessuten diktet Norges Storthing, der han hyller nasjonalforsamlingen og dens gjerning.

Januar 1843 ble Wergeland innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Oktober 1843 skrev han en biografi om Ole Bull, samtidig med at han utgav For Arbeidsklassen og begynte arbeidet med avhandlingen Historiens Resultat, fortløpende publisert i Skilling-Magazin. Inspirert av Herder ser han her menneskeslektens utvikling som en stadig foredlingsprosess.

Etter at Wergelands mor døde i august 1843, sendte sønnen sin dypt nedtrykte far de første deler av diktverket Den engelske Lods til oppmuntring. Nicolai Wergeland foreslo en del endringer, som sønnen tok til følge, og verket utkom september 1844. Samtidig gikk Praëm-saken mot sin avslutning. Wergeland aksepterte februar 1844 et forlik som innebar at han måtte dekke 813 spesidaler i saksomkostninger.

Våren 1844 ble Wergeland syk. Sykdommen har vært fremstilt som en kraftig forkjølelse, som utviklet seg til lungebetennelse og etter hvert tuberkulose. Nyere medisinske teorier går ut på at han led av lungekreft med senere spredning. Han var sengeliggende fra 2. mai 1844, og tilstanden forverret seg da han mot legers råd gikk ut for å feire grunnlovsdagen 17. mai. Tross sykdommen fortsatte han å arbeide med en svimlende produktivitet: 19. oktober utkom Jødinden. Elleve blomstrende Tornekviste (med bl.a. det monumentale diktet Følg Kaldet!). Samme høst omarbeidet han også storverket Skabelsen, Mennesket og Messias til Mennesket (utgitt januar 1845, med trykningsbidrag fra Videnskabsselskabet i Trondheim).

Etter avgjørelsen i Praëm-saken var Wergeland ruinert, og ved årsskiftet 1844/45 så han seg nødt til å selge Grotten. 19. januar sendte han diktet Auktion over Grotten til forleggeren Christian Tønsberg, som 24. januar selv kjøpte stedet for en god pris. Utflyttingen ble satt til 14. april, den såkalte “faredag”. For de 600 spesidaler som var til overs etter salget, kjøpte Wergeland nå en tomt i Pilestredet og bygde der et lite hus, “Hjerterum”. Utleggene etter Praëm-saken var ikke dekket, og han søkte Stortinget om ettergivelse av beløpet. Budsjettkomiteen avslo, men etter Wergelands død ble ikke summen innkrevd.

Det er nærmest ufattelig at Wergeland kunne fortsette sin rike produksjon under sykdommen: Mars 1845 førte han selv i pennen Riksarkivets årsberetning for 1844, han skrev flere biografier til Portræter af mærkelige Normænd (bl.a. om Ludvig Mariboe, Thomas Fearnley og J. C. Dahl), leverte en omarbeidet utgave av Normandens Katechisme og publiserte prekener til kirkeårets søndager i For Arbeidsklassen. Sidste Reis er et av de siste diktene fra tiden i Grotten. 15. april ble dikteren båret over til det uferdige Hjerterum, men omgivelsene der var slik at han måtte flyttes over til Rikshospitalet (20.–30. april). En rekke skjønne dikt ble resultatet av dette oppholdet (Paa Hospitalet om Natten, Anden Nat paa Hospitalet). Etter tilbakekomsten til Hjerterum skrev han sine siste dikt (bl.a. Til min Gyldenlak), erindringsverket Hassel-Nødder og det nasjonale skuespillet Fjeldstuen (ufullendt, trykt 1848), der han nok en gang advarer mot emigrasjonen til Amerika.

Henrik Wergeland døde i Hjerterum natten til 12. juli 1845 og ble bisatt fra Vår Frelsers kirke 17. juli. Studenter bar kisten, Studentersangforeningen opptrådte første gang offentlig, Eilert Sundt holdt tale fra studentene og presten Biørn forrettet. Wergeland fikk sin grav på Vår Frelsers gravlund, der det 17. juni 1849 ble satt opp et gravminne bekostet av europeiske jøder. Den endelige seier i kampen for jødenes adgang til riket ble først vunnet ved Stortingets grunnlovsvedtak 1851, seks år etter dikterens død. Men jødenes takknemlighet kommer fortsatt til uttrykk ved at dikterens grav bekranses av en representant for Jødisk ungdomsforening i Oslo hver 17. mai.

Henrik Wergeland var en renessanseskikkelse, med en veldig livsappetitt og en tilsvarende bredde i sin virksomhet. Han glødet alltid av engasjement og sørget for høy temperatur i det unge Norges kulturkamper. Intet menneskelig var ham fremmed. Han beveget seg like ubesværet blant fattige og utstøtte som blant konger og ministre. Hans brusende følelsesliv søkte utløp i de forskjelligste retninger – ved den kjærlighet han uttrykte overfor sitt eget folk og dets historie, i hans forhold til verdens undertrykte og i hans mange stormende forelskelser og kjærlighetshistorier. Men han hadde en vanskelig karakter; han var oppfarende og irritabel, steil, stridbar og retthaversk, og han kunne ikke sjelden opptre klart kverulerende – noe som skaffet ham mange fiender og flere langvarige og ødeleggende rettssaker på halsen. Hans opptreden ved studentfestligheter og andre sosiale sammenhenger sømmet seg heller ikke alltid for en mann tilhørende embetsstanden, som prestesønn og selv teolog.

Wergeland forkynte ikke den offisielle kristendom, men en dogmefri lære som avviste djevelen og så Jesus som det fullkomne menneske. Både diktningen og hans faglitterære forfatterskap ser menneskehetens historie som en ubrutt, fremadskridende utvikling, der Gud er til stede i og preger naturen, hverdagen og historien med sannhetens, frihetens og kjærlighetens ideer. Hans gud var likevel ikke ett med naturlovene, men en personlig skapende guddom hevet over dem.

Ikke lenge etter Wergelands død begynte det som har vært kalt en kanoniseringsprosess. Til å begynne med ble han først og fremst anerkjent for kvalitetene i sin lyriske diktning, men etter hvert ble han også tatt til inntekt for det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Dette Wergeland-bildet ble i siste del av 1800-tallet styrket av venstrefløyen i norsk politisk liv, og Bjørnstjerne Bjørnsons tale ved avdukingen av Wergeland-statuen i Studenterlunden 17. mai 1881 betydde i så henseende et høydepunkt. Bjørnson fremhevet der vår demokratiske nasjonalfølelse og så Wergeland som nasjonens “største Søn”, med frihetsideen som det bærende i alt sitt virke. Siden slutten av 1800-tallet har Wergelands navn på tilsvarende måte vært knyttet til politisk og borgerrettslig frihet, til markeringen av demokrati og norsk selvstendighet og ikke minst til feiringen av vår nasjonaldag – enda det var Bjørnson, ikke Wergeland, som innførte barnetogene til markering av grunnlovsdagen.

Dette populære bildet av Wergeland som grunnlovens, frihetens og demokratiets beskytter har vært supplert med den betydning han spilte som folkeopplyser, og hans nestekjærlige samfunnsinnsats har vært fremhevet i en lang rekke senere lærebøker, litteraturhistorier og biografier. Hans betydning som skjønnlitterær forfatter og historiker har nok også spilt med i den høye vurderingen, men er lett blitt overskygget av slike mer generelle politisk og kulturpolitisk fargede vurderinger.

I tidens løp vil det likevel være de to siste aspekter – dikteren og historikeren – som gjør at Wergeland fortjener en varig plass i vårt kulturelle og litterære liv. I særlig grad er det grunn til å fremheve lyrikeren Wergeland. Dersom han hadde skrevet på et verdensspråk, ville han hatt en fremstående posisjon i vestens litteratur. Hans lyriske dikt er preget av en veldig billedfantasi, intimt forbundet med eksakte, detaljerte skildringer av den fysiske natur, som han elsket og kjente så godt. Diktene har et veldig vingefang og forener med største selvfølgelighet kosmiske perspektiver, politisk stillingtaken, lidenskapelig følsomhet og nære, konkrete detaljbeskrivelser. Hans litterære “samtalepartnere” er forgjengere som Shakespeare, Shelley og Byron; hans politiske forbilder er frihetskjempere fra alle verdens land. Han viderefører de klassiske litterære former fra 1700-tallet, han skriver så vel i odeform som i den firefots-troké vi kjenner fra tidligere spansk og tysk diktning – samtidig som han i formell forstand kan være sjokkerende nyskapende i en rekke av sine prosadikt. Skjønnheten i mange av hans vers er overveldende. Det samme er hans dristighet og dikteriske mot, ved at intet emne synes ham for stort eller for lite. Neppe noen norsk lyriker kan oppvise samme bredde i emnevalg. Det er også få som har den samme suverene beherskelse av vers- og rimbygning. Wergelands platonsk fargede religiøsitet og radikale samfunnssyn er nok i ettertid avløst av nyere forståelsesformer, men de litterære kvalitetene ved hans poesi gjør likevel at hans diktning aldri bør miste sin aktualitet.

    Samleutgaver (et utvalg)

  • Henrik Wergelands Samlede Skrifter, utg. av Hartvig Lassen, 9 bd., 1852–57
  • Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg, utg. av C. Nærup, 7 bd., 1896–97
  • Henrik Wergeland: Samlede Skrifter, utg. av H. Jæger, D. A. Seip, H. Koht og E. Høigård, 6 bd. i 23, 1918–40
  • Henrik Wergeland: Skrifter (folkeutgaven), red. av L. Amundsen og D. A. Seip, 8 bd., 1957–62
  • Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 470–542, og D. A. Seip: “Kronologisk bibliografi”, i Samlede Skrifter, bd. 6:2, 1940, s. 91–274

    Enkeltverker (et utvalg)

  • Ah!, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1827
  • Irreparabile tempus, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1828
  • Sinclairs Død, sørgespill, 1828
  • Phantasmer, efter Ravnekrog-Poetens Manuscript, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1829
  • Digte. Første Ring, 1829
  • For Almuen, 9 hf., 1830–39
  • Harlequin Virtuos, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1830
  • Skabelsen, Mennesket og Messias, 1830 (omarbeidet utg. Mennesket, 1845)
  • Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?, avhandling, 1831 (trykt i Samlede Skrifter, bd. 4:1, 1923, s. 277–294)
  • Opium, skuespill, 1831
  • Blaamyra, dikt, 1832
  • Folke-Viser, 3 deler, 1832
  • Normandens Katechisme, For Almuen, hf. 6, 1832 (2. utg. 1845)
  • Om Smag og Behag man ikke disputere, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1832
  • Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven, med øvrige opbragte Compagnie af poetiske og æsthetiske Bagateller, Trondheim 1832
  • Cæsaris, dikt, 1833
  • Spaniolen, dikt, 1833
  • Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden af Vesle-Brunen, utgivet af hans Ven Henrik Wergeland, 1833
  • Digte. Anden Ring, 1834
  • Norges historie, 2 deler, For Almuen, hf. 7–8, 1834
  • Omrids af Heel-Historien, 1834
  • Barnemordersken, sørgespill, 1835
  • Den indiske Cholera, drama, 1835
  • De sidste Kloge, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1835
  • Papegøjen, et Fastelavnsriis, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1835 (tillegget Commentær til Papegøjen, utg. s.å.)
  • Norge i 1800 og 1836, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1836
  • For Menigmand, 10 nr. 1836–38
  • Campbellerne eller Den hjemkomne Søn, syngestykke, 1837 (med prologen Den første Gang og epilogen Kristiania, utg. separat 1838)
  • Kong Carl Johans Historie, 1837
  • Stockholmsfareren, 17. mai-stykke (under pseud. Siful Sifadda), 1837
  • Stockholmsfareren No. 2, opera (under pseud. Siful Sifadda), 1837
  • Udtog af Norges Historie. Til Brug i Borger- og Almueskoler, 1837
  • Hytten eller Kristian IIdens Afreise fra Norge, drama, 1837
  • utg. og medforf. Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand (med bl.a. Gangspilvise om Briggen 'Jonas Anton Hielm' ('Hurra for Jonas Anton Hielm')), 1839
  • For Arbeidsklassen (nr. 1–2/1839 med tittelen For Fattigmand), 1839–45
  • utg. Vinterblommer i Barnekammeret, dikt for barn, 1840
  • Jan van Huysums Blomsterstykke, dikt, 1840
  • Søkadetterne iland, lystspill, 1840 (trykt 1848)
  • “Verden tilhører Os Jurister!”, dramatisk eventyr (under pseud. Siful Sifadda), 1840
  • Vord Lys!, kantate til Gutenberg-jubileet, 1840
  • Engelsk Salt, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1841
  • Indlæg i Jødesagen, 1841
  • Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn, 1841
  • Venetianerne eller Venskab og Kjærlighed, drama, uroppf. 1841 (trykt 1843)
  • Vinægers Fjeldeventyr, farse (under pseud. Siful Sifadda), 1841
  • Norges Konstitutions Historie, 3 deler, 1841–43
  • Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, dikt, 1842
  • Jødesagen i det norske Storthing, 1842
  • Ole Bull, biografi, 1843
  • Den engelske Lods, dikt, 1844
  • Jødinden. Elleve blomstrende Tornekviste, 1844
  • Læsebog for den norske Ungdom (sm.m. N. J. Wessel-Berg), 1844
  • Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livs-Busk, (posthumt) 1845
  • Fjeldstuen, skuespill, (posthumt) 1848
  • J. S. Welhaven: Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste, 1832
  • N. Wergeland: Retferdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer, 1833
  • Minde ved Henrik Wergelands Grav, 1845
  • H. Lassen: Henrik Wergeland og hans Samtid, 1866
  • E. Vullum: Henrik Wergeland i Digt og Liv, 1881
  • O. Skavlan: Henrik Wergeland – afhandlinger og brudstykker, 1892
  • H. Koht. biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 6, 1908
  • R. Laache: Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm, aktmessig fremstillet, 3 bd., 1927–30
  • P. Michaelsen: Grunndrag i Henrik Wergelands historiesyn, mag.avh. UiO, 1955
  • S. Hagemann: Hjertets geni. Henrik Wergelands diktning for barn, 1964
  • Y. Ustvedt: Det levende univers. En studie i Henrik Wergelands naturlyrikk, dr.avh. UiO, 1964
  • d.s. (red.): Hjertelag, geni og ulykke. Henrik Wergeland i liv og diktning, 1970
  • H. Heiberg: Så stort et hjerte. Henrik Wergeland, 1972
  • E. Beyer: “Henrik Wergeland”, i NLH/Beyer, bd. 2, 1972, s. 75–235
  • L. Amundsen: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • S. R. Moen: Skapelse, fall og frelse. En studie i Henrik Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias, dr.avh. UiO, Notodden 1991
  • D. Groven Myhren: Kjærlighet og logos. En undersøkelse og en sammenligning av Henrik Wergelands verdensdikt: Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845), dr.avh. UiO, 1991
  • R. Nyboe Nettum: Fantasiens regnbuebro. Siful Sifaddas farser og andre essays om Henrik Wergeland, 1992
  • Y. Ustvedt: Henrik Wergeland. En biografi, 1994
  • F. Helland og J. Thon (red.): Wergeland i dag, Kristiansand 2002
  • O. A. Storsveen: En bedre vår. Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet, dr.avh. UiO, 2 bd., 2004

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Gouache (hoftebilde) av Nicolai Wergeland, ca. 1823; p.e.; gjengitt i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 119
  • Maleri (halvfigur) av Carl Peter Lehmann, midten av 1830-årene; NF; gjengitt sst. som ovenstående, s. 119
  • Blyanttegning (brystbilde) av Johannes Flintoe, u.å.; p.e.; gjengitt sst. som ovenstående, s. 119
  • Tegning (halvfigur, i sengen) av Chr. Olsen, 1844; p.e.; gjengitt sst. som ovenstående, s. 122
  • Blyanttegning (hode) av Adolph Tidemand, 1844 el. 1845; gjengitt sst. som ovenstående, s. 122
  • Miniatyrmaleri (brystbilde, i sengen) av L. W. T. Bratz, 1845; gjengitt sst. som ovenstående, s. 122
  • Byste (patinert gips, på dødsleiet) av Hans Hansen, 1845; RA, Oslo (forstørret utg. i jern på Wergelands grav, Vår Frelsers gravlund)