Faktaboks

Lars Tønsager
Lars Thorstensen Tønsager
Født
14. november 1788, Eidsvoll, Akershus
Død
28. mai 1873, Eidsvoll
Virke
Gårdbruker og politiker
Familie
Foreldre: Gårdbruker Thorsten Larsen Tønsager (1737–1801) og Marthe Olsdatter Katterud (1754–1844). Gift ca. 1808 i Eidsvoll med Berthe Christine Alvsdatter Tønsager (21.2.1789–21.4.1851), datter av gårdbruker, dragon Alv Gudbrandsen Tønsager (f. 1736) og Anne Arvesdatter Elstad. Morfar til Alf Bjercke (1851–1933).

Lars Tønsager var stortingsmann i nesten 20 år og markerte seg som en selvstendig og konservativ finanspolitiker.

Tønsagers far Thorsten Larsen kom fra Galterud i Odalen. Han hadde tjenestegjort som dragon i Slesvig-Holsten 1761–62 og overtok sin stefars gård i Eidsvoll 1764. Sønnen Lars gikk også den militære yrkesvei og gikk underoffiserskolen. I selvstendighetsåret 1814 var han 26 år gammel og fulgte de storpolitiske begivenhetene i hjembygda på nært hold. Det er godt mulig at han hadde kontakt med flere av representantene i Riksforsamlingen, ettersom de var innlosjert på bygdas større gårder.

Tønsager viste tidlige lederevner og førte eidsvollsbøndene i deres kamp mot tvangsauksjoner og den upopulære sølvskatten (tvangsinnskudd i den nystartede Norges Bank). Han fikk raskt en rekke tillitsverv – forvalter for bygdemagasinet fra 1824, var i en årrekke forlikskommisær og var med i styret for Henrik Wergelands Eidsvolds Sogneselskab. Wergeland kom til å stå Tønsager meget nær og var hans omgangsvenn. Wergeland hadde bedt om Tønsagers datter Albertines hånd, men ble avvist med disse ord: “Første betingelse for å gifte seg er vel at en kan fø ei kjerring!”

Lars Tønsagers hustru Christine var arving til den større nabogården Nedre Tønsaker, og Lars hadde selv 1812 overtatt Øgarn Tynsåk fra sin mor. Han slo de to brukene sammen og bygde en praktfull hovedbygning i “sorenskriverstil”. Andreas Holmsen skriver i Eidsvoll bygds historie: “... hans myndige og selvsikre opptreden gjorde ham til noe av en enevoldshersker. [...] Det var han som avgjorde når de kunne sende Tynsåk-buskapene fra havnehagene på hjemskogen om våren, likesom det var han som rådde i formannskapet.” I sistnevnte forsamling var Tønsagers svigersønn, organisten, komponisten og venstremannen Ole Larsen Bjercke hans sterkeste opponent. Etter innføringen av formannskapslovene 1837 ble Tønsager valgt til bygdas første ordfører (1837–41 og 1843–51). 1855 fikk han gjennomført kommunens kjøp av statsallmenningen. Han sikret byggingen av Langset kirke ved Minnesund og grunnla 1848 Eidsvolds Sparebank, hvor han var formann i direksjonen til 1853.

1828 ble han 1. suppleant til Stortinget, og 1830 møtte han første gang som amtets stortingsrepresentant. 1832 ble han igjen 1. suppleant, men møtte likevel i hele perioden og deretter fast på alle stortingssamlinger 1839–51. Bortsett fra 1830 satt han hele tiden i Lagtinget. På Stortinget ble han snart kjent som en tiltaksrik og sterk personlighet, men tilhørte den moderate fløy blant bonderepresentantene. Han unnlot å støtte Ole Gabriel Ueland og John Neergaard da de fremmet sitt “bondeforslag” i formannskapssaken og satte i stedet frem sitt eget. Dette standpunktet ledet nok til at han ikke ble gjenvalgt 1833. Under de senere storting ble hans uavhengighet av bondeopposisjonen og evne til samarbeid satt pris på av borgerskapet.

Wergeland var en fast besøkende på Tønsagers stortingshybel og sov iblant rusen av seg på en sofa hos vennen. Da han skulle holde sin berømte 17. mai-tale ved Krohgstøtten, hadde Tønsager sørget for å få ham sobret opp og geleidet til festplassen sammen med sin datter Anne Mathea.

Mange har undret seg over at Wergelands så radikale venn fra eidsvollstiden på tinget var blitt så konservativ. Som politiker, familiefar og arbeidsgiver var Tønsager en høyst konservativ maktperson, og han utviklet seg stadig videre i den retningen. Han var krass i sin omtale av thranittene og motarbeidet aktivt petisjonen fra arbeidermøtet 1851, det såkalte “Lilletinget”. Wergeland kritiserte sterkt sin venns holdning i jødesaken (Grunnlovens forbud i § 2 mot jøders opphold i riket) og skrev i sine stortingsreferater: “Da Lars Tønsager uttalte disse Ord forvandlet hans stolte hvide Løvemanke sig til en Bundt med simpel Saueuld!”

Tønsager satt som medlem i Bankkomiteen i alle de storting han deltok i og ble 1851 dens formann med professor A. M. Schweigaard som sekretær. Det var første gang en bonde var blitt formann i en stortingskomité. 1842 var han medundertegner på forslaget om en ny statlig seddelbank og støttet 1848 forslaget om å øke sølvfondet i Norges Bank med 1 million spesidaler. Schweigaard bekjempet dette og vant frem, mens Tønsager og Fauchald fastholdt sin dissens. For å lette bøndenes gjeldsproblemer medvirket han til oppretting av Kongeriget Norges Hypothekbank 1851.

De siste år av Lars Tønsagers liv ble et antiklimaks. Det var få besøk på gården, to sønner hadde emigrert til Amerika, og datteren bodde i nabobygda. Tønsager døde ensom og ruinert på Eidsvoll, der han dog ble hedret med begravelse på kommunens bekostning.

Verker

  • Forslag til Lov om Forøgelse af Bankens Sølvfond ved Indskud af Statskassen, 1833
  • Forslag om Bankvæsenet, i Granskeren, bd. 2, 1842–43, s. 125–131

Kilder og litteratur

  • H. Tønsager: Barndoms- og Ungdomsminder om Henrik Wergeland, 1897
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Holmsen: Eidsvoll bygds historie, bd. 2:1, 1941–50
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • familieopptegnelser av overrettssakfører Lars Thorstein Bjercke, Hurdal
  • forfatterens egne slektssamlinger

Portretter m.m.

  • Maleri, Eidsvoll kommunehus
  • Maleri, p.e. (Alf R. Bjercke)