Industrigründer. Foreldre: Sjøkaptein og skipsmegler Sigurd Mohn (1885–1959) og Margrete Oettinger (1893–1985). Gift 1) 8.5.1941 med Eva Wigum (11.11.1920–6.2.1982), datter av redaktør Harald Wigum (1890–1936) og stemmepedagog Ellen Marie Jahnsen (1890–1968); 2) 2.6.1993 med Berit Ravndal (21.6.1936–), datter av avdelingssjef Otto Ravndal (1896–1981) og Karina Skeie (1909–90). Bror av Albert Henrik Mohn (1918–99); grandnevø (brorsønns sønn) av Henrik Mohn (1835–1916), Jakob Mohn (1838–82) og Emanuel Mohn (1842–91).

Frank Mohn var en av Norges mest suksessrike gründere og Askeladden i et unikt industrieventyr. Konsernet han grunnla som 22-åring og som i dag ledes av sønnen Trond Mohn, er ledende i verden på spesialproduktene skipspumper og oljevernutstyr.

Som barn måtte Frank Mohn tåle bank, både verbal og korporlig, fordi han snakket bergensk med aksent etter sin danske mor. I motsetning til mange andre, som knekkes av mobbing, ble Frank mentalt herdet og styrket. Forretningsinstinktet viste seg også tidlig. 9 år gammel fikk han en støpeform for tinnsoldater og startet storproduksjon. Med pris per soldat på 10 øre gikk salget strykende. Fortjenesten brukte han delvis til å spandere sjokolade på sine venner. Men en eldre gutt kjøpte opp et større parti og solgte soldatene videre for 25 øre. En viktig lærepenge må dette ha vært for unge Mohn. Kunsten å få penger til å yngle, ikke som et mål i seg selv, men som et middel til videre satsing på nye produkter og arbeid til flere, ble han etter hvert en mester i.

Etter eksamen fra Bergens Handelsgymnasium 1934 etablerte han 1938 familiefirmaet Frank Mohn med maskinimport og produksjon av stålmøbler som forretningsidé og uten annen startkapital enn pågangsmot og arbeidsiver. Krigen førte imidlertid til ufrivillig avbrekk i virksomheten. Sin viktigste krigsinnsats gjorde Mohn i Storbritannia. Han gjennomgikk 1942–43 Officers' Training Course i Skottland, hvoretter han 1943–45 ledet det norske marineverftet i Buckie, der krigsfartøyene ble vedlikeholdt. En av “kundene” var Shetlands-Larsen.

Etter krigen startet selve industrieventyret med skipspumper og oljevernutstyr. Ideen ble født da en arbeider kom og fortalte at hans far og bror var omkommet i et pumperom. Tragedien fikk Mohn til å se det som sin livsoppgave å lage pumper som kunne forhindre ulykker. Behovet viste seg å være enormt, og rederne var ifølge Mohn verdens beste kunder. Suksessen forvandlet bergensbedriften til et storkonsern med internasjonalt nettverk, som gir arbeid til vel 1100 ansatte. Underavdelinger ble etablert i USA (Texas), Nederland, Singapore og Japan. Utenom hovedbasen i Bergen har bedriften produksjonsanlegg i Meland og Fusa.

Bak fabrikkmerket FRAMO skjuler det seg i alt ca. 50 ulike patenter, hvorav flere er prisbelønnet for kvalitet. Utstyrets effektivitet ble overbevisende demonstrert for all verden da Mohn-pumpene “transferte” tusentalls tonn olje etter Golfkrigen 1991.

Frank Mohn satte spor etter seg også på idrettsbanen. På et guttestevne løp han 60 meter på 6,8 sekunder, en tangering av gjeldende norgesrekord. Han ble vestlandsmester på 800 meter 1937 og to år kretsmester på 400 meter. Resten av livet forsømte han aldri den daglig trim. Lenge før helseeksperter hevdet det samme, var hans teori at folk i god form yter mer på jobben.

Selv var Mohn arbeidsnarkoman, alltid hvileløst pønskende på ideer til forbedringer og nye produkter. Som 80-åring kjørte han fremdeles daglig sin egen bil til kontoret. Med sitt gode eksempel og sin særegne lederstil klarte han å inspirere sine medarbeidere. Næringslivsorganisasjonene holdt han seg unna, men rådførte seg gjerne med arbeiderne på gulvet. Han la vekt på faglig utvikling og arbeidsmiljø og brukte idrett og mosjon som middel til å sveise de ansatte sammen.

Mohn figurerte på inntektstoppen i Bergen, men var også byens største skattyter i tillegg til at familien meget gavmildt har delt ut pengegaver til veier og idrettsanlegg og støttet breddeidrett.

For sitt industrielle nybrottsarbeid ble Frank Mohn 1988 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han fikk Medaljen for edel dåd som livredder i Skottland 1943, og han mottok Norges kvalitetstekniske forenings kvalitetspris 1978 og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråds ærespris 1980.

  • HEH 1994
  • div. artikler i BTid.
  • samtale med Frank Mohns sønn Trond Mohn