Peter Wessel Tordenskiold

Sjøoffiser. Foreldre: Kjøpmann, rådmann Jan Wessel (1646–1716) og Maren Schøller (1656–1742). Ugift. Navneendring til Tordenskiold ved adelspatent 24.2.1716. Brorsønns dattersønn av Caspar Schøller (1582–1661); farfars bror til Johan Herman Wessel (1742–85), Ole Christopher Wessel (1744–94) og Caspar Wessel (1745–1818).

Peter Wessel hadde en usedvanlig rask karriere fra menig sjømann i handelsflåten til en av de høyeste stillingene i den dansk-norske marine, med adelskap på kjøpet. Hans innsats i Den store nordiske krig og hans ekstravagante væremåte gjorde ham til folkehelt allerede i levende live og gav opphav til en sterk mytedannelse. Men på veien opp skaffet han seg også en del fiender, og da han etter en tåpelig krangel med en baltisk offiser endte sitt liv i en duell, sørget disse fiendene for at han ikke fikk noen kirkelig begravelse før 275 år etter sin død. Minnet om hans eventyrlige liv og bedrifter har likevel levd helt til vår tid blant dansker og nordmenn, som fremdeles kan strides om sjøheltens “egentlige” nasjonalitet.

Peter vokste opp i Trondheim og på foreldrenes lystgård Ringve utenfor byen, som nr. 14 av rådmann Wessels 18 barn (heriblant en pleiedatter). Om hans barndom finnes få fakta (historien om at han skulle ha satt seg på slipesteinen for å bli kvitt et par forhatte skinnbukser, hører med til mytene), men han var elev ved latinskolen i hjembyen inntil “tredie Lectie”. Det ble ingen videre skolegang, men ifølge tradisjonen skal han i kortere tid ha vært i skredder- og senere barberlære. Etter eget utsagn hadde han også vært til sjøs som unggutt, kanskje på et av farens skip.

Da kong Frederik 4 besøkte Trondheim i august 1704, forsvant Peter fra byen, og måneden etter dukket han opp i København, muligens etter å ha innyndet seg hos en i kongens følge. Her oppsøkte han farens venn, teologen dr. Peder Jespersen, som tok seg av gutten og lot ham arbeide for seg. Doktor Jespersen var kongelig konfessionarius og i nær kontakt med majesteten. 28. mars 1706 skrev Peter Wessel brev til kongen, hvor han bad om å få plass i sjøkadettkompaniet, og han fulgte opp med påminnelse tre dager senere. Han fikk ikke ansettelse, muligens siden han som “lakei” ikke var sosialt akseptabel, men ble likevel satt på “ekspektanselisten”, sannsynligvis etter dr. Jespersens anbefaling. Etter råd fra broren Heinrich søkte Peter deretter hyre som menig matros for en reise til de danske koloniene i Guinea (Ghana) og Vestindia, og etter hjemkomsten 1708 mønstret han på som styrmann på en reise til Østen.

Skipet kom tilbake 1710. Ved Shetland møtte de et skip som kunne meddele at det hadde brutt ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Kapteinen valgte å gå til Bergen, hvor Peter mønstret av og umiddelbart på som matros på et britisk skip på vei til Østersjøen. Skipet anløp Marstrand på den svenske vestkysten, hvor Wessel observerte svenskenes aktiviteter på skipene og Carlsten festning. Da de ankom København, kunne han dermed gi admiralitetet ferske opplysninger om fiendens disposisjoner. Han var i mellomtiden antatt som kadett; fra august 1710 fulgte han undervisningen ved sjøkadettkompaniet og var ikke med i slaget i Køge Bugt i oktober samme år, hvor kommandør Iver Huitfeldt ofret sitt liv og sitt skip Dannebrog.

Wessel avla raskt sine eksamener og ble utnevnt til sekondløytnant på fregatten Postillon 1711; senere samme år fikk han kommandoen på snauskipet Ormen. Kommanderende general i Norge, Valdemar baron Løvendal, ble oppmerksom på hans evner og anbefalte ham 1712 som sjef på den nybygde fregatten Løvendals Galley, som Wessel førte i tre år; han ble også forfremmet til kapteinløytnant, ennå ikke 22 år gammel, og rykket med det forbi 51 andre sekond- og premierløytnanter i avansement.

Juli 1714 møtte Wessel ved Lindesnes en britiskbygd fregatt, De Olbing Galley, dobbelt så stor som hans egen, som var kjøpt av svenskene og nå på vei til Sverige. Etter ett døgns kamp var Wessel nær tom for ammunisjon og sendte en parlamentær med forespørsel om å få låne krutt av motstanderen, men fikk avslag. De to skipssjefer drakk isteden hverandres skål og skiltes med løfte om senere møte. For dette ble Wessel stevnet for krigsretten, hvor han førte sitt eget forsvar og ble frikjent. To dager senere utnevnte kongen ham til kommandørkaptein.

April 1715 ble det utkjempet et sjøslag ved Fehmarn, hvor den danske admiral Gabel fikk overtaket på den svenske østersjøflåten. Wessel avskar en flyktende fregatt, Vita Örnen, og inntok den; han klarte også å få den svenske admiral Wachtmeister til å stanse ødeleggelsen av den svenske flåten og til å overgi seg. Seieren var populær i København, og en rekke offiserer fikk medaljer, men ikke Wessel: Hans opptreden ble ansett for å være utenfor hans myndighet. Han fikk imidlertid kommandoen over Vita Örnen, som ble omdøpt til Hvide Ørn. I brev til kongen oktober 1715 minnet Wessel majesteten om sin innsats og antydet at et adelskap kunne være passende belønning. 24. februar 1716 kom svaret: Wessel ble adlet med navnet Tordenskiold.

Juli 1716 eskorterte Tordenskiold en flåtestyrke på vei fra København til Larkollen ved Christianiafjorden. Underveis fikk han etterretning om at Karl 12s beleiringsartilleri var på vei til Halden, og at skipene lå i Dynekilen. For å utnytte overraskelsesmomentet gikk Tordenskiold til angrep uten tillatelse fra sin sjef, admiral Gabel. Seieren var knusende, og svenskekongens planlagte beleiring måtte oppgis. For denne bragden ble Tordenskiold utnevnt til kommandør og samme år til sjef for Nordsjøeskadren. Han iverksatte nå raskt en blokade av den svenske vestkysten for å fjerne trusselen fra kapere, men disse hadde ennå fristed i Göteborg. Våren 1717 planla han et angrep på festningen Nya Älfsborg ved Göteborg, igjen basert på overraskelse, men fordi en av de andre offiserene, kaptein Vosbein, nektet å adlyde ordre, ble angrepet forsinket; festningen rakk å gjøre seg klar til kamp, og Tordenskiold måtte trekke seg tilbake med store tap.

Svenskenes styrker i Strömstad var et problem, og Tordenskiold fikk tillatelse til å angripe. Angrepet var godt planlagt, men sendrektighet fra admiralitetet medførte sen ankomst av artillerifartøyer og soldater, og igjen var svenskene forberedt. Tordenskiold ledet selv an i angrepet 18. juli og hadde fremgang inntil han ble såret. Han ble brakt om bord og fortsatte å lede angrepet en stund, men måtte til slutt slå retrett.

Nederlagene ble tatt ille opp i København, og Tordenskiold ble frabeordret. Blokaden var svekket, og kaperne fikk på ny fritt spillerom. Tordenskiold begav seg nå til København med en liten hukkert. Underveis ble han angrepet av en kaper, som trakk seg tilbake da Tordenskiold egenhendig skjøt kapteinen. I dårlig vær gikk hukkerten på grunn ved Kullen i Sverige, og Tordenskiold seilte i en jolle over til Danmark. Han mistet sine eiendeler og sin tamme bjørn, som svenskene drepte og spiste, til Tordenskiolds store forargelse.

Tordenskiold anmodet nå om at omstendighetene omkring angrepet på Strömstad ble gransket. Som sjef for linjeskipet Ebenezer i Østersjøen oppbrakte han den beryktede britiske sjørøver Norcross i svensk tjeneste ved Dragør 11. april 1718. To dager senere forelå resultatet av admiralitetets granskning: Tordenskiold ble frikjent, men fikk ikke kommandoen tilbake. Samme høst ble han beordret som sjef på linjeskipet Laaland. Under eskortering av troppeskip til Norge fikk han i desember 1718 kunnskap om Karl 12s død ved Fredriksten. Tordenskiold sørget for å få nyheten verifisert før han julaften reiste med en hurtigseilende båt til København, hvor han ankom 2. juledag og meldte nyheten til kongen. Kongen var i tvil om riktigheten av opplysningene, men Tordenskiold forsikret at det er “så riktig som også kongen vil gjøre ham til schoutbynacht” (dvs. admiral), og 30. desember 1718 kvitterte kongen med utnevnelsen.

Mars 1719 ble Tordenskiold på ny sjef for Nordsjøeskadren og gjenopptok blokaden. Han ønsket stadig å angripe Nya Älfsborg, men måtte først sørge for å nøytralisere den svenske flåtens støttepunkt ved Carlsten festning i Marstrand. 21. juli landsatte han 600 mann og fulgte opp med artilleribeskytning fra fartøyene. Tordenskiold hadde ikke tilstrekkelige styrker til å innta festningen, men klarte å forlede kommandanten til å tro at han hadde flere tusen mann, ved å la soldatene stadig flytte seg rundt i byen (“Tordenskiolds soldater”), og at han ventet ytterligere forsterkninger. Tordenskiold forlangte overgivelse, som skulle skje 23. juli kl. 3 på ettermiddagen. Da det drøyde over tiden, gikk han selv opp i festningen og utbad seg forklaring: “Hvad Djævelen nøler I efter!” Han ble invitert inn, traktert med vin og presentert for offiserene og kommandantens døtre. Etter et par timer forlot svenskene Carlsten. Kommandanten ble senere henrettet for feighet.

Med Carlsten under kontroll kunne Tordenskiold fortsette planleggingen av et angrep på Göteborg. Samtidig var forholdet mellom Sverige og Storbritannia inne i en kritisk fase, og den britiske ambassadør Carteret ble utvist. Han ble hentet av et marinefartøy utenfor Göteborg og ble også invitert om bord til Tordenskiold. Det var trolig ved denne anledning Tordenskiold ble gjort oppmerksom på en viss miss Norris, en gifteferdig ung dame med formue på 80 000 pund. (I hans lommebok, som er bevart, finnes fremdeles et miniportrett av den unge damen.)

Tordenskiold innledet angrepet med bombardement av Nya Älfsborg om kvelden 1. august, og det fortsatte i nær tre døgn. Festningen var sterkt skadet, men det var ikke mulig for Tordenskiolds soldater å storme den. Samtidig hadde kong Frederik meldt at han var på vei til Marstrand og beordret Tordenskiold til å møte ham der. Uten Tordenskiolds ledelse gikk det igjen galt, og angrepet ble avblåst med tap. I Marstrand ble det dog feiret, og Tordenskiold ble utnevnt til viseadmiral og fikk kongens portrett å bære i Elefantordenens blå bånd.

Det var nå rolig på vestkysten, og eskadrene ble beordret til Østersjøen. Svenskene benyttet sjansen til et lynangrep ut fra Göteborg og erobret 7 transportfartøyer. Tordenskiold svor hevn og angrep natten til 8. oktober 1719 med tre galeier og 10 mindre sjalupper. Skjult av mørket kom de helt inn til flåtehavnen og satte fartøyene i brann.

Den store nordiske krig var over, og flåten ble lagt i opplag. Tordenskiold hadde ingen egentlige oppgaver og søkte høsten 1720 permisjon for å gjennomføre en reise til utlandet. Etter besøk i Europa aktet han seg til Storbritannia, formodentlig for å vurdere den formuende miss Norris. Reisen begynte 29. september via Hamburg til Hannover. Her ble han to ganger invitert til audiens hos kurfyrsten, som var kong Georg 1 av Storbritannia. Tordenskiold planla å reise videre, men utsatte avreisen, en avgjørelse som skulle bli skjebnesvanger.

8. november 1720 var Tordenskiold til stede i et selskap i Hannover; blant gjestene var også en tidligere oberst i den svenske hær, den baltiske adelsmannen Axel Staël von Holstein. Mellom de to oppstod det en disputt som utviklet seg til slagsmål, hvor Tordenskiold prylte obersten. (Striden gjaldt om Staël von Holstein hadde brukt et forfalsket “fabeldyr” han eide som lokkemat for å lure penger fra en av Tordenskiolds unge bekjente i hasardspill.) Neste dag mottok Tordenskiold utfordring til duell, som skulle foregå 12. november i Gleidingen utenfor Hannover, ettersom kong Georg ikke ville tillate dueller på sitt territorium.

Rundt duellen er det flere uklare forhold: Tordenskiold fikk ved avreisen fra byen beskjed av sin sekundant, baron von Münchhausen (far til storløgneren) at hans motstander hadde reist til Hamburg. Tordenskiold, som i egenskap av utfordret hadde rett til å velge våpen, tok ikke med sine pistoler, men reiste til stedet for etter tidens skikk å vise at han hadde akseptert utfordringen. Staël von Holstein og hans sekundant oberst Sicre var allerede på plass (Sicre hadde stått ved siden av Karl 12 ved Fredriksten og var mistenkt for å ha drept kongen). Tordenskiold begikk nå den feil å akseptere duell på kårder, til tross for at hans kårde var betydelig kortere enn motstanderens. Tordenskiold var også mindre øvet i fekting enn hæroffiseren. Han ble raskt stukket ned og døde i løpet av få minutter.

Tordenskiolds lik ble balsamert i Hannover, med henblikk på transport til Lübeck, hvor kisten skulle hentes av fregatten Raa. Hans uvenner fikk imidlertid kongen til å forby enhver æresbevisning, og liket ble deretter ført med et lite fartøy til København. Det ble ikke gitt tillatelse til å føre kisten gjennom byen i dagslys, og i skjul av natten ble Tordenskiold av venner båret til Holmens Kirke, hvor kisten ble hensatt i kjelleren. 1816, nær 100 år etter hans død, bestemte kong Frederik 6 at sjøhelten skulle flyttes opp i en marmorsarkofag i kirkens kapellsal, men heller ikke denne gang med kirkens velsignelse. Først 12. november 1995, på 275-årsdagen for hans død, ble Tordenskiold jordfestet.

Opp gjennom årene har Tordenskiolds liv vært litterært behandlet i en rekke sammenhenger, bl.a. av de danske dikterne B. S. Ingemann, Adam Oehlenschläger og Holger Drachmann, foruten i en historisk roman av Jacob Breda Bull. Flere generasjoner norske og danske barn har dessuten lært seg de mange versene i G. Rodes Tordenskiold-vise “Jeg vil sjunge om en helt”, hvor flere av de mest spektakulære episodene (“Tordenskiold i sjøen sprang” – “Den gang ei, sa Tordenskiold”) i sjøheltens korte liv er foreviget, om enn med større sans for dramatisk virkning enn historiske fakta. Det har også vært vennskapelig strid mellom Danmark og Norge om hvor han hører hjemme, men gjentatte forslag om å få kisten hjemført til Norge har ikke gitt resultater. På Ringve gård i Trondheim innredet den daværende eieren Victoria Bachke 1950 et Tordenskiold-museum, som for tiden (2004) ikke er åpent for publikum. En lang rekke norske og danske byer har gater og plasser oppkalt etter Tordenskiold; i Oslo står Axel Enders statue av ham på Rolf Strangers plass (tidligere Tordenskiolds plass) ved Kontraskjæret. Kanskje er minnet om den trønderske sjøhelt likevel best bevart i Danmark, der hans portrett fremdeles pryder fyrstikkeskene.

Verker

    Etterlatte papirer

  • Tordenskiolds personlige arkiv, med bl.a. skipsjournaler, ordreprotokoller, kopibøker m.m., finnes i UBT

Kilder og litteratur

  • C. P. Rothe: Peter Tordenskiolds omstændlige Livs og Heldte-Levnets Beskrivelse, 3 bd., København 1747–50
  • O. Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold, 2 bd., Trondheim 1925
  • T. A. Topsøe-Jensen og E. Marquard: Officerer i den dansk-norske Søetat 1660–1814 og den danske søetat 1814–1932, bd. 2, København 1935
  • V. Bachke (red.): Tordenskioldiana, Trondehim 1958
  • O. Bergersen (red.): Tordenskiolds brev, 1963
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • H. C. Bjerg: biografi i DBL3, bd. 14, 1983
  • J. Aa. Poulsen: Købmandens knægt. En roman bygget over hændelser i den norsk-danske søhelt Peter Wessels liv, Randers 1990 (forts. med Havenes skræk, 1991, og Admiralen, 1992)
  • O. Røsholdt: Tordenskiold, sjøhelten som reddet Norge, 2000
  • D. H. Andersen: Mandsmod og kongegunst. En biografi om Peter Wessel Tordenskiold, København 2004

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (halvfigur) av ukjent kunstner, u.å.; Eidsvollsbygningen; gjengitt i ANH, bd. 6, 1996, s. 89
  • Maleri (helfigur) av ukjent kunstner, u.å.; DKNVS, Trondheim
  • Maleri av ukjent kunstner, 1715; NF, Oslo (kopi, utført av Kristian Zahrtmann, i Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark)
  • Maleri (brystbilde) av Balthasar Denner, 1719; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg
  • Litografi etter Denners maleri benyttet som forelegg til bilde på fyrstikkesker fra H. E. Gosch & Co. (senere De forenede danske Tændstikfabriker) fra 1876, til bilde på norsk frimerke 1947
  • Statue (bronse, helfigur) av Herman Vilhelm Bissen, 1876; Tordenskioldparken, Trondheim (og 1878, ved Holmens Kirke, København)
  • Statue (bronse, helfigur) av Anders Svor, 1891; Sjøforsvarets skolesenter Håkonsvern, Bergen, Sjømilitære Samfund, Horten og Svor-museet, Hornindal (gipsoriginal i Marinemuseet, Horten)
  • Statue (bronse, helfigur) av Axel Ender, 1901; Rolf Strangers plass (Rådhusplassen), Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Hans Michelsen, u.å. (reist 1991); Charlottenlund ungdomsskole, Trondheim
  • Se også ikonografi i DBL3, bd. 14, 1983, s. 647–648

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.