Faktaboks

Caspar Schøller
Caspar Christopherssøn Schøller
Født
28. januar 1582, Ribe, Danmark
Død
6. mai 1661, Trondheim, Sør-Trøndelag
Virke
Gods- og sagbrukseier og embetsmann
Familie
Foreldre: Slottsskriver Christopher Schøller (1534–94) og Karen Hansdatter (ca. 1540–1592). Gift 11.1.1607 med Ellen Christensdatter (1587–6.7.1657), datter av borgermester Christen Jenssøn Jyde og Anne Hansdatter. Farfar til Caspar Schøller (1665–1716; se NBL1, bd. 12); farfars far til Christopher Schøller (1707–74; se sst.); svigerfars farfar til Cecilie Christine Schøller (1720–86); morfars farbror til Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720).

Caspar Schøller var en av tre brødre som slo seg ned i Trondheim tidlig på 1600-tallet og som kom til å inneha betydelige stillinger og eiendommer i Midt-Norge. Han ble stamfar til en slekt som gjorde seg gjeldende i Trøndelag i nesten 200 år.

Schøller vokste opp i Ribe på Vest-Jylland, men flyttet 1606 til Trondheim, hvor han året etter ble gift med Ellen Christensdatter. Paret fikk hele 16 barn. Under Kalmarkrigen gjorde Schøller 1612 tjeneste i Jemtland som løytnant i hæren. 1620–23 var han stiftsskriver i Trondheim og fogd over Selbu fogderi. Deretter var han overformynder i Trondheim 1625–30, og etter den yngre broren Eilers død 1628 ble han fogd over Bakke kloster len, en stilling han beholdt frem til midten av 1600-tallet. Han var også forvalter for erkediakoniets prebende i en årrekke.

Etter søknad ble Schøller 1632 fritatt for borgerlige ombud i byen. Han hadde på denne tiden mange jern i ilden: 1633 fikk han kongens tillatelse til å bygge en mølle ved Vikelva i Malvik. 1636 dannet lensherre Oluf Parsberg, Casper Schøller og tre andre fremtredende borgere et kompani for å utvinne kobber på Ytterøya i indre Trondheimsfjorden.

Det var imidlertid innen sagbruksnæringen Schøller var mest fremgangsrik. 1630 eide han fire-fem sager i de nåværende trøndelagsfylkene; ved sin død var han den ledende i næringen, med omtrent 25 sager på sine hender. I Orkdal fikk han hånd om den store gården Gjølme, som egnet seg godt for utskiping av trelast. Ved midten av 1600-tallet fikk han gjennomført noen strategiske makeskifter som også var motivert ut fra sagbruksinteresser.

Parallelt med oppbyggingen av sagbruksimperiet gikk akkumuleringen av jordegods. Her gikk både forvaltning av andres gods og eget eierskap hånd i hånd. Ved siden av det gods han forvaltet på vegne av kronen og domkapitlet, forvaltet han også en del adelsgods. 1625 eide Schøller ikke mer enn ca. 11 spann, men han hadde et betydelig adelsgods i pant, et pant som aldri ble innløst. Mesteparten av dette godset lå i Stjørdal og Selbu prestegjeld. 1645 var Caspar Schøller uten sammenligning den rikeste borger i Trondheim. Han var også den person som betalte skatt for flest tjenere. Landkommisjonens jordebøker viser at han 1661 var den desidert største borgerlige jordeier i Trondheim, med et jordegods på 157 spann i Trøndelag fordelt på hele 34 herreder. Mest eide han i Hemne, Orkdal, Selbu, Lånke og Strinda. I Strinda fikk han bl.a. hånd om den gamle høvdinggården Lade og nabogårdene Devle og Ringve.

Det har vært hevdet at Schøller ønsket å bekoste byggingen av en ny kirke i Trondheim, men at han måtte oppgi disse planer da han ble hjemsøkt av en brann som la hans hus i ruiner. Han nøyde seg derfor med å gi noe jordegods til Vår Frue kirke og Fattighuset.

Casper Schøller døde av hjerneslag 1661 og ble gravlagt på Domkirkegården. Han er en av ytterst få borgere i Trondheim fra denne tiden det finnes et portrett av.

Kilder og litteratur

  • NRR
  • C. E. A. Schøller: “Slægtebogs-Optegnelser om Familien Schøller”, i PHT, rk. 2, bd. 5, 1890, s. 217f.
  • B. Sogner: Kjøpstad og stiftsstad 1537–1807, bd. 2 i Trondheim bys historie, Trondheim 1962
  • A. Dybdahl: Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989
  • S. Supphellen: Innvandrernes by 1536–1800, bd. 2 i Trondheims historie 997–1997, Trondheim 1997
  • S. T. Dahl: Embetsmenn i Midt-Norge i tiden 1536–1660, Trondheim 1999

Portretter m.m.

  • Kobberstikk (brystbilde) av Alb. Haelwegh, u.å.; gjengitt i Trondheims historie, bd. 2, 1997, s. 110