Jurist, embetsmann og godseier. Foreldre: Kapellan, senere sogneprest Jonas Wessel (1707–85) og Helene Marie Schumacher (1715–89). Gift 1) 29.12.1779 i Christiania med Helene Carlsen Barclay (ca. 1762–19.4.1826; hun gift 2) 1794 med sekondløytnant Christian Carl Lous, ca. 1770–1809), datter av auksjonsdirektør Peter Henrik Barclay (død 1770) og Emerentze Carlsen (1742–1802), ekteskapet oppløst 1790; 2) 9.3.1791 med godseier Maren Juel (1749–1815; hun gift 1) 1771 med zahlkasserer, generalkrigskommissær Peder Holter, 1723–86, og 3) 1796 med magistratspresident, senere statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz, 1762–1838). Grandnevø (brorsønns sønn) av Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720); bror av Johan Herman Wessel (1742–85) og Caspar Wessel (1745–1818); svoger til Jacob Juel (1744–1800); farfars farfars morbror til Jan Wessel (1903–80).

Ole Christopher Wessel var en solid og lojal, men samtidig nytenkende embetsmann som tjenestegjorde i flere viktige funksjoner i Danmark-Norge i siste del av 1700-tallet. Han kom likevel til å bli stående i skyggen av sine brødre.

Wessel vokste opp på prestegården i Vestby og var elev ved latinskolen i Christiania til han 1761 reiste til København og tok examen artium og året etter anneneksamen ved universitetet der. Deretter begynte han å studere jus, samtidig som han arbeidet som landmålingsassistent. Han avanserte til geografisk landmåler 1764 og trigonometrisk landmåler 1768. Fra mars 1770 deltok han på møtene til Det praktisk juridiske selskap, og 1770 avla han latinsk juridisk eksamen. Professor Christen Hee omtalte Wessel som “det ypperste Genie jeg haver kiendt, [han] havde stor Hardiesse og var entreprenant”.

1771 ble Wessel utnevnt til assessor i den nyopprettede Hof- og stadsretten i København og 1775 til assessor i Høyesterett; samtidig fikk han tittel av justisråd (fra 1790 konferanseråd). Etter halvannet år i Høyesterett ble han 1776 utnevnt til generalauditør (øverste tilsynsmann for det militære rettsvesen) i Norge, med mulighet til å vende tilbake til Høyesterett om han ønsket. Kort etter ble han 2. deputert i Generalitets- og kommissariatskollegiet i Christiania. Han bosatte seg i Christiania 1777 og ble 1780 gift med Helene Barclay.

Wessel nøt stor anseelse som embetsmann og ble oppnevnt som medlem av flere kongelige kommisjoner – Generalinnkvarteringskommisjonen 1777, Generalkommisjonen for utlegging av benifiserede gods 1785 og Komiteen for ny landmilitsforordning 1789. Ved angrepet på Sverige høsten 1788 var han med i feltkommissariatet som fulgte den øverstkommanderende Karl av Hessen og de norske troppene i Bohuslän. Etter felttoget fikk han innvilget separasjon, da det ble avslørt at hans hustru og overhoffrettsassessor Envold de Falsen hadde innledet upassende forbindelser under Wessels fravær. Wessel var blant de første som fikk skilsmisse etter bevilling da det ble innført 1790. Året etter giftet han seg med Maren Juel, Norges mest formuende kvinne, og ble dermed eier av Hafslund, Borregård og Stubljan.

I det sivile liv ivret Wessel sterkt for Norges sak, og han var fra starten 1779 med i Aggershuusiske patriotiske Sælskab (formann 1784). I et skrift som utkom 1788 tok han til orde for opprettelsen av et universitet i Norge og uttrykte misnøye med at myndighetene i København kjente lite til norske forhold. Januar 1793 rapporterte stiftamtmann F. J. Kaas til Johan von Bülow om Wessels tilstedeværelse i et privat selskap sterkt påvirket av “den nyere Philosophi”, hvor man blant annet hadde utbrakt “Friheds, Liigheds og Enigheds, Nordmands Skaal”. Etter et initiativ av J. N. Wilse ble det 1793 nedsatt en arbeidsgruppe for å fremme kravet om et universitet i Norge; her ble Wessel den naturlige leder og strateg.

En gjennomgang av straffesakene Wessel behandlet som generalauditør, viser at han representerte en humaniserende tendens. Han innstilte normalt på mildere straff enn lavere rettsinstanser – og fikk støtte hos kongen. Dette skjedde imidlertid ikke i det som ble Wessels siste sak, en drapstiltale mot en menig soldat. Wessel mente soldaten hadde handlet i nødverge og innstilte på mild straff. Da det ikke skjedde, tillot Wessel seg å opponere mot avgjørelsen og skrev en ny betenkning. Heller ikke denne førte frem, og utfallet kan ha medvirket til at han våren 1794 søkte avskjed fra sitt embete. Han døde i romjulen samme år, bare 50 år gammel. I et minnedikt ved hans død fremheves hans humane side:

Naar Sagen galdt Medborgerens Ære og Liv,

Da gik Hiertet Haand i Haand med Forstanden.

Themis's Vaaben maatte bruges forsigtig,

Forbrydelsen straffes – Forbryderen ikke mishandles.

Wessels enke opprettet flere legater til hans minne, og hans store mineralsamling skjenket hun til Deichmanske bibliotek.

  • Kiøbenhavns Amt, kart, København 1766
  • Upartiske Betragtninger over Prof. Legangers Tanker i Anledn. af den kgl. allern. Befaling om nogle beneficerede Gaarders Udnævnelse til militære Boliger for Compagniecheferne i Norge, København (anonymt) 1788 (først trykt i Minerva, august 1787)
  • Promemoria, indleveret udi den til at forfærdige et Udkast til en ny Landmilice-Forordning for Norge allern. anordnede Commission, i Minerva 1796, hf. 4, s. 59–90
  • Nicolaysen, bd. 2, 1858, s. 159–169
  • L. Daae: biografi i DBL1, bd. 18, 1904
  • A. Lomholt: Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab 1742–1942, bd. 4, København 1961
  • N. Voje Johansen: Caspar Wessel – Om Directionens analytiske Betegtning, Wesselakademiets småskr. 1, Vestby 1998
  • H. Bliksrud: Humaniserende tendenser i generalauditør Ole Christopher Wessels rettsanvendelse, h.oppg. UiO, 2003
  • M. Halvorsen: Ole Christopher Wessel, et glimt av en opplysningsjurist, upubl. manuskript
  • N. Voje Johansen: Ole Christopher Wessel – landmåler og jurist, upubl. manuskript
  • Maleri av ukjent kunstner, u.å.; finnes i tre varianter i hhv. Oslo Bymuseum, Brekke museum i Skien og Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark