Islandsk høvding, lovsigemann, lagmann, historiker og skald. Foreldre: Bonde og godordsmann Tord Sturlason (1165–1237) og Tora (død 1224). Gift, trolig 1235, med Helga Tordsdatter (død etter 1263), datter av Tord Narvesson. Brorsønn av Snorre Sturlason (1179–1241); bror av Olav Tordsson Hvitaskald (ca. 1210–1259; se NBL1, bd. 10); fetter av Tord Kakale (1210–56).

Sturla Tordsson var et fremstående medlem av den mektige Sturlungeætten. Han fulgte på flere vis i sin onkel Snorres fotspor, både som høvding, skald og sagaskriver.

Sturla vokste i tidlig barndom opp hos sin farmor, Gudny Bodvarsdatter, på Hvammur. Da hennes sønn Snorre reiste til Norge 1218, flyttet Gudny til Reykholt for å styre gården, og Sturla fulgte med. Han ble trolig værende på Reykholt hos Snorre da Gudny døde 1221. Hun hadde bestemt at Sturla skulle arve henne, men Snorre slo arven under seg, og det førte til konflikt mellom ham og broren Tord, Sturlas far. Brødrene forliktes 1235, og Snorre ble en viktig støtte for Sturla.

I de neste årene bygde Sturla seg opp med Snorres hjelp til å bli en av de mektigste høvdingene på Vest-Island. Tiden var preget av blodig strid, der høvdinger, biskoper og den norske kongemakten var involvert i stadig skiftende allianser. Sturla blir karakterisert som en klok og fredelig mann, men stod likevel midt i tidens maktkamper og havnet i flere tilfeller i konflikter med sine egne slektninger. Han allierte seg med fetteren Tord Kakale, som bygde seg opp som høvding frem mot 1250, da han ble kalt til Norge av kong Håkon Håkonsson. Sturla ble 1251 valgt til lovsigemann, Islands fremste embete, og skjøttet dette i ett år. Han motarbeidet først at nevøen Torgils Skarde skulle tilegne seg maktområdet til Tord Kakale, men forsonte seg siden med ham. Han forsonte seg også med stormannen Gissur Torvaldsson, som var en av dem som stod bak drapet på Snorre.

Da kong Håkon 1258 utnevnte Gissur til jarl på Island, tok Sturla Borgarfjörður i len av jarlen. Dette lenet mistet han etter kort tid til sin tidligere allierte Ravn Oddsson, etter at kongens ombudsmann hadde unndratt det jarlens herredømme. Etter dette diktet Sturla et spottevers om jarlen, og vennskapet ble brutt. Sturla gikk deretter til angrep på Ravn våren 1263, men dette mislyktes, og den etterfølgende forsoningen skjedde på Ravns betingelser: Sturla måtte forlate landet.

Selv om Sturla hadde vært blant de islandske stormennene som 1262 hadde svoret kongen skatt, hadde han i mange saker motarbeidet kongens menn på Island. Da Sturla 1263 ble tvunget til Norge og meldte seg ved hirden, fikk han en kjølig mottakelse. Kong Håkon hadde samme sommer reist til Skottland, og sønnen Magnus stod for styret. Ifølge sagaen var det dronning Ingebjørg som fattet interesse for den islandske skalden og talte hans sak for sønnen. Sturla ble snart Magnus' venn og rådgiver, og da meldingen om kongens død kom, gav Magnus islendingen i oppdrag å skrive sagaen om faren.

Island kom 1262–64 inn under den norske kronen. Det medførte at de gamle fristatslovene måtte avvikles og at godeveldet ble avløst av en ny styringsorden. Den lovkyndige Sturla bidrog trolig sterkt til utformingen av den nye lovboken for Island, Jarnsida. 1271 ble han sendt til Island med denne loven, og 1272 inntok han selv det høyeste styringsembetet, som lagmann. Frem til 1276 var han lagmann for hele landet og 1277–82 for Nord- og Vestlandet. Delingen 1277 skyldtes nok misnøye, slik den bl.a. kommer til uttrykk i et brev til kongen fra biskopen i Skálholt. Sturla reiste til Norge samme år, trolig for å forsvare seg. Reisen var vellykket, for Magnus utnevnte ham til hirdmann (skutilsvein) og bad ham dessuten skrive en saga om ham selv.

Sturla Tordssons litterære virksomhet er stor og mangslungen. Han er også den navngitte norrøne forfatter vi har mest bevart etter. Av Magnus Lagabøtes saga er det bare bevart et par fragmenter (AM 325 X 4˚), mens Håkon Håkonssons saga (1264–65) er bevart i flere versjoner. Det er en stor biografisk saga, bygd på muntlige beretninger fra kongens samtidige, men også på brev og arkivalia. Sagaen er et bestillingsverk og må leses som offisiell historieskriving. Likevel har den høy historisk kildeverdi, fordi den er mettet med faktiske opplysninger. Den er detaljrik og strengt kronologisk, nærmest annalistisk i sin oppbygning, og dette hindrer nok fortellingen i å nå samme litterære nivå som Heimskringla. Sturla gir en innsiktsfull skildring av spenningen mellom Håkon og Skule. At Skule også var Magnus' morfar, kan ha bidratt til å gjøre fremstillingen mer balansert.

Samleverket Sturlunga saga består av samtidssagaer om borgerkrigstiden fra ca. 1120 til 1264. Kjernen i denne samlingen, Íslendinga saga, er skrevet av Sturla, trolig etter 1271, og dekker perioden 1183–1262. Fremstillingen er uhyre detaljrik, men så omhandler den da også begivenheter som Sturla stod midt oppi. Han laget også en versjon av Landnámabók, Sturlubók (trolig 1275–80). Her innarbeidet han stoff fra både bevarte og tapte islendingesagaer, samt fra utenlandske kilder.

Vi har også flere skaldekvad etter Sturla Tordsson. I Sturlunga saga finnes tre dikt i versemålet drottkvætt: spotteverset om Gissur Torvaldsson, en halvstrofe fra Þverávísur – om slaget på Þverá-øyrene 1255 – og et par strofer fra en æresdråpa om Torgils Skarde. Flest strofer finnes i Håkons saga og er hyllingsdikt til Håkon. Et dikt i versemålet hrynhent hadde Sturla med da han først kom til Norge. Tre andre er diktet etter kongens død: Hákonarkviða, Hrafnsmál og Hákonarflokkr. I Sturlunga saga nevnes også en del andre dikt som nå er tapt.

Sturla Tordsson er den siste hirdskalden vi kjenner gjennom overleverte strofer. Vi har mange opplysninger om hans liv og virke, men de fleste kildene er hans egne skrifter. Med sin saklighet og detaljrikdom er de likevel svært etterrettelige. Sine siste år bodde Sturla på Fagurey i Borgarfjörður, der han døde dagen etter sin 70-årsdag.

    Prosa

  • Håkon Håkonssons saga, overs. av F. Hødnebø, Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • Íslendinga saga, utg. ved K. Kålund, København 1906–11
  • Magnus Lagabøtes saga (bare fragmenter bevart), overs. av F. Hødnebø, Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • Selkollu þáttr (i abbed Arngrims Guðmundar saga), utg. ved Guðni Jónsson, i Byskupa sögur, bd. 3, Reykjavík 1948, s. 294–313

    Dikt

  • Diverse dikt i Den Norsk-islandske Skjaldedigtning, utg. ved Finnur Jónsson, bd. 2, København 1914–15
  • Sturla Tordssons egne skrifter (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • F. Paasche: Snorre Sturlason og Sturlungene, utg. ved P. Houm, 1948
  • H. Magerøy: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Guðrún Ása Grimsdóttir og Jónas Kristjánsson (red.): Sturlustefna, Reykjavík 1988