Faktaboks

Snorre Sturlason
Norrønt Snorri Sturluson
Født
1179, Hvammur i Breiðafjörður, Island
Død
23. september 1241, Reykholt, Island
Virke
Islandsk høvding, skald og sagaforfatter
Familie
Foreldre: Sturla Tordsson (død 1183) og Gudny Bodvarsdatter. Gift 1) 1199 med Herdis Bersesdatter (død 1233), datter av presten Berse Vemundsson (død 1204), samlivet opphørt 1206; 2) 1224 med Hallveig Ormsdatter (død 1241), datter av Orm Jonsson (død 1218) og Tora Eiriksdatter. Bror av Sigvat Sturlason (1170–1238; se NBL1, bd. 13); farbror til Sturla Sigvatsson (1199–1238; se NBL1, bd. 15) og Sturla Tordsson (1214–84); svigerfar til Gissur Torvaldsson (ca. 1208–1268).
Snorre Sturlason

Tegning

Snorre Sturlason
Av /※.

Snorre Sturlason var islandsk høvding, sagaforfatter og skald. Han er mest kjent for kongesagaene, som i likhet med hans andre bevarte verk, ble til omkring 1220–1230. Som høvding deltok han i den islandske innbyrdesstriden, og han var sterkt knyttet til Skule Bårdsson etter opphold i Norge. Snorre ble drept av sine motstandere 1241. Hans kongesagaer har vært grunnlaget for vår kunnskap om tidlig norsk historie og har hatt en uvurderlig betydning for norsk nasjonsbygging.

Snorre Sturlasons liv er kjent fra Sturlunga saga, Håkon Håkonssons saga og de islandske annalene. I Sturlunga saga forteller Snorres brorsønn, Sturla Tordsson, sturlungeættens historie. Snorre ble født på gården Hvammur i Breiðafjörður som den yngste av tre sønner. Faren Sturla var en respektert høvding, men det var hans etterkommeres fortjeneste at perioden 1220–1262/64 i islandsk historie ofte kalles sturlungetiden.

To år gammel ble Snorre sendt til fostring hos Jon Loptsson på Oddi. Jon var da Islands mektigste mann, og oddeverjene var den dominerende ætten. Oddi hadde dessuten lenge vært Islands politiske og intellektuelle sentrum. Høvdingene hadde interessert seg for boklig lærdom, og Sæmund frode, Jon Loptssons farfar, skrev selv om de norske kongene. På Oddi skal det ha vært en stor boksamling, og høvdingsetet var et samlingssted for islendinger som hadde studert utenlands. Fosterfaren hadde dessuten blitt fostret i Norge. Snorre vokste altså opp og ble utdannet i et miljø med sans for bl.a. skaldekunst og historieskriving.

Snorres far døde 1183, da Snorre var fire år gammel, og mens Snorre var på Oddi, etablerte brødrene seg som høvdinger. Men til forskjell fra dem fikk Snorre verken høvdingdømme eller arv etter faren. Eldstebroren Tord hadde tatt over farens høvdingdømme, og moren hadde ødslet bort yngstesønnens arv. Broren Tord og fosterbroren Sæmund, oddeverjenes overhode etter Lopts død, måtte hjelpe Snorre til et rikt gifte. 1199 ble han gift med Herdis Bersesdatter. Da hennes far døde 1202, arvet Snorre gården Borg i Borgarfjörður og svigerfarens høvdingdømme. Morbroren hjalp ham til flere høvdingdømmer og gården Reykholt. Dit flyttet Snorre uten hustruen 1206. Da Snorre drog til Norge 1218, var han godt etablert som høvding i Borgarfjörður-området, og han hadde vært lovsigemann.

I Norge ble Snorre tatt vel imot og oppholdt seg mest hos Skule jarl. Ryktene om Snorres skaldekunst hadde allerede nådd Norge, men av hans diktning er kun den siste del av Snorre-Edda, Háttatal, som ærer kong Håkon og Skule jarl, bevart i helhet. Snorre ble først kongens og jarlens skutilsvein, men fikk lendmanns rang da han lovte å påvirke islendingene til å underkaste seg norsk kongemakt. Snorre fulgte ikke opp dette løftet da han returnerte til Island 1220.

I 1220-årene nøt Snorre stor fremgang som høvding. Han ble den mektigste mann på Island da fosterbroren døde 1222, og han var lovsigemann 1222–31. Da han 1224 inngikk felleseie med enken Hallveig Ormsdatter, ble han også Islands rikeste mann. Snorres økende maktområde førte til konflikt med de andre høvdingene. Maktkampene som brøt ut tidlig på 1200-tallet, ble ikke endelig avsluttet før 1262/64. Sturlungetiden var også preget av strid sturlungene imellom. Striden startet da Snorre krevde part i farens høvdingdømme, som var kommet i brorsønnen Sturla Sigvatssons eie.

Snorre hadde barn med både Herdis og andre kvinner. Disse ble også involvert i maktkampene. Døtrenes ekteskap var politisk motivert, og sønnen Orøkja deltok i stridighetene. I kildene fremstår høvdingen Snorre som tvetydig og usikker, og han og sønnen måtte på sikt gi tapt for sine motstandere. I ettertid er Snorre blitt oppfattet som en intelligent og ambisiøs, men mislykket politiker. I Sturlunga saga fremhever Sturla farbrorens økonomiske teft og tier om den politiske.

Om høvdingen Snorre ikke maktet å realisere sine langsiktige politiske ambisjoner, så håndterte han det politiske spillet bedre som sagaforfatter og historiker. Ingen har sådd tvil om hans evner til å beskrive, analysere og reflektere over politiske begivenheter. Snorre hadde imidlertid begynt som skald, og hans første større verk, Edda, er en lærebok i skaldskap. Edda er det eneste sted hvor Snorre eksplisitt navngis som forfatter. Gården Borg, som Snorre fikk gjennom ekteskapet med Herdis, hadde tilhørt Egil Skallagrimsson, og Snorre regnes av mange for å være forfatteren av Egils saga. Oppveksten på Oddi, oppholdet hos Skule jarl og reiser i Norge og Sverige gav rimeligvis kunnskap og inspirasjon til å skrive egne kongesagaer. En egen Olav den helliges saga dateres til ca. 1223 og Heimskringla, i dag mest kjent som Snorres kongesagaer, til ca. 1230.

I Heimskringla skildrer Snorre etableringen og utviklingen av det norske kongedømmet. Historien om de norske kongene fantes på 1200-tallet bevart både muntlig og skriftlig i det islandsk-norske litterære miljøet. I Heimskringlas fortale synliggjør Snorre den litterære tradisjonen han selv var del av, og de muntlige og skriftlige kilder han brukte i sitt arbeid. Selv nevner han bl.a. skaldekvad og Are frodes Íslendingabók. Det er delte meninger om hvorvidt han også benyttet eldre kongesagaer som Morkinskinna og Fagrskinna, eller om de bygde på felles kilder.

Som sagaforfatter og historiker tok Snorre utgangspunkt i det eksisterende materialet om de norske kongene. Han endret de tidligere beretningene ved å omarbeide og kutte i andres materiale, bl.a. for å skape en klarere kronologi. I enkelte tilfeller kopierte han også direkte fra andres tekst. Som sine forgjengere benyttet han virkemidler som relativ kronologi, taler og dialog, for å få frem sitt budskap. Forankringen i den eksisterende litterære tradisjonen preger Heimskringla, men Snorres skildring av begivenhetene skiller seg fra tidligere sagaforfatteres: Han tydeliggjør i større grad det politiske spillet, den sosiale strukturen og aktørenes tanker og motiv. Snorre søkte som sine forgjengere i hovedsak rasjonelle forklaringer på begivenhetene. Siden han holder det overnaturlige i bakgrunnen, fremstår han som mer moderne enn sine samtidige historikere lenger sør i Europa, hvor religiøst funderte forklaringer var vanlige.

Snorres rasjonalitet kan bl.a. forklares med sammensetningen av det islandsk-norske intellektuelle miljøet på 1200-tallet. Til forskjell fra miljøet sør i Europa bestod det i stor grad av praktiske, handlende menn som måtte overtale og manipulere for å oppnå makt og politisk innflytelse. Tradisjonelle humanistiske disipliner som retorikk og historie ble derfor sterkt verdsatt. Selv om Snorre bygde på eldre kilder og hadde sin egen oppfatning av samfunnet på f.eks. Harald Hårfagres tid, antas det at sagaene gjenspeiler Snorres egen samtid og holdningene til det islandske aristokratiet han var del av. Han skal også ha benyttet sine egne politiske erfaringer i arbeidet med sagaene.

For høvdingen Snorre skulle 1230-årenes politiske utfordringer by på flest negative erfaringer, da først brorsønnen Sturla Sigvatsson og deretter hans tidligere svigersønner, Kolbein Arnorsson og Gissur Torvaldsson, utfordret og overtok hans maktposisjon. 1237 måtte Snorre og støttespillerne dra til Norge etter å ha tapt sine maktområder til Sturla. De oppholdt seg hos hertug Skule i Nidaros på den tiden da hertugens forhold til kong Håkon stadig ble verre. 1238 falt Sturla Sigvatsson, faren Sigvat og flere sturlunger i slag mot Kolbein og Gissur. På grunn av urolighetene på Island utstedte kongen utreiseforbud for islendinger i Norge, men Snorre og støttespillerne returnerte likevel sommeren 1239. Snorre fikk igjen det maktområdet han hadde tapt til Sturla, men ble hardt presset av sine tidligere svigersønner, som nå hadde lagt store deler av øya under seg.

I Norge hadde Snorre falt i kongens unåde og ble kalt landsforræder fordi han hadde brutt utreiseforbudet. Siden han var lendmann, skulle han uansett ikke ha forlatt Norge uten kongens tillatelse. Han hadde dessuten støttet hertug Skule, som ble drept i Nidaros 1240. Gissur Torvaldsson mottok samme år ordre fra kongen om å fange Snorre og sende ham til Norge, eventuelt drepe ham om det ikke lyktes. Gissur valgte det siste, og 23. september 1241 ble Snorre drept hjemme i Reykholt av Gissurs menn. Høvdingen kom dermed til kort i de maktpolitiske intrigene historikeren behersket så mesterlig.

Heimskringla, etter åpningsordene “Kringla heimsins” ('verdens krets'), fikk etter hvert en stor betydning for den norske nasjonale selvfølelsen og ble oversatt til norsk allerede på 1500-tallet, da nordmenn ikke lenger kunne lese de gamle norrøne avskriftene. Den første fullstendige oversettelsen til norsk ble foretatt av Peder Claussøn Friis 1599. Den ble utgitt i nye utgaver, med en del forandringer, 1633 og 1757. Den islandske historikeren Tormod Torfæus utgav på grunnlag av håndskriftene en latinsk utgave 1711, og 1772–82 utkom den første store danske utgaven. I Norge var det imidlertid Jacob Aalls oversettelse fra 1838, i en markert norsk språkdrakt, som fikk størst utbredelse inntil P. A. Munchs oversettelse kom 1859.

I pakt med de nasjonale strømningene på slutten av 1800-tallet kom kongesagaene i flere utgaver, en nynorsk utgave av Steinar Schjøtt og en praktutgave oversatt av Gustav Storm med illustrasjoner av flere kjente norske kunstnere 1896–99. 1934 kom en ny bokmålsutgave oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, denne er senere kommet i en lang rekke utgaver. Schjøtts nynorske utgave kom i ny versjon ved Hallvard Magerøy 1979. Dessuten er det utgitt ungdomsutgaver og skoleutgaver av de enkelte sagaene.

Også Edda finnes i en rekke oversettelser, bl.a. til bokmål av Anne Holtsmark og til nynorsk av Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen.

Verker

  • Edda Snorra Sturlusonar, utg. ved Finnur Jónsson, Reykjavík 1907
  • Heimskringla, utg. ved F. Hødnebø og H. Magerøy, bd. 1–2 i Norges kongesagaer, 1979
  • Edda, Háttatal, utg. ved A. Faulkes, Oxford 1991

Kilder og litteratur

  • J. Thorkelsson: Islenzkar Ártiðaskrár, København 1893–96
  • Sturlunga saga, Reykjavík 1946
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • M. Ciklamini: Snorri Sturluson, Boston 1978
  • Sagaen om Håkon Håkonsson, i Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • Snorri átta alda minning, Reykjavík 1979
  • S. Bagge: Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, Berkeley/Los Angeles/Oxford 1991
  • D. Whaley: Heimskringla. An Introduction, London 1991
  • J. V. Sigurðsson: Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth, Odense 1999

Portretter m.m.

  • Vi vet ikke hvordan Snorre Sturlason så ut, men i nyere tid er det laget en rekke kunstneriske fremstillinger for å hedre ham, bl.a.: Statue (bronse, helfigur) av Gustav Vigeland, 1938; reist 1947 på Dreggsallmenning, Bergen (kopi på Reykholt, Island)
  • Til 700-årsminnet for Snorres død 1240 ble det utgitt et frimerke med et portrett som skal forestille Snorre, opprinnelig tegnet av Christian Krohg til den store nasjonalutgaven av kongesagaene fra 1896–99 (Krohg har gitt Snorre sine egne ansiktstrekk)