Faktaboks

Tord Sigvatsson Kakale
Norrønt Þórðr Sighvatsson Kakali
Født
1210, Sauðafell i Dalir, Island
Død
11. oktober 1256, Norge
Virke
Islandsk høvding
Familie
Foreldre: Sigvat Sturlason (1170–1238; se NBL1, bd. 13) og Halldora Tumesdatter. Ugift. Brorsønn av Snorre Sturlason (1179–1241); bror av Sturla Sigvatsson (1199–1238; se NBL1, bd. 15).

Tord Kakale var islandsk høvding av sturlungaætten og som de fleste islandske stormenn i samtiden kong Håkon Håkonssons håndgangne mann. På kongens vegner kjempet han for å legge hele Island under seg, men brukte nok sine betydelige lederevner i første rekke til å fremme sin egen maktstilling.

Tord var sønn av Snorre Sturlasons bror Sigvat, og moren var av åsbirningaætten i Skagafjörður. Vi vet ingenting om hans oppvekst og liv før han reiste til Norge 1237. Året etter fikk han vite at faren og fire brødre, blant dem høvdingen Sturla, var blitt drept i slaget ved Örlygsstaðir i Skagafjörður 1238. Tord ble tatt opp i kong Håkon Håkonssons hird og tilegnet seg samtidens ridderideologi. Julen 1243 avla han løfte om at han aldri skulle ta folk ut av en kirke, uansett hva vedkommende hadde gjort mot ham. Også kvinner skulle respekteres. Tord var kan hende bedre skikket til høvding enn de andre sturlungene.

Sommeren 1242 gav kongen Tord lov til å dra til Island. Gissur Torvaldsson, den ene av de to høvdingene som hadde seiret over sturlungene 1238, var da nettopp kommet til Norge. Høsten 1241 hadde han drept Tords onkel Snorre Sturlason. Kongen betraktet Snorre som majestetsforbryter og ville enten få ham fanget og sendt til Norge, eller drept. Den andre høvdingen, Kolbein Arnarson (Kolbein Unge), hadde makten i Norðlendingafjórðungur. Tords plan var nok å vinne tilbake makten og høvdingdømmene sturlungene hadde mistet 1238. Trolig skulle han samtidig arbeide for kongens plan om å rå også over Island. Kolbein styrte imidlertid også i Sigvats rike Eyjafjörður med så hard hånd at Tord i første omgang ikke en gang fikk støtte av sine slektninger. Først da han kom til Vestfirðir, der sturlungene fra gammelt av hadde mange venner, klarte Tord å skaffe seg en flokk fylgðarmenn, følgesvenner. Han fikk også satt opp en sveit av gestir, gjester, alt etter norsk forbilde. Følgesvennene var høvdingens livvakter og skulle alltid følge ham og kjempe ved hans side i slag. Først da han hadde fått følgesvenner, kunne Tord ta opp kampen mot Kolbein Unge.

I årene 1242–50 dominerte Tord maktkampen på Island. I tre år var han i Vestfirðir og lå i uavbrutt strid med Kolbein Unge. 1244 ville ikke folk i Eyjafjörður og andre steder øst for Öxnadalsheiði lenger finne seg i Kolbeins harde styre. De sendte bud til Tord om at de ville støtte ham om han kom østover med en hær. Tord drog sjøveien langs nordkysten med en hær og møtte Kolbein og styrken hans, som var på vei vestover, på Húnaflói. Slaget der, Flóabardagi 25. juni 1244, er det største sjøslaget som er utkjempet ved Island av islendinger. Kolbein hadde 20 skip mot Tords 15. Vestfjordingene var dyktigere sjøfolk enn nordlendingene. Tord og hans menn hadde lastet alle sine skip med stein, mens Kolbeins menn bare hadde litt stein i et par skip. Da de ikke hadde mer stein å kaste, måtte Tord og hans menn trekke seg tilbake.

Vinteren 1244–45 kom det til forlik mellom Kolbein og Tord. Forliket gikk ut på at de begge skulle dra til Norge og la kong Håkon avgjøre tvistene dem imellom. Imidlertid døde Kolbein 22. juli 1245. Tord overtok nå herredømmet over Eyjafjörður- og Þingeyjarþing-områdene.

1245 drog Tord østover til Eyjafjörður, der folk svor ham troskap og overdrog til ham de eiendommene Sigvat hadde hatt. Ved juletider utviklet det seg åpent fiendskap mellom Skagafjörður- og Eyjafjörður-områdene. Et samtidig brev gjengitt i Sturlunga saga viser at Tord ville ha makten over hele Norðlendingafjórðungur og dessuten Borgarfjörður, som hadde vært kjernen i Snorre Sturlasons rike. Tord samlet en hær på 600 mann og drog til Skagafjörður. Brand Kolbeinsson, en yngre slektning av Kolbein Unge, samlet 700 mann for å ta imot ham. Hærene møttes ved Haugsnes 19. april 1246. Følgesvennene til Tord spilte en avgjørende rolle da han gikk av med seieren. Brand ble drept. Tord var nå herre over hele Norðlendingafjórðungur.

Gissur og Tord, som begge var kongens hirdmenn, reiste til Norge samme sommer for å la kongen dømme i stridsspørsmålene. Han ville trolig la Gissur få øverste styringsmyndighet på Island. Kongen tok også kardinal Vilhelm av Sabina, som var kommet til Norge for å krone ham, med på råd. Kardinalen hevdet at det var uhøvelig at “dette landet [Island] ikke tjente under én konge slik som alle andre land i verden”. Videre hevdet han at bare én mann skulle settes over landet om freden skulle opprettholdes. Kardinalen gjorde det klart at Tord var denne ene. Gissur ble foreløpig holdt tilbake i Norge, mens Tord ble sendt til Island sammen med den nye biskopen på Hólar, nordmannen Heinrek Kårsson. “De skulle bære frem den oppfordring til folket i landet at alle skulle gå med på å tilhøre Håkons rike og betale slik skatt som de ble forlikt om.” Innbyrdesstridighetene i Norge var slutt. Kong Håkon var enehersker og ville nå få godkjent at hans maktområde skulle samsvare med den norske kirkeprovins under erkebiskopen i Nidaros.

Da Tord 1247 kom tilbake til Island, la han under seg eiendommene og høvdingdømmene som onkelen Snorre Sturlason og broren Sturla hadde hatt herredømme over. Han ble enehersker over hele Vest- og Nord-Island. Også på Øst-Island fikk han mest å si. Bare på Sør-Island var folk lojale mot Gissur. Tords maktstilling ble ikke langvarig. Biskop Heinrek mente at Tord var mer opptatt av å legge landet under seg enn under kongen. De to ble uvenner, og Tord ble 1250 kalt tilbake til Norge. Samtidig oppstod det et vennskap mellom biskop Heinrek og Gissur Torvaldsson, som kongen nå sendte til Island. Kongen gjorde Tord til sin syslemann, først i Gauldalen, senere i Skien. En usikker tradisjon vil vite at kongen hadde planer om å sende ham tilbake til Island, men 1256 døde han plutselig.

Tord giftet seg aldri, men han hadde flere sønner og døtre med islandske kvinner.

Kilder og litteratur

  • Sturlunga saga, bd. 1–2, Reykjavík 1946
  • H. Magerøy: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • Jón Jóhannesson: Íslendinga saga, bd. 1, Reykjavík 1956 (norsk overs. Islands historie i mellomalderen. Fristatstida, 1969)
  • Jón Viðar Sigurðsson: Frá goðorðum til rikja. Þróun goðavalds á 12. og 13. öld, Reykjavík 1989
  • d.s.: Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth, Odense 1999
  • d.s.: “Krigføring i Island på 1200-tallet”, i Krigføring i middelalderen, 2003, s. 110–127