Sykepleiepioner. Foreldre: Kjøpmann Martinus Nissen (1800–36) og Ida Susanne Amalie Hagerup (1808–85). Ugift. Sønnesønns datter av Martinus Lind Nissen (1744–95); brordatter av Hartvig Nissen (1815–74); grandniese (søsterdatters datter) av Henrich Steffens (1773–1845); søster av Bolette Gjør (1835–1909); kusine av Francis Hagerup (1853–1921); tante (mors halvsøster) til Claus Riiber (1867–1936).

Rikke Nissen var Norges første lærer og forfatter i sykepleiefaget. Hun hevdet utdannede kvinners rett til å lede eget fag og egen diakonisseorganisasjon, på en tid da teologen i kraft av å være prest og mann ble ansett for å være den rette leder.

Faren døde mens Rikke Nissen var liten. Hun vokste opp i Romedal i Hedmark, hvor morens nye mann, Severin Henrik Ræder (1800–78), var prokurator. Hun fikk undervisning i hjemmet frem til 1847, da hun begynte på frøken Lotz' pikeskole i Christiania. Dette var en skole som var anerkjent for sin språkundervisning, noe Rikke Nissen skulle få stor nytte av. Gjennom sin søster Bolette Gjør kom hun i 1850-årene i kontakt med et pietistisk vekkelsesmiljø i hovedstaden og ble kjent med dannelsen av kvinneforeninger som arbeidet for misjonen. Dette var et nytt tiltak, på en tid da alt religiøst ble ansett å skulle ledes av menn.

Nissen fikk også kjennskap til at det i Stockholm var opprettet et diakonissehus 1851, etter mønster av de tyske diakonisseanstaltene. Det å utdanne kvinner til sykepleiere i kirkens tjeneste som diakonisser fenget henne. Sammen med noen venninner fikk hun spredt en brosjyre om det svenske tiltaket i Norge. At hun selv fikk erfare at kvaliteten på sykepleien i Norge var lav, som pasient på Rikshospitalet på grunn av tyfoidfeber, bidrog ytterligere til å styrke hennes syn på behovet for faglærte sykepleiere.

Nissen var noe så uvanlig i sin tid som en skrivende kvinne. Og hennes største bidrag i arbeidet for et norsk diakonissehus ble nettopp å skrive om saken, noe hun gjorde både i religiøse blader og i folkeopplysningsblader. Dermed fikk forskjellige lag av befolkningen informasjon om behovet for utdannelsen av diakonisser.

Arbeidet gav resultater, og 1868 ble Norges første sykepleierutdanning åpnet ved Diakonisseanstalten i Christiania. Forstanderinne var Cathinka Guldberg, som hadde ansvaret for den daglige drift. Den øverste myndighet hadde forstanderen, som var mann og prest. 1870 ble Nissen ansatt som læresøster. Hun hadde de to foregående år besøkt flere diakonissehus i Tyskland og fått opplæring i sykepleie og i administrasjon. Særlig var hun inspirert av den måte diakonissehuset i Neuendettelsau ble ledet på, av diakonissene selv. Ved de andre institusjonene, også i Christiania, var søstrene underordnet et mannlig styre. Nissen innordnet seg under systemet i Norge, men sluttet aldri å fremheve ideen om et søsterfellesskap ledet av kvinnene selv, heller ikke da hun 1877–78 var husmor ved diakonissehuset i Bergen.

Rikke Nissen ble, tross sin stille opposisjon, forstanderinnens stedfortreder og ansvarlig for undervisningen av sykepleierelevene. Denne ble gjennom hennes innsats organisert slik at elevene både fikk teoretiske kunnskaper og praktiske erfaringer ved pleie av syke.

1877 ble Norges første Lærebog i Sygepleie utgitt, skrevet av Nissen under pseudonymet R.N. Det var en eksklusiv bok, som bare var beregnet for faglærte sykepleiere. Søstrene måtte passe på at boken ikke ble lest av pasientene, skrev hun i innledningen. Hun var også sterkt imot at deler av boken senere ble publisert som bilag til et av tidens folkelesningsblader.

Rikke Nissen startet 1884 bladet Fra Diakonissehuset, som hun redigerte frem til 1891. Bladet ble et viktig bindeledd mellom moderhuset og diakonissene, som var spredt ut over hele landet for å pleie syke og i misjonens tjeneste i utlandet.

På grunn av sviktende helse (revmatisme) hadde Nissen fra 1885 et treårig opphold i Tyskland. Denne tiden benyttet hun til å skrive to bøker på tysk, en om norsk kirkehistorie og en om kvinners innsats for diakoni. Etter hjemkomsten tillot ikke helsetilstanden henne lenger aktivt å delta i undervisningen, men fra sitt sykerom forble hun en høyt skattet rådgiver for søstrene, og hun førte livet ut en omfattende korrespondanse med representanter for diakonissehus rundt om i Europa.

  • Børnesange og Børnelege for Asyler og Familier, Stavanger 1867
  • Lærebog i Sygepleie for Diakonisser, 1877 (ny utg. med etterord av K. Martinsen, 2000)
  • Diakonissehuset i Kristiania. En Oversigt over dets Historie, Indretning og Virksomhed (sm.m. J. Bruun), 1882
  • Syges Behandling og Pleie, tilligemed Raad i forskjellige Tilfælde, for en Del efter Lærebog i Sygepleie for Diakonisser, bilag til Almuevennen 1883
  • red. Fra Diakonissehuset, 1884–91
  • Norwegische Bilder aus der Geschichte der weiblichen Diakonie, nebst anderen Liebeswerken, Darmstadt 1886
  • Henriette Gislesen und ihre Freunde. Ein Bild aus der norwegischen Kirche, Gottha 1890
  • NFL, bd. 4, 1896
  • A. B. Jansen: Kvindelig diakoni i Norges kirke gjennom femti år, 1919
  • N. Bloch-Hoell: Diakonissehusets første hundre år 1868–1968, 1968
  • K. Martinsen: Freidige og uforsagte diakonisser, 1984
  • J. Mathisen: Sykepleiehistorie, 1993
  • E. K. Samuelsen: Å være med sitt hjerte i sin gjerning. En studie i Rikke Nissens tanker omkring kvinnelig diakoni og sykepleie, h.oppg. UiTø, 2000
  • K. Martinsen: “Kjærlighetsgjerningen og kallet. Betraktninger omkring Rikke Nissens Lærebog i Sygepleie for Diakonisser (1877)”, i Nissen 2000 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • d.s.: “Rikke Nissen – Kjærlighedsgjerningen og sygestuen”, i R. Birkelund (red.): Omsorg, kald og kamp, København 2001

    Fotografiske portretter

  • Portrett (halvfigur) av J. E. Meyer og H. J. Nicolaysen, ca. 1860; Billedsamlingen, NBO
  • Portrett (skulderbilde) av ukjent fotograf, 1870-årene; Diakonissehuset Lovisenberg, Oslo