Faktaboks

Francis Hagerup
George Francis Hagerup
Født
22. januar 1853, Horten (nå Borre), Vestfold
Død
8. februar 1921, Kristiania
Virke
Jurist, politiker og diplomat
Familie
Foreldre: Kontreadmiral, statsråd Henrik Steffens Hagerup (1806–59; se NBL1, bd. 5) og Nicoline Christine Jenssen (1808–62). Gift 21.5.1880 med Frederikke Dorothea Bødtker (20.12.1853–1.8.1919), datter av sorenskriver Job Dischington Bødtker (1818–89) og Fredrikke Sophie Sejersted (1825–92). Søstersønn av Jens Nicolai Jenssen (1792–1867) og Hans Peter Jenssen (1797–1868); grandnevø (søstersønns sønn) av Henrich Steffens (1773–1845); fetter av Rikke Nissen (1834–92), Bolette Gjør (1835–1909) og Lauritz Jenssen (1837–99); filleonkel (fars fetter) til Anton Jenssen (1850–1927); svoger til Ragnvald Bødtker (1859–1946); svigerfar til Carl Struve (1887–1974).
Francis Hagerup
Francis Hagerup
Av /NTB Scanpix ※.

Francis Hagerup var en av de fremste rettslærde i Norge i tiårene rundt 1900 og markerte seg både som inspirerende universitetslærer og som nyskapende i sitt omfattende juridiske forfatterskap. Det er få, om noen, som i så stor grad har satt sitt preg på norsk rettsvitenskap. Han var statsminister i to perioder i årene før unionsoppløsningen, men som politiker ble han med sin forhandlingslinje overfor svenskene etter hvert stående nokså isolert. Etter 1905 tjenstgjorde han som norsk sendemann i København og senere i Stockholm, men gjorde seg sterkest gjeldende som norsk delegat i internasjonale kommisjoner og konferanser om ulike spørsmål innen folkeretten.

Hagerup tilbrakte sine første barneår i Horten, der faren var stasjonert som sjøoffiser; familien flyttet til Christiania da faren ble marineminister 1856. Begge foreldrene døde før Francis Hagerup var 10 år gammel, og han flyttet til Trondheim, der han gikk på byens katedralskole og ble dimittert til examen artium 1870. Deretter tok han fatt på medisinstudiet ved universitetet i Christiania, men etter et par år gikk han over til jusen og ble cand.jur. 1876. Etter eksamen fortsatte han studiene ved universitetene i München, Leipzig og Paris med statsstipend 1877–78. I studietiden var han aktiv i Studentersamfundet, bl.a. som redaktør av samfunnsavisen, og han var formann høsten 1884.

Etter halvannet år som dommerfullmektig hos sorenskriver Bødtker på Nedre Romerike kom han tilbake til universitetet som stipendiat 1879, og året etter giftet han seg med sorenskriverens datter Frederikke Dorothea.

Hagerup tok den juridiske doktorgrad ved universitetet i Kristiania 1885 og ble utnevnt til professor der 1887, etter å ha vært konstituert i stillingen i to år. 1883–93 underviste han dessuten i handelsrett (til 1887 også i nasjonaløkonomi) ved Kristiania handelsgymnasium, og 1890–93 var han ekstraordinær assessor i Høyesterett.

Hagerups politiske engasjement kom til uttrykk allerede i 1880-årene, men det var først 1892 at han tok aktivt del i partipolitisk arbeid, da han gikk inn i Høires sentralstyre og samme år deltok i de resultatløse forhandlingene om en ny regjering. Våren 1893 ble han for første gang kalt til kongens bord, som justisminister i Emil Stangs konservative mindretallsregjering. Høsten 1895 ble han selv regjeringssjef for en samlingsregjering, som ble sittende til januar 1898. Etter regjeringens avgang vendte Hagerup tilbake til sin stilling ved universitetet, men etter en del press fra partifeller lot han seg velge inn på Stortinget ved stortingsvalget 1900. Etter at Høire og de liberale hadde vunnet en klar seier ved stortingsvalget 1903, ble Hagerup på ny statsminister, også denne gang i spissen for en koalisjonsregjering. Men etter at hans forhandlingslinje overfor svenskene hadde møtt stadig sterkere motstand både på svensk side og i opposisjonen på Stortinget, brøt statsrådene Christian Michelsen og Jakob Schøning ut av regjeringen; Hagerup måtte gå av og overlate roret til Michelsen i mars 1905.

Høyrepolitikeren Hagerup var fremsynt, perspektivrik og reformvennlig. Kvinnepolitikken kan illustrere hans driftige, men ikke dristige, politiske virke. 1884 argumenterte han bl.a. for begrenset stemmerett – også for kvinner, overbevist om at slike lovendringer ikke ville endre kvinners praksis altfor mye, men at det heller ikke ville være mulig, rimelig, eller ønskelig å tvinge kvinner til å være underlegne hustruer. Etter at menn hadde fått allmenn stemmerett, fastholdt han standpunktet. 1901 fikk hans forslag om begrenset stemmerett for kvinner flertall, fordi ordningen også motvirket konsekvensene av allmenn mannlig stemmerett, som var innført 1898. Fru Frederikke Hagerup ledet for øvrig en konservativ kvinnevalgkomité foran kommunevalget samme år.

Forsiktighet og samarbeidsvilje preget Hagerup i unionspolitikken. Han arbeidet utrettelig for forhandlingsløsninger, også etter at han ble nødt til å innse at unionen måtte oppløses. Han så at forhandlingene om utenriksstyret, som var hans regjerings mandat, kunne mislykkes. Da det skjedde, måtte han tåle hard kritikk for ikke å ha vilje til å gå inn for ensidige aksjoner, den såkalte “korte lovlinje”. I ettertid kan hans prinsippfasthet tolkes som uttrykk for sterk integritet og respekt for folkerettens krav. For samtiden var han lederen som sviktet da det virkelig gjaldt. Dermed var hans tid som politiker forbi.

Hagerup gikk først tilbake til universitetet og Stortinget, men foran stortingsvalget 1906 gjorde han det klart at han ikke ønsket gjenvalg (noe han trolig heller ikke ville ha oppnådd). 1906 ble han utnevnt til Norges minister i København (med Haag og Brussel), og fra 1916 hadde han samme stilling i Stockholm.

Hagerup hadde allerede før unionsoppløsningen engasjert seg i folkerett og andre spørsmål innen internasjonal rett. Fra 1897 var han medlem av Institut de Droit International i Paris; han tjenestegjorde som medlem i flere av instituttets internasjonale kommisjoner og var president ved dets møte i Kristiania 1912. Fra 1903 representerte han Norge ved den internasjonale voldgiftsdomstol i Haag. Fra 1907 til sin død var han medlem av Det norske Stortings Nobelkomité. Hagerup var formann for den norske delegasjonen til den 2. fredskonferanse i Haag 1907 og norsk delegat ved flere internasjonale konferanser om sjørett. Etter den første verdenskrig deltok han i forberedelsene til norsk medlemskap i Folkeforbundet, og 1920 ledet han den norske delegasjonen ved organisasjonens første sesjon. Her var han den sentrale person i arbeidet for opprettelsen av Den faste internasjonale domstol i Haag. På dette arbeidet slet han seg ut.

Mest kjent ble Hagerup som politiker og statsminister, men det var vitenskapen som lå hans hjerte nærmest, og det var her han ytet sin største og varige innsats. Til tross for sin politiske interesse forlot han ytterst motvillig universitetet. De politiske oppgavene fikk ham aldri til å gi opp vitenskapen. Hans juridiske forfatterskap er omfattende, vidtfavnende og betydningsfullt, og det vitner om en usedvanlig arbeidskapasitet. Hagerup var kjent for veltalenhet og god fremstillingsevne; han var en dyktig organisator og hadde selvtillit og autoritet. Slike personlige kvaliteter måtte gi resultater.

Hagerups vitenskapelige produksjon berører de fleste juridiske emner, fra panterett til prosessrett og folkerett. Både sivil- og straffeprosess fanget hans interesse. Størst praktisk betydning fikk nok hans arbeid på strafferettens område, skjønt han ikke var alene om reformtankene. Hagerup sluttet seg langt på vei til de synspunkter den tyske kriminalisten von List forfektet. Allerede 1890 anbefalte han innføring av betingede dommer. I dette arbeidet støttet han seg også på sin venn og samarbeidspartner, den noe eldre Bernhard Getz, hvis lovforslag han senere (1902) kunne lose gjennom de politiske farvann.

I Hagerups forfatterskap ruver strafferettsstudiene. Hans fremstilling av strafferettens alminnelige del var lærebok for flere generasjoner jusstuderende, men rent vitenskapelig fikk andre arbeider større betydning. Særlig skjellsettende ble hans tiltredelsesforelesning som professor, der han forsvarte den tyske rettsvitenskapelige tradisjon som Schweigaard – og de fleste etter ham – hadde tatt så sterk avstand fra. Forelesningen betegner et klimaskifte i norsk rettsvitenskap, hvoretter den såkalte “konstruktive metode” ble dominerende. Den nye retningen la vekt på analyse av rettsbegrepene og rettssystematikk.

Hans samlede forfatterskap – med dets omfang, tankekraft, kunnskapsrikdom og internasjonale orientering – stiller ham i første rekke, ikke bare i norsk, men også i nordisk rettsvitenskap. Det er mange vitnesbyrd om den sentrale posisjon han hadde blant nordiske jurister. Fremdeles er enkelte av hans skrifter levende i den rettsvitenskapelige debatt, og nyere forskning gir ham en sterk plass også i europeisk perspektiv.

Som universitetslærer nøt Hagerup stor respekt, og studentene møtte mannsterke opp til hans forelesninger. Hans brede kunnskaper, vidsyn og systematiske fremstillinger inspirerte, men hans evne til å trekke store linjer var etter noens mening også hans begrensning. Han er blitt kritisert for å være for teoretisk, uten tilbørlig hensyn til detaljene og særnorske forhold, en kritikk som også har vært rettet mot hans faglige forfatterskap. Ikke desto mindre var også praktiserende jurister blant tilhørerne da han foreleste om grunnprinsippene i den nye straffeprosessloven etter at den ble vedtatt 1887. Hagerup var kritisk til den nyinnførte juryordningen.

1888 startet Hagerup Tidskrift for Retsvidenskab, som ble det ledende nordiske juridiske tidsskrift, og han var hovedredaktør frem til sin død. Han engasjerte seg aktivt i de nordiske juristmøter. Organisasjonsevnen kom også til uttrykk i Den norske Kriminalistforening, som Hagerup stiftet sammen med Getz 1892 og som han ledet i en årrekke.

Hagerup mottok mange norske og utenlandske ordener og utmerkelser. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1893, fikk kommandørkorset av 1. klasse 1895 og storkors 1897. Han hadde også storkors av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, den belgiske Leopoldsordenen og den nederlandske Oranje-Nassau-orden. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1886 og av akademiene i Göteborg og Brussel, og han var æresdoktor ved universitetene i Leipzig, Groningen og Lund.

Om begivenhetene i 1905 og Hagerups rolle i den forbindelse er det skrevet mye. Hans egen dagbok fra det dramatiske året ble utgitt 1951.

Verker

  • Bibliografi i F. Dahl: “Oversigt over Francis Hagerup's Forfattervirksomhed”, i TfR 1922

    Et utvalg

  • Om Kjøb og Salg, 1883
  • Om Tradition som Betingelse for Overdragelse af Eiendomsret til Løsøre, dr.avh., 1884
  • Om Kvindesagen. Foredrag holdt i Studentersamfundet den 11te Oktober 1884, i Mgbl. nr. 284a og 285a–b/1884 (også som særtrykk)
  • Nogle Ord om den nyere Retsvidenskabs Karakter, utvidet/omarb. tiltredelsesforelesning, i TfR 1888
  • Forelæsninger over Kriminalret, 4 hf., 1888–90
  • Den norske panteret, 1889 (4. utg. 1925)
  • Om betingede straffedomme, 1890
  • Et blik paa vor politiske udvikling i det sidste tiaar, 1892
  • Forelæsninger over den norske straffeproces, 1892 (2. utg. Den norske straffeproces, 2 bd., 1904–05)
  • Forelæsninger over den norske civilproces, 4 bd., 1895–1901 (3. utg. Den norske civilproces (sm.m. P. I. Paulsen), 5 bd., 1918–24)
  • Udvalgte mindre juridiske afhandlinger, bd. 1 1901, bd. 2 1913
  • utg. B. Getz: Juridiske avhandlinger, 1903
  • Strafferettens almindelige del, 1904 (2. utg. 1911)
  • Forelæsninger over retsencyklopædi, 1906 (3. utg. 1931)
  • Folkerettens problem, i TfR 1915, s. 139–177
  • Ret og kultur i det nittende aarhundrede, bd. 21 i Aa. Friis (red.): Det nittende Aarhundrede skildret af nordiske Videnskabsmænd, København 1919
  • Lærebog i straffeprocesret, 1921 (2. utg. sm.m. P. I. Paulsen, 1930)
  • Folkerett i fredstid. Efter forfatterens ufullendte manuskript, utg. av T. Boye, 1932
  • Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup, utg. av H. Falck Myckland, 1951

Kilder og litteratur

  • Stud. 1870, 1895, 1920
  • S. Elvius: Familien Hagerup i Danmark og Norge, København 1902
  • F. Stang: “Francis Hagerup”, i TfR1922, s. 5–43
  • J. C. W. Thyrén: “Francis Hagerup som kriminalist”, ibid. s. 44–58
  • C. L. Lange: “Francis Hagerup som internasjonalist”, ibid. s. 59–97
  • F. Dahl: “Francis Hagerup og Tidsskrift for Retsvidenskab”, ibid. s. 98–133
  • F. Stang/C. L. Lange: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • J. Nerbøvik (red.): Portretter i norsk historie 1900–1920, 1969
  • J. Andenæs (red.): Store navn i norsk rettsvitenskap, 1973
  • A. Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling 1884–1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984
  • S. Gagnér: “Hagerups tidsskrift”, i TfR1999, s. 255–379

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Kulltegning (knestørrelse) av Ragna Nordstrand, 1907; UiO
  • Maleri (halvfigur) av Kristofer Sinding-Larsen, antakelig 1915; UiO