Diakonisse. Foreldre: Bokhandler, forlegger og tidsskriftredaktør, senere sogneprest Carl August Guldberg (1812–92) og Hanna Sophie Theresia Bull (1810–54). Ugift. Søster av Cato Maximilian Guldberg (1836–1902), Axel Sophus Guldberg (1838–1913), Hans Riddervold Guldberg (1843–96; se NBL1, bd. 5), Carl Johan Guldberg (1846–1906; se sst.), Fredrik Oscar Guldberg (1848–1905; se sst.) og Gustav Adolph Guldberg (1854–1908); halvsøster av Ansgar Guldberg (1868–1924); kusine av Julius Riddervold (1842–1921; se NBL1, bd. 11).

Cathinka Guldberg var leder for Diakonisseanstalten i Kristiania fra den ble etablert og i 51 år. Hun innførte den moderne sykepleie i Norge og var en pioner i oppbyggingen av kvinnelig diakoni generelt og diakonissesaken spesielt.

Guldberg kom fra en begavet slekt og hørte til i et rikt kulturmiljø. Faren var teolog, forlegger og bokhandler og ble senere prest; moren kom fra et handelshus i Fredrikstad og ble omtalt som en “from og forstandig kvinne”. Cathinka tilbrakte sine første år i Christiania. Da hun var 8 år gammel, ble faren prest i Nannestad og familien flyttet dit, senere videre til Ullensaker. Da hun var knapt 15 år gammel døde moren, og som eldste jente i søskenflokken fikk Cathinka Guldberg et stort omsorgsansvar i familien.

I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Hun hadde et sterkt kristent engasjement fra ungdommen av og var også i kontakt med den pietistiske “johnsonske vekkelse”. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel.

1866 reiste Cathinka Guldberg til Diakonisseanstalten Kaiserswerth i Tyskland for å utdanne seg til diakonisse. Hennes frivillige omsorgsarbeid i menigheten hjemme hadde skapt ønske om bedre fagkunnskap, og i brosjyrer hadde hun lest både om diakonissesaken og om Kaiserswerth.

Mens hun var i Tyskland kom forespørselen om hun ville tiltre som forstanderinne ved opprettelsen av en diakonisseanstalt i Christiania. Hun svarte ja og ble vigslet til diakonisse før hun forlot Kaiserswerth. 20. november 1868 flyttet Cathinka Guldberg og den første eleven inn i den gamle “kommunalgården” på Grønland (nå Grønland bydelshus). Arbeidet vokste raskt, og allerede etter to år flyttet virksomheten til eget hus i Ullevålsveien 5. Etter en tid ble også dette for lite, og like før jul 1887 flyttet søstrene inn i sitt nye “moderhus” på Lovisenberg. Dette 112 dekar store området hadde de fått som gave av kjøpmann Oluf Kiær, og her ble det i løpet av Cathinka Guldbergs tid bygd gamlehjem, sykehus, alderdomshjem for søstrene, barnehjem og kirke. I løpet av den tiden hun satt som leder, økte søsterflokken fra 1 til ca. 550.

Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet “Mor Guldberg”. Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Men de var også fri til å bryte ut av tjenesten og fellesskapet om de ønsket det, f.eks. ved ekteskapsinngåelse. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden.

Mor Guldberg satte sitt sterke preg både på formingen av de unge elevene som kom inn og på den kultur og tradisjon som utviklet seg ved anstalten. Det var en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

Diakonien, det kirkelige omsorgsarbeid, fikk en fornyelse på 1800-tallet. Sammen med andre organisasjoner ble Cathinka Guldberg og Diakonissehuset pionerer på området. Spesielt viktig ble innføringen av en ordnet kvinnelig tjeneste innen kirken, og man så seg klart i sammenheng med nytestamentlige forbilder. Fra gudstjeneste og åndelig fellesskap ble de sendt ut, både til kirke og samfunn.

Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien, og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det ble raskt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der, og etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisser ble også sendt til privatpleie, som menighetssøstre, og til et mangfold av andre pleie- og omsorgsinstitusjoner. På den måten var Cathinka Guldberg med på å spre faglig kvalifisert sykepleie over hele landet og til en variert målgruppe.

Statuen av henne som ble gitt av alle landets sykepleieskoler og -organisasjoner 1966, var et uttrykk for at hun ble regnet som alle norske sykepleieres forbilde.

Cathinka Guldberg mente at “kvinden skulle være mannen underordnet”. Selv kom hun imidlertid til å ha en fremtredende lederposisjon i et ellers mannsdominert samfunn. I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hovedstyrets formann medvirket aktivt, men det var først 1886 at en forstander ble ansatt og anstalten dermed fikk todelt ledelse. Som forstanderinne satt Cathinka Guldberg med et stadig voksende ansvar. Hun hadde som “Mor” et utstrakt personalansvar for søstrene og en landsdekkende arbeidsmark som hun sendte dem ut til. Hun stod for kulturoppbygging, tradisjonsformidling og normgiving innad i Moderhuset. Hun var ansvarlig for skolen og utdanningen, selv om det ganske snart kom egen læresøster. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Hun var også en sterk åndelig leder og en viktig symbolbærer for det inderlige kristne engasjement som preget det hele. Da kvinner fikk stemmerett i landet, hadde Cathinka Guldberg allerede vært leder for en sterkt ekspanderende stiftelse med arbeid over hele landet i 45 år. Ved sin 75-årsdag ble hun som den første kvinne i landet tildelt ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Da Cathinka Guldberg døde 1919, 79 år gammel, var hun fortsatt i tjeneste som forstanderinne. Hun ligger gravlagt på Diakonissenes gravsted på Nordre Gravlund i Oslo.

  • Fra Diakonissehuset/Diakoninytt, blad utgitt av Diakonissehuset, 1883–
  • A. B. Jahnsen: Kvindelig diakoni i Norges kirke gjennom femti aar. Et mindeskrift ved Diakonissehusets femtiaarsjubileum, 1919
  • G. Wulfsberg: biografi i NBL1,bd. 5, 1931
  • C. T. Ebbell: Cathinka Guldberg. Banebryter, 1940
  • N. Bloch-Hoell: Diakonissehusets første hundre år 1868–1968. – at vi skulle vandre i dem, 1968
  • K. Martinsen: Freidige og uforsagte diakonisser. Et omsorgsyrke vokser fram 1860–1905, 1984
  • L. Riiser: Fargerikt i sort og hvitt. Portrett av et miljø, 1993
  • samtaler med diakonissene på Lovisenberg
  • brev, avisutklipp, rundskriv m.m. fra Diakonissehusets arkiv

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Emanuel Vigeland, 1918; Diakonissehuset, Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Nic Schiøll, 1966; i parken ved Diakonissehuset, Oslo
  • Portrett på frimerke utgitt i anledning Diakonissehusets 100-årsjubileum 1968