Teolog. Foreldre: Landbruksskolelærer Aksel Magnus Sendstad (1872–1922) og lærer Magnhild Erika Valen (1880–1959). Gift 18.12.1928 med sykepleier Gudrun Lunde (6.7.1897–16.10.1992), datter av meierieier Henrik Lunde (1868–1919) og Kristine Ellingsen (1874–1941). Navneendring til Valen-Sendstad 1916. Brorsønn av Olav Sendstad (1859–1928); bror av Fartein Valen-Sendstad (1918–84); svoger til Haakon Natvig (1905–2003).

Olav Valen-Sendstad var en av de mest begavede norske teologer, filosofer og prester på 1900-tallet. Han hadde stor betydning som kristen forkynner og forfatter, og hans mange populærteologiske oppbyggelsesbøker øver fortsatt stor innflytelse blant mange kristne.

Valen-Sendstad var født i Telemark, men vokste opp i Kristiania. Han tok examen artium på katedralskolen der 1923 og ble cand.theol. 1928 og dr.philos. 1948. Han var kretssekretær i Blå Kors i Oslo 1929–31, sogneprest i Jelsa i Ryfylke 1931–41 og residerende kapellan i St. Johannes i Stavanger 1941–55. Han ble legfolkets talsmann og fikk en mye videre innflytelse enn hans relativt beskjedne karriere kunne tilsi.

I den fagvitenskapelige delen av Valen-Sendstads forfatterskap står doktoravhandlingen Virkelighet og virkelighetsforståelse i en særstilling. Der fremførte han radikal kritikk mot all filosofisk metafysikk, som han vurderte som logisk uholdbare helhetskonsepsjoner. Kritikken tok sikte på å skjelne klart mellom filosofi og teologi. Filosofien har karakter av menneskelig tankevirksomhet, mens teologien bygger på guddommelig åpenbaring med basis i Bibelen, mente Valen-Sendstad.

Teologisk identifiserte han seg med den ortodokse “gammelprotestantismen” fra reformasjonen. Han fant at denne teologien var ført videre ren og uforfalsket i den pietistiske tradisjonen fra Pontoppidan og hevdet selv å ivareta det beste i arven fra Hans Nielsen Hauge og Carl Olof Rosenius. Valen-Sendstad ble en av de mest fremtredende apologeter for denne arven i sin generasjon.

Fra sin markante posisjon drev Valen-Sendstad skarp polemikk mot alt han oppfattet som forkastelig “nyprotestantisme” og katolisisme. Selv i den nyortodokse Karl Barths teologi så han et monistisk-panteistisk grunndrag som var uforenlig med sann kristendom. Den norske kirkes dåpspraksis karakteriserte han som fordekt katolisisme, “kryptoromanisme”, ettersom dåpsliturgien erklærte at alle ble gjenfødt i dåpen. Til og med visse sider ved Ole Hallesbys dogmatikk stilte han seg kritisk til, enda han delte dennes erfaringsteologiske prinsippstandpunkt; bl.a. påstod han at hans gamle dogmatikklærer lærte “ariansk” kristologi. Valen-Sendstad fordømte også bruk av kremasjon av avdøde; etter hans oppfatning var det en hedensk skikk. Derimot ble han hellig overbevist om at det ikke fantes noen teologiske sperrer for at kvinner kunne bli prester.

Med sin høye profil og polemiske debattstil ble Valen-Sendstad ofte oppfattet som en stridbar person med svakt utviklet evne til å lytte til andre og ta tilbørlig hensyn til motpartens meninger. Dette var trolig en vesentlig årsak til at han ikke oppnådde noen høyere kirkelig eller akademisk stilling. Biskop ble han aldri, enda mange mente at han burde ha blitt det. To ganger søkte han jobb som professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, men ble vraket begge gangene. Han søkte også stilling som professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo og drømte om en lignende stilling ved Menighetsfakultetet, men fikk ingen av dem. Det lengste han kom på den akademiske løpebanen var ett års vikariat for Arne Næss som lærer i filosofi ved UiO 1948–49. Han virket også en tid som lærer på Norsk Luthersk Misjonssambands skoler på Fjellhaug i Oslo fra 1958.

Under den annen verdenskrig spilte Valen-Sendstad en betydelig rolle i utarbeidelsen av bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn. Men under etterkrigstidens debatt om skriftets tilblivelse uttrykte han skuffelse over at han ikke ble tilkjent æren som hovedforfatter.

  • Bibliografi i Høiesen 1997 (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • Virkelighet og virkelighetsforståelse. Forsøk til en systematisk metafysikk-kritikk, dr.avh., Bergen 1948
  • Samlede verker, 5 bd., Stavanger 2000
  • R. Bolling (red.): Norges prester og andre teologiske kandidater, 1949
  • Stud. 1923, 1950
  • HEH 1959
  • N. Block-Hoell: “Minneord”, i TTK nr. 35/1964, s. 13–14
  • C. F. Wisløff: Norsk kirkehistorie, bd. 3, 1971
  • T. Austad: Kirkens Grunn. Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940–45, 1974
  • J. Nome: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • P. M. Aadnanes: Frå moderne vantru til ny religiøsitet. Norsk livssynsdebatt i hundre år, 1988
  • O. B. Høiesen: Olav Valen-Sendstad 1904–1963. Stridsmann for Skrift og bekjennelse. En annerledes biografi fra et liv i teologiens og kirkens tjeneste, Stavanger 1997