Gerd Høst var professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo 1969–85. Som skribent markerte hun seg som en våken forsvarer av humanistiske verdier.
Gerd Høst tok examen artium på latinlinjen på Stabekk skole 1933. Hun begynte å studere språk, men da teatermannen Hans Jacob Nilsen hørte henne lese Bergljot, overbeviste han Gerds far om at med et slikt talent måtte hun gå til scenen. Hun hadde stor suksess i en rekke roller ved Den Nationale Scene i Bergen mens Nilsen var sjef der.
1937 spilte Gerd Høst Solveig i Peer Gynt på Nationaltheatret i Oslo. En tysk regissør trengte skuespillere til å synkronisere en film etter Knut Hamsuns Pan. Det resulterte i et treårs Berlin-opphold med filmroller og suksess ved Deutsches Theater. “Blir du kun god, blir verden god,” var livsvisdommen hun fikk med seg fra moren. Med slik bagasje var det vanskelig å forstå det som hendte i Berlin. Hun bodde i et jødisk miljø. Hennes vertinne hadde som så mange andre jøder ikke annet å leve av enn å leie ut værelser. Hun opplevde på nært hold de utallige former for trakassering, ydmykelser og farer tyske jøder var utsatt for. I boken Det var i Berlin (1998) skildrer hun det brutale, nazifiserte Berlin de siste førkrigsårene, slik mange unge opplevde dem. Selv smuglet hun penger over grensen til Sveits for jødiske venner som ville emigrere. Hun var ikke redd. Hun var ung, blond og norsk og følte at hun kunne tillate seg alt.
En kveld opplevde Gerd Høst å bli invitert over til Adolf Hitlers bord på en restaurant. Hun satt taus og lot kavaleren holde konversasjonen i gang, men da Hitlers følge gjorde tegn til å bryte opp, tok hun sats: “Herr Hitler,” sa hun, “vi utlendinger kan vanskelig forstå hvordan jødene blir behandlet i Tyskland.” Førerens ansikt endret ikke uttrykk. Han hadde sittet taus under måltidet. Fjernt, nesten søvngjengeraktig tok han farvel. Historien finnes i hennes erindringsbok Cupido og det gamle apotek.
Gerd Høst kom tilbake til Norge og Centralteatret 1940. 1942–43 opptrådte hun i dansk kabaret, men etter hvert opplevde hun livet på scenen som meningsløst. Hun sa opp sin kontrakt med Centralteatret, underviste en tid i en privat folkeskole og tok opp sine språkstudier, som hun hadde lovt faren å gjennomføre før hun gikk til scenen. 1943 giftet hun seg med den nesten 34 år eldre Thorvald Heyerdahl.
Etter så mange år med store dikteres tekster og med så mange diktere og skribenter i sin venneskare valgte Gerd Høst likevel ikke litteratur som fag. “Logikken i det grammatiske er fascinerende. Jeg elsker sterke verb og gamle dativformer. Min sproglærer, professor Carl Marstrander, lovet meg mengder av dem, hvis jeg ville velge germansk sprogvitenskap,” sa hun i et intervju med Aftenposten 1998.
Gerd Høst tok magistergraden i germansk språkvitenskap 1949. Deretter var hun stipendiat ved Universitetet i Oslo frem til 1960, da hun ble dosent ved Norges Lærerhøgskole, Trondheim. 1959–69 var hun leder for tyskundervisningen i NRK med “tysktime” hver søndag morgen. I motsetning til hva hun hadde fryktet, var interessen for å lære tysk stor i etterkrigstiden. 1969 ble hun professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo, en stilling hun innehadde til hun gikk av for aldersgrensen 1985. 1971–73 var hun bestyrer for Institutt for teatervitenskap ved UiO.
Om sitt virke sa hun selv at “ordet er fellesnevneren i det jeg har gjort – på scenen, ved universitetet, i bøkene”. Blant hennes egne bøker er diktsamlinger, et par erindringsbøker, bl.a. om Elie Wiesel, og omkring 40 vitenskapelige arbeider. Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter fra 1976 er hovedverket. Hun oversatte også en rekke bøker fra tysk og fransk, hovedsakelig verker av Thomas Mann og Elie Wiesel. 1982 fikk hun Riksmålsforbundets oversetterpris.
Som vennen Max Tau var Gerd Høst engasjert i å skape “fredsbroer” mellom Tyskland og Norge. Begge arbeidet aktivt for å gjøre Elie Wiesels bøker fra konsentrasjonsleirene mer kjent i Norge og nedla et stort arbeid i å berede grunnen for at han kunne få Nobels fredspris. Å hedre en av de overlevende ville være å hedre seks millioner døde, følte hun.
Gerd Høst fikk Kongens gullmedalje 1954 for et arbeid med krimgotisk. Hun var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1976 og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.