Matematiker. Foreldre: Rektor Ole Michael Ludvigsen Selberg (1877–1950) og lærer Anna Kristina Brigtsdatter Skeie (1874–1971). Gift 1) 13.8.1947 i Stockholm med ingeniør Hedvig Liebermann (20.11.1919–6.7.1995), datter av møbelfabrikant Luzar Liebermann, Siebenbürgen (Transsilvania, nå Romania) og Serena Sarolta Jakobovits; 2) 14.2.2003 i Princeton, New Jersey, USA med Betty Frances (“Mickey”) Compton (24.11.1929–). Bror av Henrik Selberg (1906–93), Arne Selberg (1910–89) og Sigmund Selberg (1910–94).

Atle Selberg var en av 1900-tallets mest betydelige matematikere. Han ble kjent for sine arbeider innen tallteori og teorien for diskontinuerlige grupper. Fra 1949 var han professor ved The Institute for Advanced Study i Princeton, USA.

Selbergs interesse for matematikk ble meget tidlig vakt. Både hans far og to eldre brødre var matematikere, og dette virket nok som en sterk stimulans på ham. Også farens matematiske bibliotek – som nå tilhører NTNU – hevdet han selv betydde mye for hans utvikling som matematiker. Allerede som 15-åring behersket han integralregning og rekketeori, noe som vises av en løsning på en oppgave som han sendte inn til Norsk Matematisk Tidsskrift 1932.

Selberg tok examen artium ved Gjøvik skole 1935 og begynte så å studere realfag ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.real. 1939 med matematikk som hovedfag. Som 19-åring publiserte han et arbeid om aritmetiske identiteter. Han var spesielt tiltrukket av tallteori og dens sammenheng med kompleks og harmonisk analyse. På den skandinaviske matematikerkongress i Helsingfors 1938 holdt han foredrag om Fourier-utviklinger av modulære former.

1943 ble Selberg dr.philos. ved UiO med avhandlingen On the zeros of Riemann's zeta-function. Arbeidet vakte stor oppmerksomhet. Det dannet også grunnlaget for hans internasjonale berømmelse. Riemann-hypotesen sier at alle ikke-trivielle nullpunkter til Riemanns zeta-funksjon har realdel 1/2. Det var kjent at på den “kritiske” linjen med realdel lik 1/2 i det komplekse plan, må der i alle fall ligge uendelig mange nullpunkter. Det var et stort fremskritt da Selberg viste at en positiv brøkdel av alle nullpunktene må ligge på denne linjen. Riemann-hypotesen er fortsatt et av matematikkens store uløste problemer. I desember 2003 gav Selberg i en samtale med undertegnede uttrykk for at han alltid har ment at Riemann-hypotesen må være korrekt – “om ikke annet, så av rent estetiske grunner”. Videre uttrykte han: “Om noe er riktig i vårt univers, så måtte det være Riemann-hypotesen.”

Primtallsetningen gir et asymptotisk estimat for antall primtall opp til en viss størrelse. Den ble først vist ved hjelp av kompleks funksjonsteori, og mange eksperter mente at det var umulig å gi et elementært bevis uten bruk av komplekse funksjoner. 1948 lyktes det Selberg å gi det første elementære bevis for primtallsetningen. Dette vakte igjen stor oppsikt i den matematiske verden, og det oppstod en prioritetsstrid med ungareren Paul Erdös, som også publiserte et bevis. Hovedideen i beviset er Selbergs, og i hans publiserte versjon unngår han helt Erdös' resultat. På denne tiden utviklet Selberg sin soldmetode til bruk i primtallteorien. For disse resultater ble han 1950 tildelt Fieldsmedaljen – matematikkens høyeste utmerkelse den gang.

Etter den annen verdenskrig drog Selberg til USA. 1947–48 var han medlem av The Institute for Advanced Study i Princeton, hvor også Albert Einstein og mange andre vitenskapelige berømtheter arbeidet. 1948–49 var han professor ved Syracuse University, og 1949 ble han fast professor ved The Institute for Advanced Study, en stilling han hadde til 1987, da han ble professor emeritus.

I begynnelsen av 1950-årene kom det igjen et nytt og uhyre dyptpløyende resultat fra Selberg, nemlig hans nå så berømte “sporformel” – et resultat som har hatt store ringvirkninger i matematikk og teoretisk fysikk. Her kombinerer Selberg en rekke matematiske områder som automorfe former, grupperepresentasjoner, spektralteori og harmonisk analyse. Selberg var den første som forstod betydningen av bruken av spektralteorien til automorfe former i studiet av klassiske problemer i tallteori. Selbergs sporformel regnes av mange som et av de betydeligste matematiske resultater på 1900-tallet.

1986 ble Selberg tildelt den meget prestisjefylte israelske Wolf-prisen. Ved utdelingen av denne ble det sagt at hans “bidrag er så dype og så mange at hans navn allerede er en del av matematikkens historie”. Da han fylte 70 år, ble det holdt et stort internasjonalt symposium til hans ære ved UiO. 1988–91 var han knyttet til Stanford University, og 1991–94 var han gjesteforeleser ved UiO.

Selberg var æresdoktor ved Universitetet i Trondheim (NTNU) fra 1972 og ved UiO fra 1994. Ved UiOs markering av 200-årsjubileet for N. H. Abels fødsel 2002 ble han tildelt en spesiell Abel ærespris før den ordinære tildelingen startet 2003.

Atle Selberg gav fundamentale og dype bidrag til matematikken. Hans arbeider er preget av enorm skarpsindighet, originalitet og intellektuell utholdenhet. Internasjonalt var han meget høyt respektert, og han ble regnet som en av 1900-tallets mest betydelige matematikere.

Selberg var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1977, samt av en lang rekke utenlandske vitenskapsselskaper og akademier. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1987.

  • Collected Papers, 2 bd., Berlin/New York 1989–91
  • R. Tambs Lyche: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • Stud. 1935, 1960
  • HEH 1984
  • K. E. Aubert: “Wolf-prisen til Atle Selberg”, i Normat nr. 3/1986, s. 127–129
  • opplysninger fra Atle Selberg