Skolemann og historiker. Foreldre: Fogd, senere stiftamtmann Nicolai Ditlef Ammon Ræder (1817–84) og Johanne (“Hanna”) Cathrine Scheel (1830–1910). Gift 1) 9.7.1886 med Aagot Greve (25.10.1861–20.12.1919), datter av lege og sykehusdirektør Mathias Sigwardt Greve (1832–1912; se NBL1, bd. 4) og Blanca Olivia Juell (1836–1918); 2) 28.6.1928 med Mathilde Uchermann (f. 15.5.1885), datter av lege og professor Vilhelm Kristian Uchermann (1852–1929) og Louise (“Lulla”) Gran (1860–1923). Sønnesønn av Johan Christopher Ræder (1782–1853; se NBL1, bd. 12); brorsønn av Georg Ræder (1814–98) og Ole Munch Ræder (1815–95); bror av Johan Christopher Ræder (1859–1943; se sst.); svoger til Ulrikke Greve (1868–1951) og Bredo Greve (1871–1931).

Anton Ræder var ikke bare en betydelig forsker innen klassisk historie, men også en fremstående formidler. Gjennom sine lærebøker ble han en pålitelig veileder i historie for en hel elevgenerasjon, særlig i den høyere skole, mens hans Historien i fortellinger ble kjær folkelesning gjennom årtier. Som skoleleder og administrator på ulike nivåer bidrog han også til utvikling av innhold og ordninger av den norske allmennskolen.

Noen av sine første barneår opplevde Ræder i Hallingdal, der faren var fogd. Som 13-åring begynte sønnen på Aars og Voss skole i Christiania, der også hans pedagogiske løpebane startet. Etter examen artium 1874 begynte han som lærer og fikk fast ansettelse fra 1877. Tre år senere avla han filologisk embetseksamen med hovedvekt på latin og gresk, historie og geografi. Dette var fag han baserte mye av sitt senere forsknings- og praktisk-pedagogiske arbeid på.

1884 startet Anton Ræder egen privatskole, Oslo Latin- og Realskole i Gamlebyen i Kristiania. Erfaringen som skoleleder og administrator skulle han få mye bruk for senere, men før det hadde forskning og litterær virksomhet også krevd sin plass, bl.a. avhandlingen Aristoteles' skrift om Athens statsforfatning 1892 og doktorgradsarbeidet Athens politiske udvikling 1893.

Et reisestipend 1882, tildelingen av Kronprinsens gullmedalje 1883 for avhandlingen om Tacitus' Annaler og disses Kilder, samt Benneches adjunktstipendium fra universitetet 1895 gav Ræder mulighet til å forske. Fra denne tiden stammer boken om Keiser Hadrian, den første av flere populærvitenskapelige bøker med emne fra antikkens historie. Selv i krevende administrative stillinger fant han rom for videre studier og publikasjoner. Eksempler er L'arbitrage international chez les Hellènes fra 1912 og Romerrigets historie (1904). Endog sitt otium viet han til å formidle historie: Rom og kampen om jord, Keiser Konstantin, Julian den frafalne og Aleksander den store.

Størst plass i Ræders bibliografi har hans lærebøker i historie. Flere av dem, bl.a. Lærebog i Oldtidens Historie for Gymnasiet (1890), kom i et stort antall opplag og revisjoner. For elevene var “Ræder” i flere årtier ensbetydende med historieboken. Bøkene var preget av nøktern saklighet, noe kanskje på bekostning av en levende enn si spennende form. Historien i fortællinger for skolen og hjemmet fra 1895 dannet et visst unntak.

Etter to år som skoleinspektør og sjef for hovedstadens folkeskoler (1898–1900) ble Anton Ræder ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets undervisningsavdeling. Både før og etter 1900 hadde han stor innflytelse på utviklingen av landets skolevesen, bl.a. som medlem av statlige utvalg, råd og kommisjoner. Han stod sentralt i gjennomføring av loven om den høyere skole 1896 og forberedelser til den neste store reformen 1935. I det arbeidet kunne han også bygge på erfaringer som rektor ved Kristiania/Oslo katedralskole 1907–27.

Ved siden av forskning og skoleutvikling engasjerte Ræder seg i mange offentlige og private tiltak. Som venstremann var han medlem av Kristiania skolestyre, bystyre og formannskap 1902–07. Han var formann i to store skolekommisjoner, en kongelig 1920 og en parlamentarisk 1922–27. Han var medlem i Undervisningsrådet fra 1898 og formann fra 1904 og i nær 20 år. Hans samfunnsengasjement rakk også til institusjoner som Oslo arbeiderakademi, Kristiania handelsgymnasium, Kunstindustrimuseet, Deichmanske bibliotek og Vigelandsanlegget.

Ræder var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) og Den Letterstedske forening. 1905 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden; han var også kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden.

  • Tacitus' Annaler og disses Kilder, 1883
  • Lærebog i Oldtidens Historie for Gymnasiet, 1890 (14. oppl. 1938)
  • Aristoteles' skrift om Athens statsforvaltning, 1892
  • Athens politiske udvikling i tiden fra Kleisthenes til Artideide's reform, dr.avh., 1893
  • Historien i fortællinger for skolen og hjemmet, 1895
  • Keiser Hadrian. En kulturhistorisk skisse, 1897
  • Romerriket, 1904, bd. 2 av J. Ottosen og N. Möller (red.): Folkenes historie, København 1903–11
  • L'arbitrage international chez les Hellènes, 1912
  • Historisk lærebok for middelskolen omfattende såvel Nordens som verdens historie, 1920
  • Rom og kampen om jord, 1929
  • Keiser Konstantin, 1931
  • Julian den frafalne, 1932
  • Aleksander den store, 1935
  • I. Undset: Fra Akershus til Akropolis, 1892
  • T. Brattaas: “Skoleinspektør dr. A. Ræder”, i Skolebladet nr. 12/1899, s. 131
  • Stud. 1874, 1899, 1924
  • E. Boyesen, og F. C. Wildhagen (red.): Tidsskifte. En hyldest til K. Brekke, J. Hougen, A. Ræder, Aug. Western, P. Østbye, 1927
  • HEH 1938
  • T. S. Pantzerhielm: Minnetale i DNVA Årbok 1941, s. 49–53
  • E. Boyesen: nekrolog i Nordisk tidskrift 1941, s. 493–508
  • L. Knudsen: nekrolog i Den høiere skole 1941, s. 67
  • E. Høigård: Oslo katedralskoles historie, 1942
  • E. Boyesen: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Maleri (halvfigur) av Johan Nordhagen, 1919; Oslo katedralskole
  • Byste (marmor) av Gustav Vigeland, 1921; Vigeland-museet, Oslo; bronse i KIM