Faktaboks

Ole Munch Ræder
Født
3. mai 1815, Kongsvinger, Hedmark
Død
10. mars 1895, Kristiania
Virke
Embetsmann, diplomat og politisk forfatter
Familie
Foreldre: Kaptein, senere oberst Johan Christopher Ræder (1782–1853); se NBL1, bd. 12) og Karen (“Kaja”) Sophie Hedevig Munch (1794–1874). Gift 28.10.1862 i Christiania med Julie Motzfeldt (31.1.1837–28.11.1876), datter av høyesterettsassessor Ulrik Anton Motzfeldt (1807–65) og Fredrikke Julie Nielsen (1809–37). Bror av Georg Ræder (1814–98); farbror til Anton Ræder (1855–1941).

Ole Munch Ræder hadde mer enn 20 år i diverse departementer bak seg før han fra 1861 tjenestegjorde i den svensk-norske utenrikstjenesten i 30 år. I sine yngre år og som pensjonist gjorde han seg bemerket som politisk skribent, og han hadde også en betydelig allmenn journalistisk produksjon.

Ræder vokste opp i Trondheim, gikk på katedralskolen der og tok examen artium 1832. Deretter studerte han jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1839. Samme år ble han ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet og året etter i Justisdepartementet, hvor han 1848 avanserte til fullmektig. Fra 1850 var han ekspedisjonssekretær i Marinedepartementet. 1861 ble han utnevnt til svensk-norsk konsul på Malta, 1869–71 var han konstituert generalkonsul i Alexandria, 1871–74 igjen på Malta og 1874–91 generalkonsul i Hamburg.

Allerede som student var Ræder aktiv som skribent, bl.a. i det populære tidsskriftet Skilling-Magazin, med artikler av allment opplysende art. Fra 1841 deltok han aktivt i samtidens politiske debatt med en lang rekke bidrag i Den Constitutionelle, fra den senere del av 1840-årene i Den Norske Rigstidende og Christianiaposten. 1841 hadde han en lang rekke artikler i Den Constitutionelle rettet mot den krasse kritikk av embetsstanden som P. P. Soelvold hadde fremført i sin brosjyre “Om Storthingsvalg”. Artiklene ble samlet og utgitt som Modbemærkninger mot Soelvolds brosjyre. Her fremhever Ræder embetsmennenes rolle som ledere i 1814 og i den videre utvikling av forfatningen i de følgende tiår, og han hevder at deres faglige kompetanse og lederskap fortsatt vil være et nødvendig element i Stortingets arbeid også når bonderepresentasjonen styrkes.

Ræders viktigste arbeid fra denne tiden er boken Den norske Statsforfatnings Historie og Væsen fra 1841. Den ble utgitt i København, med det erkjente sidemotiv å påvirke diskusjonen om en ny forfatning i Danmark, som Ræder også var knyttet til gjennom sin morsslekt. Boken gir en fremstilling av hovedtrekkene i den norske grunnlov og den konstitusjonelle utvikling i Norge i de første tiår etter 1814 ut fra en klart markert grunnoppfatning: Fremfor Grunnlovens betegnelse “innskrenket monarki” vil han karakterisere forfatningen som et “innskrenket demokrati”. Han oppfatter folkesuvereniteten som Grunnlovens dominerende prinsipp, med det monarkiske innslag som et modererende element. Forholdet mellom folkesuvereniteten og kongemakten i forfatningen finner han mest sentralt representert ved det suspensive veto i Grunnlovens § 79, som for ham er “Grundlovens [...] mest funklende Ædelsten”.

Ræder markerer også egne synspunkter i diskusjonen om skandinavismen i 1840-årene og fremhever særlig betydningen av å styrke den svensk-norske union ved utbygging av konstitusjonelle fellesorganer på likestillingens grunn.

Hans største politisk-faglige arbeid i disse årene er knyttet til den utredning av juryinstitusjonen som Stortinget satte i verk fra 1845 ved å gi to stipend for studier av juryordninger i utlandet. Ræder fikk et av disse stipend og foretok en omfattende studiereise i Europa og Amerika i årene 1846–48. Resultatet av hans studier ble lagt frem i trebindsverket Jury-Institutionen i Storbritanien, Canada og de forenede Stater af Amerika (1852). Mens han i boken om statsforfatningen hadde vært sterkt skeptisk til juryen, var konklusjonen i det nye verket klart positiv.

Etter at Ræder vendte tilbake til Norge som pensjonist i 1890-årene, deltok han i den offentlige debatt om unionsproblemene, erklært “utenfor partiene”, men med et klart standpunkt for forhandlingslinjen. I det lille skriftet Unionen og egen Udenrigsminister (1891) hevder han at det ikke er noen konstitusjonelle grunner mot å utnevne en egen norsk utenriksminister, og at det ut fra svakheten i det unionelle fellesskap og den sterkere vekt på parlamentarisk ansvar vil være hensiktsmessig, dersom opinionen gjør det mulig. Han mener likevel at det diplomatiske og konsulære fellesskap i hovedsak fortsatt kan fungere i praksis og fastholder i alle fall et håp om at “engang – i næste Aarhundrede [...] en virkelig Union kan komme istand”.

Ole Munch Ræder ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1869 og til kommandør av 1. klasse 1892, og han var kommandør av den svenske Vasaorden.

Verker

  • Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 650–652

    Et utvalg

  • Red. Storthings-Efterretninger, 3 deler (9.–11. Storting, siste del sm.m. C. A. Guldberg), 1839–45
  • Den norske Statsforfatnings Historie og Væsen, København 1841
  • “Om Storthingsvalg. Nogle Ord til Rigets stemmeberettigede Borgere.” Modbemærkninger, 1841
  • Uddrag af Breve fra Amerika, i Den Norske Rigstidende nr. 258, 261, 264–268, 272–273, 275, 278 og 281–282/1847 og nr. 11, 17, 45, 49, 62, 171–178 og 185/1848 (amerikansk utg. America in the Forties, overs. av G. J. Malmin, Minneapolis 1929)
  • Jury-Institutionen i Storbritanien, Canada og de forenede Stater af Amerika, 3 bd., 1850–52
  • Unionen og egen Udenrigsminister, 1893

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 4, 1896
  • A. Bergsgård: “Statsrådsaka i hennar fyrste fase”, i HT, bd. 32, 1940–42, s. 224f.
  • R. Omang: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • J. Sanness: Patrioter, Intelligens og Skandinaver. Norske reaksjoner på skandinavismen før 1948, 1959, særlig s. 449f