Forfatter. Foreldre: Forfatter Ejlert Osvald Bjerke (1887–1963; se NBL1, bd. 1) og Karin Svenson (f. 1891). Gift 1) 1946 med Mette Brun (8.5.1923–), datter av kommandør Sven Brun (1893–1974) og Elsa Pernille Krag (1899–1975; hun gift 2) med Herman Smitt Ingebretsen, 1891–1961), ekteskapet oppløst 1956; 2) 1959 med skuespiller Henny Elisabeth Moan (22.2.1936–), ekteskapet oppløst 1972; 3) 1972 med Gerd Granholt (9.5.1942–). Fetter av Jens Bjørneboe (1920–76).

André Bjerke satte med sitt engasjement, sin allsidighet og sin produktivitet tydelige spor etter seg i norsk etterkrigstid. Han var en av våre mest folkekjære lyrikere, men skrev også kriminalromaner (under pseudonymet Bernhard Borge) og gjendiktet verdenslitteraturen for norske scener. Dessuten var han meget debattglad og en overbevist riksmålsmann.

Han vokste opp som enebarn i et kunstnerhjem; først i et hus på Grefsen, men fra 7-årsalderen i den leiligheten i Schønings gate 25A på Majorstuen hvor hans gutteværelse ble et begrep i oppvekstmiljøet, og hvor han igjen skulle bosette seg de siste 20 år av sitt liv. Her hadde han som barn opptrådt med utenatfremførelser av poesi under voksenselskaper nattetid, og som gymnasiast invitert verden — og med den sine venner — inn til vitenskapelige eksperimenter, litterær lek, historiske studier og aktuell åndsdebatt. Det skjedde under friere sosiale normer enn de jevnaldrende var vant til.

Hans foreldre, Karin og Ejlert Bjerke, dyrket en livsform som i mellomkrigstiden verken var typisk borgerlig eller noe typisk bohemliv, men snarere en atypisk kombinasjon. Faren var allerede i sønnens barndom en “gammeldags” og ikke lenger så aktiv forfatter, som til gjengjeld brukte mye av sin energi på å ligge i vedvarende polemikk med ulike offentlige etater og myndigheter, hvis han da ikke oppholdt seg utenlands på svermerisk valfart til eksotiske reisemål i Sør-Europa og Midtøsten. Hans kone var gjerne med. Som mor gav hun allikevel hjemmet en varme som Ejlert til tider manglet uttrykk for. Hun var Jens Bjørneboes tante (søster av hans mor), slik at de to diktere in spe ofte møttes som fettere ved familieanledninger. Hun hadde langt, mørkt hår og var habil ved klaveret: Chopin i sideværelset – som Bjerke kalte det i et dikt.

Ejlert Bjerke hadde i sin tid skapt forventninger hos kritikerne med prosa og poesi som til dels hentet inspirasjoner fra 1890-årenes nyromantikk, men som aldri senere lot seg fornye vesentlig. Snarere utmerket han seg ved ytterligere å kretse om sine historiserende motiver og forgangne stilidealer, særlig i romanene Livsfyrsten (1914) og Sværmere i solen (1917). Litterært sett var det som om han gav avkall på kontakt med samtidens åndsutvikling, noe som kan ha drevet sønnen i sin tur til å velge det engasjerte nærvær i offentligheten, selv med sin ofte bitende kritikk av tidsånden. Som forfatter av prologer gjennom 25 år (samlet i Før teppet går opp, 1973) og som oppleser av egne dikt i kringkastingen og på turneer kunne André Bjerke profilere seg som en av tidens mest folkekjære lyrikere.

I en viss forstand kan man si at André Bjerke vokste opp under innflytelse av en litt tragisk farsfigur. Særlig oppstod det en ubehagelig og senere ikke forløst binding mellom dem da faren under okkupasjonen ikke overholdt forfatternes boikott (fra 1943) av de nazifiserte forlagene, og dermed fikk utgitt på Stenersens forlag en gjendiktning av J. L. Runebergs Fänrik Ståls Sägner, hvis manus sønnen hadde hjulpet ham med språklig. Dette fikk et etterspill for den såkalte æresretten i Forfatterforeningens regi, noe som gjorde Ejlert Bjerke desto mer “fallen” i etterkrigsårene. André Bjerke ble temmelig urettferdig rammet for sin medvirkning, til tross for at han som student hadde måttet flykte for nazistene til Telemark under krigen. I 1950-årene utgjorde sønnen – av tung plikt – praktisk talt farens eneste litterære miljø, og lot ham således publisere oversettelser av bl.a. Oscar Wilde og Goethe i tidsskriftet Ordet, som han var redaktør av.

Fra faren mottok André Bjerke imidlertid inspirasjonen til å fordype seg i klassisk verdenslitteratur, samtidig som det var faren som oppdrog ham til å spille sjakk. Han beskrev den nær sagt eksistensielle betydning sjakken fikk for ham i Spillet i mitt liv (1968), det nærmeste han kom å skrive en selvbiografi.

Hans ungdomstid var for øvrig preget av hans naturlige intellektuelle evne til å samle en venneflokk rundt sitt sterke vitebegjær, sin dype forskertrang og sine rike poetiske årer – det være seg i humoristisk utfoldelse eller i søkende livsalvor. Sentralt i kretsen rundt ham under gymnastiden på Fagerborg stod Carl Keilhau (senere journalist og poet), Carsten Byhring (senere skuespiller) og Karl Brodersen (senere lærer ved Steinerskolen). Som åndsfrender avspeilet de også sider av Bjerkes utrustning: Keilhau var erklært rasjonalist, Byhring udogmatisk humorist og Brodersen gryende spiritualist. Bjerkes åndsevner gikk i mange retninger. Gutteværelset var en peilestasjon. Her ble det spilt sjakk og eksperimentert med knallgass, her ble skolerevyer skrevet og køpenickiader utpønsket, her fikk Freud sine egne drømmer fortolket, Marx ble etter hvert gjennomskuet og Darwin satt på prøve, og her ble Hitlers troppeforflytninger registrert med knappenåler på et veggkart vinteren 1939–40.

Her fant selvsagt også myriader av lyriske strofer veien til papiret. Bjerke kunne blitt vitenskapsmann eller kunstner på mange felt. Han studerte realfag og sosialøkonomi, men orienterte seg snart i retning av forfatterskapet som sin levevei og antroposofien som sin livsanskuelse. Kimen til denne vendingen bort fra tidens materialistiske verdisyn til et metafysisk eller spiritualistisk verdensbilde vokste i hans møte med Johannes Hohlenbergs bok om Søren Kierkegaard, mens han mottok den første mer systematiske påvirkning fra Rudolf Steiner gjennom Brodersens oppdagelser av hans eiendommelige livsverk.

Det går flere linjer fra gutteværelset gjennom Bjerkes senere virke: Sitt kanskje viktigste vennskap hadde han med Carl Keilhau, som imidlertid døde allerede 1957. De to delte pasjonen for sjakkspillet (de utviklet en variant av Evans-gambitten per telefon) og hadde felles legning for en romantisk ironi. Dette kom slående til uttrykk i deres samarbeid med Odd Eidem i tilvirkningen av Den bakvendte familieboken, en leksikon-parodi som kom i to bind (1951 og 1955), og hvis idé er blitt kopiert av mange siden. Keilhau og Bjerke gikk tilsynelatende hver sin vei i den tidligste debatten om modernismen, dels fordi Keilhau var bedre kjent med den nye poesien, dels fordi Bjerke var formtradisjonalist på sin hals.

På spørsmål om når han begynte å skrive poesi, svarte han en gang at “da jeg var femten, hadde jeg allerede skrevet flere hundre dikt av Olaf Bull”.

Da han 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord, var det lett å spore et sett av forbilder i hans versifikatoriske og tematiske repertoar; man kunne ane både sangbare klanger fra Wildenvey og mer manende intonasjoner fra Øverland, men også impulser fra europeisk og amerikansk poesi (Heine, Kipling, Poe, Whitman). Både i denne og den neste samlingen, Fakkeltog (1942), hører man allikevel også poetens egen stemme: en tenkende ungdom som nærer ekte begistring for sin tro på at ordet kan favne verden, og at individet er skapelsens målestokk. Mest iøynefallende var hans formelle mesterskap, en beherskelse av den klassiske lyrikkens virkemidler og formmønstre over en fulltonende skala.

Omtrent parallelt med sin inntreden på parnasset sendte Bjerke også fra seg de to kriminalromanene Nattmennesket og De dødes tjern, begge under det tilforlatelige pseudonymet Bernhard Borge. De må vurderes som noe mer enn ungdommelig lek med litterære grøss og logiske intriger i en mørketid. Bjerke skapte en ny genre med sin psykoanalytiske amatørdetektiv Kai Bugge, men brukte også kriminalromanene til å føre en diskusjon på tre nivåer mellom livsanskuelser: den rent teknisk-materialistiske (fingeravtrykk og alibier), den rasjonalistisk-psykologiske (med utnyttelsen av “nymotens” termer fra Freuds drømmetydningslære) og den metafysisk-oversanselige (med “spøkelseseffekter” fra en overnaturlig eller parapsykologisk virkelighetsdimensjon). I Døde menn går i land er dette grepet enda tydeligere, mens Skjult mønster eksellerer i psykoanalysens forklaringsmodeller. Mest eksplisitt i bruken av kriminalgåten som refleks av livsmysteriet er fortellingene i Enhjørningen.

Bjerkes omfattende produksjon – i alt mer enn 150 titler gjennom 45 år – kan i alle deler plasseres på stadier av opphavsmannens livslange diskurs mellom vitenskapelige resultater og metafysisk erfaring. Hans sterkeste av i alt 15 diktsamlinger – blant dem Regnbuen, Den hemmelige sommer og Slik frøet bærer skissen til et tre– preges også klarest av hans nå velutviklede grunnholdning til naturen og livet: I tråd med Goethes fargelære og hans Plantenes metamorfose bekjenner Bjerke seg til en skjult, men dog sansbart nærværende lovmessighet i skaperverket, en hemmelig orden som “skjebnen” adlyder så å si som livsprinsipp. I avisdebatter og essayistikk utforsket han tilsvarende problemstillinger med velopplagt hu, og utfordret således vitenskapeligheten i forbindelse med darwinismen så vel som språkpolitikken. Deler av hans polemiske og populærvitenskapelige forfatterskap er samlet i Fuglen i fikserbildet, Videnskapen og livet og Djevelens omgangsfelle.

Mange av André Bjerkes dikt ble i kraft av dette engasjementet for læredikt å regne, nærmest enslags filosofisk-pedagogiske resonnementer på rim. Men han behersket også de sentrallyriske stemningsmotiver eller billedfrembringelser, like virtuost som han kunne hengi seg til humoresken eller de rene eskapader i metrisk gloselek.

For barn utgav Bjerke tre samlinger morovers etter hvert som han selv ble far til en sønn og to døtre. De er utformet med barnets egen oppdagertrang i språkets verden som formål og forbilde, og må dypest sett betraktes som forfatterens indirekte kritikk av gjeldende språkpolitikk og morsmålsundervisning. Mer direkte kom denne kritikken til uttrykk gjennom André Bjerkes ABC (1959), som på Bjerkes kunstneriske premisser er tilpasset Steiners pedagogikk. Ideen er at språkets evne er nedlagt som organisk grokraft i hvert individ, og at læringen har til hensikt å forløse denne kraften. Det var på samme tid han med stor suksess gjendiktet My Fair Lady som et finurlig innlegg i norsk språkstrid.

Under slagordet “fri sprogutvikling” sluttet Bjerke seg av lignende motivasjon til riksmålsbevegelsens kamp mot den offisielle samnorsk-/bokmålspolitikken i 1950-årene. I motsetning til enkelte andre antroposofer ønsket han ikke å gjøre Riksmålsforbundet til et talerør for annet enn språksak. I så henseende var han en praktisk ordensmann også i de brennbare kulturspørsmål, samtidig som språksaken appellerte til hans vitenskapelige anlegg som meget patent amatørfilolog. Han utgav således sine egne små lærebøker henholdsvis i stilistikk, metrikk og dagligtale: Hva er god stil?, Rim og rytme og Dannet talesprog. Utvalg av hans mest innsiktsfulle og humørfylte innlegg i språkdebatten finnes i Babels tårn og Sproget som ikke vil dø.

Bjerke var med på å stifte Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet (sammen med Arnulf Øverland, Francis Bull, Sigurd Hoel og A. H. Winsnes), og arbeidet som dets redaktør de første 16 årene fra 1950. Under hans redaksjon var månedsbladet et litterært forum, hvor kampen mot samnorskstrevet i rettskrivning og læreboknormal ble ført side om side med noveller og dikt av tidens fremste yngre forfattere, som Jens Bjørneboe, Terje Stigen, Finn Carling og Agnar Mykle. I tillegg innehadde Bjerke styreverv både i Riksmålsforbundet og for utbrytergruppen som dannet Forfatterforeningen av 1952. Han reiste på foredragsturneer og forestod i flere år redaksjonen av Riksmålsordlisten.

Dette arbeidet tok tid og tæret så pass på kreftene at Bjerke senere trakk seg tilbake fra offentlighetens søkelys i lengre perioder. Allikevel engasjerte han seg 1972 i produksjonen av en fjernsynsserie sammen med Harald Tusberg: Streiftog i grenseland (som bok med tittelen Grenseland – fem år efter, 1977). Men ikke minst konsentrerte han seg om personlige studier og den omfattende arbeidsdagen han påla seg som oversetter – eller gjendikter, som han selv kalte det. Han så på denne delen av sitt virke som noe nær selvstendig skapende, og vel dertil som et kall. Ikke bare fordi norsk teater hadde bruk for hans friske, ledige gjendiktninger av Shakespeare (13 komedier og tragedier) og Molière (fire komedier). Han mente også at verdenslitteraturen “forlangte” å iføres norsk språkdrakt. 1966 utgav han sin gjendiktning av Goethes Faust I. Da han endelig fullførte Faust II i 1983, skjedde det mens han satt slagrammet i rullestol. Da anså han også sitt livsverk for fullbyrdet. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden samme år.

  • Syngende jord, 1940
  • Nattmennesket, 1941
  • De dødes tjern, 1942
  • Fakkeltog, 1942
  • Regnbuen, 1946
  • Døde menn går i land, 1947
  • Skjult mønster, 1950
  • Den hemmelige sommer, 1951
  • Den bakvendte familieboken, 2 bd.l, 1951 og 1955
  • Fuglen i fikserbildet, 1955
  • Hva er god stil?, 1955
  • Rim og rytme, 1956
  • Slik frøet bærer skissen til et tre, 1958
  • Videnskapen og livet, 1958
  • Babels tårn, 1959
  • André Bjerke's ABC, 1959
  • Til hest og med flagrende kappe, 1961
  • Hva er godt riksmål?, 1962
  • Enhjørningen, 1963
  • Sproget som ikke vil dø, 1964
  • Med alle mine fugler, 1966
  • Dannet talesprog, 1966
  • Spillet i mitt liv, 1968
  • Før teppet går opp, 1973
  • Djevelens omgangsfelle og andre essays, 1974
  • Samlede dikt, 1977
  • Grenseland – fem år efter, 1977