Pressemann og politiker. Foreldre: Agent Johan Jørgen Ingebretsen (1863–1942) og Hilda Barbara Johanne Bjørhovde (1866–1946). Gift 1) 26.1.1915 med Aagot Hægeland (19.4.1893–10.7.1944), datter av gårdbruker Nils Knutsen Hægeland (1855–1937) og Olaug Langeland (1858–1914); 2) 24.7.1946 med Else Pernille Brun f. Krag (27.9.1899–11.3.1975), datter av forfatter Vilhelm Krag (1871–1933) og Beate (“Baby”) Kielland (1876–1950).

Herman Smitt Ingebretsen var en toneangivende konservativ pressemann og en av Høyres ledende politikere i tiårene før og etter den annen verdenskrig.

Han gjorde seg bemerket allerede i gymnasårene ved Kristiansand katedralskole, der han tok examen artium som preseterist 1911. Samtidig var han en flittig bidragsyter til Christiansands Tidende med noveller, reisebrev og artikler om utenrikspolitiske spørsmål. I russeåret organiserte og ledet han et nordisk gymnasiastmøte, som ble opptakten til organisasjonen Nordisk Studenterforbund, der Smitt Ingebretsen var formann frem til 1916.

Etter artium begynte han på sosialøkonomiske studier, men ble allerede 1912 hentet til Morgenbladet som stortingsmedarbeider og 1916 til Aftenposten, hvor han etter kort tid ble politisk redaksjonssekretær. 1919 ble han redaktør i avisen Fremskridt i Skien, 1920 i Christiansands Tidende og 1924 i Stavangeren. Samtidig hadde han tillitsverv i en rekke av pressens organisasjoner, bl.a. som formann i Sørlandets presseforening og Stavanger presseforening 1925–29, viseformann i Den Konservative Presses Forening 1925–36 og medlem av Norsk Presseforbunds hovedstyre 1921–23. Parallelt med dette var han politisk aktiv i Høyre og var bl.a. medlem av Unge Høyres landsstyre, viseformann i Kristiansand liberale velgerforening og formann i Høyres fellesorganisasjon i Stavanger.

Under årene i Stavanger fikk Smitt Ingebretsen kreft i et ben, som måtte amputeres ved hoften. Med en ufullkommen protese og stokk fortsatte han sitt arbeid. Ved kommunevalget 1934 kom han inn i Stavanger bystyre og formannskap, men allerede 1936 ble han ansatt som generalsekretær i Høyre og flyttet til Oslo. Ved tvangsoppløsningen av de politiske partiene høsten 1940 gikk Smitt Ingebretsen tilbake til Morgenbladet, hvor hans artikler ble mesterstykker i det usagtes kunst. Det gikk godt inntil hans anmeldelse av Nationaltheatrets oppsetning av Bjørnsons Maria Stuart i Skotland høsten 1942 ble så tydelig at den tyske sensur oppfattet det.

Sommeren 1944 oppnevnte Hjemmefrontens Ledelse en komité med Smitt Ingebretsen som formann, for å utarbeide en felles politisk plattform for partiene i etterkrigstiden. I arbeidets sluttfase ble formannen kalt til London, hvor han ble sjef for Regjeringens pressekontor. Fellesprogrammet, som i det vesentligste var utformet av Smitt Ingebretsen og Arbeiderpartiets Gunnar Ousland, kom til å spille en betydelig rolle i de første etterkrigsår. Smitt Ingebretsens medvirkning i dette arbeid ble godkjent av Høyres landsmøte 1945, men det lyktes ham ikke å få Høyre til å vedta programmet.

Fellesprogrammet var et uttrykk for den tverrpolitiske samarbeidsånd som okkupasjonstiden hadde skapt i Norge, og det representerte et forsøk på å forene et fritt næringsliv med gjenreisingens behov for stram kontroll med økonomi og ressursbruk. Mange av de ledende menn i Høyre som hadde oppholdt seg utenfor Norge i krigsårene, hadde imidlertid opparbeidet en betydelig skepsis til dybden i den tverrpolitiske holdning i kretsene omkring regjeringen, og denne ble forsterket av omstendighetene rundt dannelsen av Gerhardsens første regjering sommeren 1945. Tolkningen av Fellesprogrammet ble preget av at Arbeiderpartiet fikk flertall på Stortinget etter valget oktober 1945. For stadig flere og mer frustrerte borgerlige politikere ble programmet oppfattet som et alibi for og en legitimering av Arbeiderpartiets planøkonomiske linje. For Smitt Ingebretsen ble farskapet til Fellesprogrammet en politisk belastning, særlig i forhold til de deler av Høyre som ønsket en mer militant opposisjonspolitikk og som senere stod bak dannelsen av stiftelsen Libertas.

Ved stortingsvalget 1945 ble Smitt Ingebretsen, som samme år var blitt redaktør i Morgenbladet, valgt inn fra Akershus; 1949–57 representerte han Oslo. På Stortinget var han en av dem som alltid ble lyttet til av både meningsfeller og motstandere og som stundom kunne skape et flertall i ikke-partipolitiske saker ved den menneskelighet og varme som var hans kjennetegn som politiker. Han var en skarp debattant med sterke og klare meninger, men hans form var aldri personlig og alltid inkluderende. Hans vilje til samarbeid, som også var nedfelt i Fellesprogrammet, var den bærende bjelke så vel i hans lederartikler i Morgenbladet og Aftenposten som i hans virke som stortingsrepresentant.

Smitt Ingebretsen var viseformann i Høyres landsstyre og i Høyres stortingsgruppe 1945–49 og odelstingspresident 1948. Han var dypt engasjert i det internasjonale samarbeid i FN og NATO, men det var spesielt samarbeidet i Europa som opptok ham. Han var med på stiftelsen av Europarådet 1949 og var formann for rådets kulturkomité 1953–58. Han tok initiativet til dannelsen av Europabevegelsens norske råd 1949 og var formann der til 1956.

1949 ble Smitt Ingebretsen sjefredaktør i Aftenposten, en stilling han innehadde til sin død. Han var viseformann i Den konservative presses forening igjen 1946–50 og deretter formann. 1949–52 var han formann i Norsk Presseforbunds faglige utvalg og ble æresmedlem i forbundet 1960. Han hadde også en betydelig litterær produksjon, der Sørlandet var hovedtema, og han redigerte i flere år tidsskriftene Rotarianeren og Rotary Norden.

Herman Smitt Ingebretsen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1954 og var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden.

  • Gymnasiesamfundet "Idun" Kristiansand 50 aar, Kristiansand 1916
  • Chr. Bjelland og co. A/S, Stavanger – Norge. 1882–1932. 50 år (sm.m. O. Valen), Stavanger 1932
  • Demokrati og diktatur. En vurdering av den politiske situasjon, Stavanger 1934
  • De store begivenheters Hvem er hvem, 1941
  • En dikter og en herre. Vilhelm Krags liv og diktning, 1942
  • Vårt Norge, fra fjord til fjell, 1943
  • En mannsalders arbeid i Norge, 1945
  • Sørlandet skriver saga. En antologi og noen pennestrøk om diktere på Sørlandet, Stavanger 1946
  • Vår Herre er en mann. Noen artikler og taler fra okkupasjonsårene og deretter, 1946
  • Sørlandet synger sanger. En antologi og noen pennestrøk om diktere på Sørlandet, Stavanger 1947
  • Woyeslekten, 1952
  • Bondeparagrafen, 1953
  • Stud. 1911, 1936, 1961
  • HEH 1959
  • Godviljens mann. Hilsen til Herman Smitt Ingebretsen på 70-årsdagen, 1961
  • H. Gram: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • Gymnasiesamfundet Idun 100 år, Kristiansand 1967
  • T. Gabrielsen: Menn og meninger, 1976
  • Nordby, bd. 1, 1985

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Joseph Grimeland, 1972; Aftenposten, Oslo