Forfatter. Foreldre: Skipsreder og belgisk konsul Ingvald Bjørneboe (1875–1939) og Anne Marie Svenson (1895–1990). Gift 1) 1945 med tyskfødte Louise Charlotte (“Lisel”) Funk, ekteskapet oppløst 1959; 2) 1960 med Tone Tveteraas (23.4.1931–), datter av tannlege og grafiker Ingolf Vilhelm Bull Tveteraas (1898–1972) og danser og koreograf Signe Edgren Hofgaard (1901–98). Fetter av André Bjerke (1918–85); svigerfar til Dag Solstad (1941–).

Jens Bjørneboe var en av de mest markante norske forfattere i 1950- og 1960-årene. Hans engasjerte og kristiske romaner om kontroversielle emner innbød til debatt og gav ham en stor leserkrets, samtidig som hans opprørske livsførsel og forakt for autoriteter gjorde ham til et idol for de unge, en posisjon som han langt på vei har beholdt også etter sin død.

Bjørneboe vokste opp i borgerlige omgivelser. Hans far startet som trelasthandler og slo seg siden opp som skipsreder. Som elev på katedralskolen i Kristiansand utviklet Jens Bjørneboe en usedvanlig uregjerlig og opprørsk holdning til lærerne, og ble til slutt utvist fra skolen for godt. Han fortsatte på privatskole i Flekkefjord, men måtte slutte også der etter å ha blitt stilt for retten for å ha vært sammen med en pike på 15 år. 28. februar 1939 ble han dømt til åtte måneders betinget fengsel for utukt. Han tok examen artium som privatist i Drammen 1940.

Bjørneboe studerte deretter ved Statens Kunst- og Håndverksskole og Axel Revolds illegale kunstakademi, og 1941 tok han forberedende prøver ved universitetet. 1943 rømte han til Sverige for å unngå tysk arbeidstjeneste. I Stockholm fortsatte han kunststudiene på Kungliga Kunsthögskolan under maleren Isaac Grünewald. Den Cezanne-inspirerte Bjørneboe var i 1946 representert med et oljemaleri på høstutstillingen i Oslo og stilte ut 45 bilder i Kristiansand samme år.

Bjørneboes første offentlige skrivearbeid var en kronikk om den svenske maleren Ernst Josephson i Aftenposten 26. august 1947. Året etter skrev han romanen Hertug Hans, som ble refusert av flere forlag (utgitt først 1972).

1950 ble Bjørneboe ansatt som lærer på den nyopprettede Steinerskolen i Oslo. Han fortsatte i denne stillingen til 1957 og ble 1952 den første redaktøren for skolens tidsskrift Ny Skole.

1951 debuterte han med samlingen Dikt. Hans Rilke-inspirerte, eksistensielt orienterte dikt på rim fikk en god mottakelse. Samlingen ble trykt i tre opplag samme høst. Året etter kom romanen Før hanen galer, basert på dokumenter han hadde kommet over under en reise i Tyskland. Romanen forteller om en tysk lege som drev medisinske eksperimenter med levende mennesker. Boken slår an temaet “det ondes problem”, som skulle bli et livslangt dikterisk prosjekt for Bjørneboe. Den fikk gode anmeldelser, blant andre av Johan Borgen i Dagbladet.

Året etter fulgte diktsamlingen Ariadne, og 1955 kom romanen Jonas, en fortelling om en ordblind skoleelev som blir behandlet som psykisk utviklingshemmet. Boken rettet sterk kritikk mot det norske skolevesenet og viser Bjørneboes utpregede evne til medlidenhet med samfunnstapere som blir tråkket ned av et uforstående og byråkratisk maktapparat. Boken vakte sterk debatt og ble en av de mest leste bøkene i Norge i 1950-årene. Sigurd Hoel skrev en anmeldelse i Verdens Gang der han kaller den for “den betydeligste norske roman etter krigen”.

1957 utgav Bjørneboe romanen Under en hårdere himmel, som stiller spørsmålstegn ved rettsoppgjøret etter krigen. Var dette oppgjøret verdig den norske, demokratiske rettsstaten? Nei, svarte forfatteren og fikk voldsomme reaksjoner fra enkelte kritikere. “Et litterært makkverk og et gement produkt”, mente Anton Beinset i Dagbladet, som kalte Bjørneboe “et vanlig rotehue av en forvirret kverulant”.

Bjørneboe markerte seg i 1950-årene som en opprørsk stemme i kulturlandskapet, men hans posisjon som riksmålsmann, antroposof og forsvarer av de landssvikdømte gav ham en image som tilsynelatende var alt annet enn radikal etter datidens målestokk. Den som leser hans romaner og artikler i dag, vil likevel finne en individualistisk frihetslengsel som ikke står i strid med den anarkistiske, sosialistiske holdningen Bjørneboe utviklet i 1960-årene.

1957 fikk Bjørneboe et sammenbrudd. Etter å ha levd med sterk selvdisiplin og hardt arbeid i mange år, begynte han å drikke mye alkohol. Han sluttet i jobben på Steinerskolen, han ble separert fra sin første kone og han ble tatt i promillekjøring. Mye tyder på at han ble rammet av en av de kraftige depresjonene som i senere år skulle komme til å kaste dype skygger over livet hans. Han reiste utenlands og flakket omkring i Europa i et drøyt år før han vendte tilbake. Både romanen Vinter i Bellapalma og diktsamlingen Den store by gjenspeiler denne perioden.

Da Bjørneboe vendte tilbake til Norge høsten 1959, måtte han sone promilledommen. Den første kimen til hans mer bevisste rolle som radikal samfunnsstormer ble karakteristisk nok sådd mens han satt innesperret i Oslo kretsfengsel. På sykesalen i fengselet møtte han en del fanger som fortalte ham om avstrafningsmetoder bak murene som var ukjente for offentligheten. Det gikk frem at den rene middelaldertortur ble brukt som disiplinærstraff mot fanger som forbrøt seg mot reglementet. Bjørneboe skrev en serie artikler om saken i Dagbladet, hvor han rettet hard skyts mot landets juridiske myndigheter. Kritikken av fengselsvesenet ble en viktig forløper til det arbeidet for å bedre fangenes kår som senere ble utført både av KROM og Amnesty.

Bjørneboe brukte sin erfaring med arbeid for fangenes kår også til å skrive romanen Den onde hyrde og skuespillet Til lykke med dagen. Begge disse verkene handler om ungdom på det såkalte skråplanet og deres vanskeligheter med å tilpasse seg et autoritært samfunn.

1959 utgav han kunstnerromanen Blåmann. En kunstnerroman av større verdi er imidlertid Drømmen og hjulet, som handler om forfatteren Ragnhild Jølsen.

Bjørneboe bekjente seg etter hvert som anarkist, fordi han oppfattet anarkismen som det samfunnssystem som best kunne ivareta de viktigste verdiene i samfunnet – frihet og likhet. Han markerte seg som en samfunnsdebattant med orkans styrke, og kom til å bli selve modellen for den frie, slagkraftige intellektuelle i 1960-årene.

1966 utgav han Frihetens øyeblikk, første bind av trilogien Bestialitetens Historie, fulgt av Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973). I disse tre bøkene går Bjørneboe for alvor løs på “det ondes problem”. Han forsøker å skrive verdenshistorien på ny, med vekt på kunnskap om de smerter maktmennesker har påført kjettere, tapere, outsidere og undertrykte i samfunnet. Dikteren, eller protokollføreren som hovedpersonen kaller seg, vil trenge til bunns i hvorfor menneskene er så opptatt av å gjøre tilværelsen uutholdelig for hverandre. Resultatet er en uvanlig intens utforskning av menneskets eksistensielle vilkår. Trilogien er utvilsomt Bjørneboes hovedverk.

Mindre betydelig, men mer oppsiktsvekkende var Uten en tråd, en seksualroman som ble utgitt anonymt. Boken ble inndratt av påtalemyndigheten, og Bjørneboe ble stilt for retten 1967. Etter en rettssak med stor mediamessig underholdningsverdi, ble han dømt for utukt. Boken ble forbudt, men ble oversatt til en uvanlig lang rekke språk.

Bjørneboes siste roman var Haiene, en blanding av metafysisk selvgransking og forrykende sjøroman. Boken handler om dramatiske begivenheter om bord på en seilskute på vei fra Asia til Sør-Amerika i året 1900. Mytteri, forlis, haifiske, delirium, drømmer og slagsmål utspiller seg i en dramatisk handling som blir et slags varsel om århundret som akkurat var begynt.

Ved siden av romanforfatterskapet var Bjørneboe en betydelig essayist og dramatiker. Som elev av Bertolt Brecht ble han en fornyer av norsk scenekunst med stykker som Fugleelskerne og Semmelweis.

Under en skitur i Setesdalsheiene vinteren 1937 ble Bjørneboe og en kamerat tatt av et snøras. Jens grov frem kameraten, som lå begravd under et metertykt snølag, med bare hendene, og ble samme år tildelt Carnegies heltefonds sølvmedalje for edel dåd. For sitt forfatterskap mottok han flere litterære priser, bl.a. Kritikerprisen (for Frihetens øyeblikk) og Bonniers pris i Sverige.

De siste årene han levde, ble Bjørneboe et idol for de unge fra opprørsgenerasjonen i 1960- og 1970-årene. Fortsatt er Bjørneboe en av de mest populære norske forfatterne blant unge lesere. Han utstrålte en voldsom energi og vilje til å stille kritiske spørsmål, til tross for økende problemer med alkoholisme og depresjoner. Han ble legendarisk mens han levde, både på grunn av sin kraftfulle utstråling og sin ironiske forakt for alle autoriteter. Det falt en merkelig taushet over Norge etter at Jens Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976 på Veierland.

  • Fullstendig verkfortegnelse i A. Gulbransen og J. T. Kvadsheim: Jens Bjørneboe. En bibliografi, 1978
  • Hertug Hans, 1948 (utg. 1972)
  • Før hanen galer, 1952
  • Jonas, 1955
  • Under en hårdere himmel, 1957
  • Vinter i Bellapalma, 1958
  • Blåmann, 1959
  • Den onde hyrde, 1960 (filmatisert som Tonnie, 1962)
  • Drømmen og hjulet, 1964
  • Bestialitetens historie, 3 bd., 1966–73: Frihetens øyeblikk. Heiligenberg-manuskriptet, 1966 – Kruttårnet. La poudrière. Vitenskapelig efterord og siste protokoll, 1969 – Stillheten. En anti-roman og absolutt aller siste protokoll, 1973
  • Uten en tråd, 1966
  • Uden en trævl II (illustrert av forfatteren), København 1968
  • Haiene. Historien om et mannskap og et forlis, 1974
  • Dikt, 1951
  • Ariadne, 1953
  • Den store by, 1958
  • Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt, 1968
  • Joseph og hans brødre, oppr. trykt i Ordet, 1954, opptr. i Samlede essays, 1996
  • Raniero, oppr. trykt i Ordet, 1957, opptr. i Samlede essays, 1996
  • Til lykke med dagen, 1965
  • Fugleelskerne, 1966 (eng. utg. The bird lovers, 1994)
  • Semmelweis. Et anti-autoritært skuespill, 1968
  • Amputasjon, 1970
  • Tilfellet Torgersen, 1973
  • Dongery. En collage om forretningsstanden og om markedsførerens liv, 1976
  • Norge mitt Norge. Essays om formyndermennesket, 1968
  • Vi som elsket Amerika. Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral, 1970
  • Politi og anarki. Essays om katter, domstoler og mennesker, 1972
  • Røde Emma (utgaven ble senere inndratt)
  • Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole, 1976
  • Lanterner. Noveller, reisebrev, epistler, 1977
  • Samlede dikt, 1977
  • Om Brecht, 1977
  • Om teater, 1978
  • Samlede skuespill, 2 bd., 1978
  • Bøker og mennesker, 1979
  • Samlede verker, 15 bd., 1995
  • Samlede essays, 6 bd., 1996
  • Ingen har sett oss, skuespill
  • Skapsprengeren Manfreds opptegnelser, roman
  • Med horn og hale, utkast til selvbiografi
  • Våpenløs, dikt innlest av J. Bjørneboe (også i CD-format)
  • NRK-video med et intervju Haagen Ringnes gjorde med Bjørneboe på Veierland våren 1976
  • Y. R. Otnes: Bjørneboe, 1974
  • d.s.: Frihet! Sannhet!, 1974
  • O. Tharaldsen: Kvinnesyn og mannsrolle i fire romaner av Jens Bjørneboe, 1977
  • C. Hambro: Jens Bjørneboe. En litterær profil, 1978
  • G. Vindland: Villskudd. Sangen til Jens, 1979
  • S. Lem: Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk, 1981
  • F. Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten, 1984
  • K. Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv, 1984
  • J. Garton: Jens Bjørneboe. Prophet Without Honour, 1985
  • I. S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien, 1989
  • K. Skagen: Metafysikk eller selvmord. – Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien, 1996
  • J. Martin: Keeper of the Protocols, 1987
  • Selvportrett, u.å.
  • Portrettbyste (torso, svartpatinert bronse) av Knut Steen, 1976; Stenersen-museet, Oslo