Vanførelærer. Foreldre: Kjøpmann og grosserer Joachim Nordal Fleischer (f. 1828) og Emma Larsen (f. 1838). Ugift. Søster av Nanna Fleischer (1862–1946).

Agnes Fleischer og søsteren Nanna var vanføresakens fremste pionerer i Norge.

Agnes var nummer seks i en stor søskenflokk. Som fireåring fikk hun en hofte- og rygglidelse som store deler av livet kom til å lenke henne til seng og sykevogn. Likevel fikk hun en god utdanning, som la grunnlag for hennes utpregede administrative evner.

Deler av oppveksten tilbrakte hun ved Kjølstads ortopediske institutt, som den gang ble drevet av legen August Tidemand. Han praktiserte selvrettingsprinsippet, en behandlingsmetode som i stor grad bygde på pasientenes egen fysiske og psykiske medvirkning. Kjølstads metode fikk ry som en utmerket behandlingsform for mennesker med skjevhetslidelser, selv om legevitenskapen generelt i større grad foretrakk behandlingsformer basert på gipsing, strekkapparater o.l. Agnes Fleischers sterke tro på selvhjelp og opplæringsmuligheter for de enkelte vanføre fikk nok en viktig inspirasjon ved kuroppholdene hos Tidemand.

Under et opphold i Helsingfors 1891 besøkte Agnes Fleischer en liten vanføreskole, og dette ble den utløsende hendelse for hennes arbeid for de norske vanføre. Sammen med søsteren Nanna og på farens bekostning foretok hun nå en studiereise rundt på Nordens vanføreinstitutter, og ble særlig inspirert ved anstalten i København, som hadde vært i drift siden 1872.

Vel hjemme igjen gikk søstrene straks i gang med arbeidet for en norsk vanføreskole. Januar 1892 laget de en utstilling av materiale fra studiereisen, og allerede 1. februar startet de opp en egen vanføreskole i et rom i Kongens gate 13. Skolen fikk etter hvert fritt lokale av kommunen i Pipervikens asyl og økonomisk støtte fra brennevinssamlaget og sparebanken. 1893 fikk søstrene Fleischer i gang et lite skolehjem, og på deres initiativ ble Norges vanførelag stiftet. Det første statsbidrag kom også dette året. Økonomien var likevel i lange perioder basert på velvillige gaver og på søstrenes eget bidrag og arbeidsinnsats. En rekke kvinner arbeidet gratis eller svært billig som lærere og pleiere, og legen Victor Bülow-Hansen, som drev en ortopedisk klinikk i hovedstaden, stilte frivillig opp en dag i uken for å undersøke de vanføre og tilpasse bandasjer og hjelpemidler.

Det viste seg snart at skolen hadde et svakt økonomisk fundament. Mange av elevene hadde ikke råd til selv å betale for opplæringen, og man forsøkte i det lengste å ta inn vanføre uten å skjele til økonomisk evne eller grad av selvhjulpenhet. De som trengte hjelpen mest, skulle få den. Agnes Fleischer gjorde en stor innsats ved å skape blest om saken og kontakte de rette personer innenfor Kristianias filantropiske kretser. Da Oscar 2 besøkte Kristiania 1896, sørget hun via bekjentskaper for at han kom til en utstilling av elevarbeider. Resultatet ble at folkets jubileumsgave året etter (i forbindelse med Oscar 2s 25-årsjubileum som konge), 300 000 kroner, av kongeparet ble gitt til vanføresaken i Norge.

Takket være denne og andre donasjoner kunne planene om en ny og større skole realiseres, og 1902 stod et nytt vanførehjem med skole, Sophies Minde – oppkalt etter dronningen, klart til å tas i bruk i Skådalen i Vestre Aker. Agnes Fleischer holdt her alle administrative tråder i sin hånd helt frem til sin død.

Prinsippet bak Agnes og Nanna Fleischers vanførearbeid var hjelp til selvhjelp. Elevene skulle lære seg et håndverk som kunne gjøre dem økonomisk og praktisk selvhjulpne i så stor grad som mulig. Elevarbeidene ble utstilt lokalt og på større nasjonale og internasjonale utstillinger, og de vant flere priser og medaljer. Salg av produktene skjedde ved utstillingsbasarer og torgsalg. Det ble også gitt teoretisk undervisning, som hjelpemiddel til å mestre håndverksarbeidet. Ofte ble det påpekt at de vanføre hadde en egen glede av sitt arbeid, fordi arbeidet brakte tankene bort fra deres ulykke og gav dem en følelse av å være nyttige samfunnsmedlemmer. Intet middel måtte være uprøvd når målet var et verdig medborgerskap for alle. Dette prinsippet var et viktig element i den filantropiske tankegang søstrene Fleischer opererte innenfor, men pekte også fremover mot retten til et verdig liv for alle som en grunnpilar for velferdssamfunnet.

Søstrene Fleischer fikk Oscar 2s fortjenstmedalje i gull 1905, en utmerkelse svært få kvinner hadde fått før dem. Agnes Fleischer døde 1909, bare 44 år gammel.

  • Diverse årsmeldinger fra Sophies Minde, 1902–09
  • M. Høeg og F. Mørck: Norske kvinder 1814–1914, bd. 2, 1914, s. 83–89
  • J. Nickelsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Gullbrandsen (red.): Norsk vanføresak 1892–1942, 1942
  • A.-L. Seip: Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920, 1984
  • J. Froestad og B. Ravneberg: Fra veldedighet til rettighet. Norges Handikapforbund 60 år 1931–1991, 1991
  • Ø. Bjørnson og I. E. Haavet: Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894–1994, 1994