Haaken Christian Mathiesen

Haaken Christian Mathiesen ble sendt ut i ung alder. Han var to år ved handelsakademiet i Altona i Hamburg og deretter et par år i Paris. Da farfaren Haagen Mathiesen døde 1842, hadde Tostrup og Mathiesens fullmektig, Christopher H. Tostrup, overtatt virksomheten sammen med faren. Faren hadde vært en passiv partner og trakk seg tilbake 1849. Samme år ble Haaken Mathiesen kompanjong i firmaet, bare 22 år gammel.

Bedriften stod da foran omfattende omlegninger, blant annet som følge av den tekniske utvikling. Jernbanen fra Christiania til Eidsvoll (Hovedbanen) var planlagt og stod ferdig i 1854. Bedriften, som hadde sine skoger i Hurdalsområdet, kunne umiddelbart utnytte den nye transportmulighet. Da sagbruksprivilegiene falt 1860, stod et stort moderne dampsagbruk klart til å overta etter vassagene. Utover i 1860-årene kunne man begynne å sende trelast på dampskip over Nordsjøen. I begynnelsen av 1870-årene var tidene gode og bedriften den høyest lignede i Christiania. Mathiesen kunne referere til «Skriget om min uhyre Formue».

Den 23 år eldre Tostrup hadde vært den drivende kraft i første fase, men Mathiesen viste tidlig initiativ og ble en ledende kraft når det gjaldt å utnytte den neste tekniske nyhet, tremassen. I første omgang engasjerte han seg i en rekke virksomheter utenfor egen bedrift og ofte sammen med sin fetter, Christian Anker i Halden, som også var en av tidens gründere. Et av de første store engasjementer gjaldt Union i Skien, der Mathiesen tok en større aksjepost i 1873. To år etter ble det krise, og Mathiesen grep tøylene.

I begynnelsen av 1890-årene var Union modernisert og gikk godt, og Mathiesen trakk seg ut. Mathiesens største engasjement var i Ankers store Hønefoss bruk. Også her bar Mathiesen bedriften gjennom krisen og solgte seg ut i begynnelsen av 1890-årene. Mathiesen engasjerte seg i en rekke andre av tidens nye bedrifter som Fredrikshald Tændstikfabrik, Skiens Dampskibsselskab, Christiania Sporveier, Drammensbanen, Christiania Dampkjøkken, Fiskeguanoselskabet, med flere. .

Mathiesen var en av tidens store «venture»-kapitalister, for å bruke et moderne uttrykk. Hans store formue var generert innenfor tradisjonell virksomhet, men han sørget for at den kunne tjene som basis for moderne industri i den første fase av det industrielle gjennombrudd i Norge. Han refererte selv til sine mange «Galskaber», og han måtte ta til dels store tap, men hans basis var solid, og han kom rimelig godt ut av det.

Salget av de store engasjementer i Union og Hønefoss hadde sin bakgrunn i utviklingen i familiebedriften. I 1892 løstes Tostrup-familien ut etter Christopher Tostrups sønn, Oscar Tostrups død, og Mathiesen ble eneeier. Året etter kjøpte han Eidsvold Værk, solgte dampsagen og begynte utviklingen av en moderne treforedlingsbedrift.

I 1875 hadde han overtatt herresetet Linderud etter sin far. I 1891 solgte han det til sin yngste sønn, Christian Pierre Mathiesen, og i 1895 overdrog han familiebedriften til sin eldste sønn, Haaken Larpent Mathiesen.

Ved siden av sin mangfoldige forretningsvirksomhet var Mathiesen en ivrig kunstvenn og mesén.

Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1895 og var kommandør av Dannebrogordenen.

• norsk industrihistorie
• Mathiesen – slekt

• Steffens, H. K. (1899), Linderud og Slægterne Mogensen og Mathiesen
• Sejersted, Francis (1979). Den gamle bedrift og den nye tid 1842–1895, Bind 3 av Fra Linderud til Eidsvold værk