Fredsforkjemper. Foreldre: Grosserer Peter Martin Anker (1801–63) og Cathrine (“Thrine”) Olava Nicoline Gløersen (1814–1902). Gift 29.5.1857 med adjunkt, senere godseier Edvard Johannes Møller (12.3.1819–3.11.1885), sønn av godseier, cand.theol. Zacharias Møller (1779–1861) og Karen Gude f. Resch (1783–1859; enke etter godseier, overkrigskommissær Hans Angell Gude, 1771–1814; se NBL1, bd. 5). Søster av Herman Anker (1839–96) og Christian August Anker (1840–1912); svigerinne til William Møller (1822–88); mor til Kai Møller (1859–1940); svigermor til Katti Anker Møller (1868–1945); farmor til Tove Mohr (1891–1981).

Dikka Møller var den første pioneren for kvinners fredsarbeid i Norge og en drivende kraft i det organiserte fredsarbeidet som kom i gang fra 1890-årene. Inspirasjon til fredsarbeidet fikk hun i første rekke gjennom sitt nære og langvarige vennskap med Bjørnstjerne Bjørnson.

Dikka Anker vokste opp på Rød herregård ved Halden. 18 år gammel giftet hun seg med cand.theol. Edvard Møller fra Thorsø, et par mils vei lenger vest. Møller overtok farsgården 1865, og Dikka Møller ble dermed husfrue på en herregård med mange tjenestefolk, seks bygselgårder og 18 husmannsplasser. 47 år gammel ble hun enke. Sønnen Kai Møller overtok gårdsdriften, og da han giftet seg, overtok hans kone Katti Anker Møller som husfrue på Thorsø. Dikka flyttet inn i det nybygde enkesetet Under Lien.

Under Lien fikk navnet sitt av Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson og ekteparet Møller var nære venner fra de først traff hverandre 1869. Bjørnson skrev dikt både til Edvard og Dikka Møller og til Dikka alene. Han brukte henne som modell for Margrete Ura i skuespillet På Storhove, og han skrev mye av Sigurd Jorsalfar mens han var gjest på Thorsø sommeren 1871. Vennskapet fortsatte etter at Dikka ble enke, og Bjørnson var ofte gjest på Under Lien, gjerne i lengre perioder av gangen.

Dikka Møller tilhørte en familie som var sterkt opptatt av politikk og samfunnsspørsmål. Hun var selv grundtvigianer, interessert i kvinnespørsmål og en ivrig tilhenger av Venstre, men selve hjertesaken var fredsarbeidet. For henne var kjernen i fredssaken at stridigheter måtte løses gjennom internasjonal lovgivning og voldgift. Hun var med på å utgi det aller første tidsskriftet for fred, Det Norske Fredsblad (1894), hun stiftet den første Kvindernes Fredsforening, og hun var formann i Norges Fredsforening 1898–1900. Fra 1904 var hun norsk representant i International Council of Women's freds- og voldgiftkomité og leder av den norske komiteen under Norske Kvinners Nasjonalråd.

Det var uenighet blant norske fredsvenner om målet burde være avrustning eller ikke. Nasjonale ambisjoner og det spente forholdet til Sverige frem mot 1905 førte til at mange la vekt på at fredskrav måtte forenes med retten til nasjonalt forsvar. Dikka Møller stod for denne linjen. Da den norske avdelingen av Kvindenes internasjonale fredsalliance ble dannet på hennes initiativ 1898, utformet hun et tillegg til alliansens vedtekter som uttrykker denne grunnholdningen: “Vor liga respekterer fædrelandsforsvarets hellige sak, idet vi haaber at krigen skal avløses av en voldgiftsdomstol, som, idet den garanterer hver nations selvstændighet, derved utsletter al aarsak til uenighet.”

1905 fikk Bertha von Suttner Nobels fredspris – en lenge etterlengtet begivenhet blant norske kvinner. Dikka Møller holdt hovedtalen ved kvinnenes fest for henne. Ellers hadde hun i hovedsak trukket seg tilbake til sitt lokale miljø, hvor hun ledet Thorsnæs Fredsforening og var viseformann og en tid formann i Thorsnæs Kvinderåd. Hun ble sittende i landsstyret i Norges Fredsforening livet ut.

    Et utvalg

  • Ansvar, 1897
  • Julehilsen, 1897
  • Fred paa Jord, 1897
  • “Kvindernes fredsfest”, i Nylænde 1906, s. 143–145
  • R. Blehr: “Kvinderne og fredsbevægelsen”, i Høeg&Mørck, bd. 2, 1914, s. 97–111
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • I. Langaard: “IWC-komiteene – Nasjonalrådets ansikt utad”, i J. Sæthern, D. Bjørnaraa og H. Stene (red.): Norske Kvinners Nasjonalråd 1904–1954, Flisa 1957, s. 104–114
  • O. Grande: Kai Møller. Herren til Thorsø, 1961