Keramiker. Foreldre: Blomsterhandler Einar Knutzen (1870–1919) og blomsterhandler Inger Kristine Kjersgaard (1877–1955). Gift 1942 med billedhugger Brit Rogne (24.4.1917–5.5.1979), datter av Christian Rogne (1886–1973) og Eleonore Larsen-Herbern (1886–1970), ekteskapet oppløst 1948.

William Knutzen var en allsidig keramiker. Han var inspirert av så vel norsk trønderkeramikk og fremmede kulturer som internasjonale modernistiske tendenser. Hans raske bearbeiding av nye inntrykk gjorde ham til en fornyer av norsk studiokeramikk.

Knutzen gikk i verkstedslære hos keramikeren Eilif Whist 1930–31, deretter hos Andreas Thiele Schneider. 1933–35 studerte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under lærerne Paul Ansteinsson og Thorbjørn Alvsåker. Allerede mens han gikk på skolen, startet han sitt eget verksted i Oslo.

Knutzen debuterte som keramiker i Kunstnernes Hus 1935. Anmelderen festet seg ved hans formfaste leirgodskrukker med monokrome glasurer. De enkle geometriske formene var preget av tidens funksjonalistiske ideer.

1937 gikk Knutzen i kompaniskap med Andreas Thiele Schneider, som hadde overtatt verkstedet etter sin far Andreas Schneider 1931. De drev verkstedet videre under navnet Schneider & Knutzen A/S og gav det en total keramisk nyorientering med Knutzen som den drivende kraft. Hans utadvendte og eksperimenterende lynne førte både verkstedets formspråk og den generelle norske studiokeramikken inn på et nytt spor i begynnelsen av 1940-årene. Blant annet vakte hans chamottearbeider med brent og knust leire blandet i rå leire oppsikt og beundring på flere utstillinger.

Knutzen utviste en formmessig sikkerhet og lot chamottens rustikke karakter få råde både i form og dekor. I 1940-årene utformet han en rekke vakre krukker, ofte med mykere former enn tidligere. Selve gjenstanden kunne være kraftig, men med “temmet” dekor – ofte i hans karakteristiske koboltblå farge. Hans forkjærlighet for enkle motiver som fisk, blomst og fugl fulgte ham gjennom hele hans virksomhet. Gleden ved eksperimentering førte til at han 1944 som den første norske keramikeren begynte å arbeide med steingods – riktignok som forsøksproduksjon. Verkstedarbeidene viser tydelig hans interesse for eldre keramiske tradisjoner sammenkoblet med åpenhet for mer moderne utenlandsk inspirasjon.

1946–49 var Knutzen ansatt som kunstnerisk leder for keramikkavdelingen ved A/S Graverens Teglverksted i Sandnes. Han satte et tydelig preg på både brukskeramikken og den mer dekorative keramikken. Det var stor etterspørsel etter keramiske gjenstander, og kundene elsket de bruksvennlige formene fra den dekorglade kunstneren. Han kunne fylle hele flaten med fargerik, sprudlende dekor, til tider sterkt preget av moderne kunst, for eksempel Picassos kubisme. På Graverens Teglverksted ble det også produsert enkle, dels organisk formede gjenstander, bare med en svart glasur.

Knutzen var på vei mot et enklere formspråk. 1949 startet han “Williams nye verksted” på Lysaker, samtidig som han var engasjert som designer og kunstnerisk leder ved A. Wiigs Fabrikker i Halden. Resultatet av hans søken mot et mer modernistisk formspråk ble vist på en separatutstilling i Galleri Per i Oslo 1951, hvor han viste blomstervaser og fruktfat med skulpturale former og abstrakte motiver. Leiren var en viktig del av det kunstneriske uttrykket, og formene hadde 1950-årenes presise mykhet. Gjenstandene var dels uten utvendig glasur, og det rødbrune leirgodset stod i kontrast til striper og prikker i en blank og fet glasur som gav en flott relieffdekor i effektfull kontrast. Han uttalte at han hadde sett seg lei på de konvensjonelle formene i norsk keramikk og at han hadde latt seg inspirere av moderne kunst, bl.a. Henry Moores skulpturer.

1952 flyttet Knutzen sitt verksted til Fjellmora i Elverum, før han 1959 igjen vendte tilbake til hovedstaden og startet verksted i Grini mølle på Røa. Fra 1963 og frem til sin død drev han verksted på Heggenes i Valdres, hvor han også tok undervisningsoppdrag. Hans produksjon de siste tiårene var preget av en sprudlende dekorglede stikk i strid med samtidens krav om dekorløshet, f.eks. kunne han dekke hele flaten med ornamentale blomstermotiver som minnet om eksotisk, folkelig keramikk.

    Representert i

  • KIM, VKM, NKM, Victoria and Albert Museum, London, Museum für angewandte Kunst, Wien og Museo Internazionale delle Ceramiche, Faenza
  • I. Stranger: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • A. Thue i K. Berg m.fl. (red.): Norges Kunsthistorie,bd. 7, 1983, s. 355–356
  • R. Gaustad og G. Danbolt: Samtidskeramikk. Norsk keramikk fra 1940 til i dag,1990, s. 12–17
  • A. Olsen og R. S. Andersen: Moderne antikviteter. Norsk keramikk, signaturer og merker 1900–1960,2000, s. 79
  • T. Schønfelder: “William Knutzen. Frodig keramiker i 50 år”, i Bonyttnr. 7/1996
  • R. S. Andersen: “William Knutzen – artisten blant norske keramikere”, i Antikk & Auksjonnr. 7/2000