Keramiker og maler. Foreldre: Distriktslege Andreas Schneider (1818–61) og Marie Louise Jørgine Sparre (1824–1902). Gift 11.9.1896 i Frederiksberg, Danmark med Marie Magdalene Thiele (24.4.1859–4.1.1918), datter av boktrykker Johan Rudolf Just Felix Thiele (1823–76) og Hanne Jacobine Scheel (1821–96). Søstersønn av Ole Jacob Louis Sparre (1831–89; se NBL1, bd. 14); bror av Johan Andreas Schneider (1847–1919; se NBL1, bd. 12) og Jacob Sparre Schneider (1853–1918); fetter av August Schneider (1842–73), Christian Sparre (1859–1940) og Hans Jakob Sparre (1861–1937; se NBL1, bd. 14); fillenevø (kusines sønn) av Ole Jacob Broch (1818–89).

Andreas Schneider var blant Norges mest anerkjente og nyskapende keramikere i tiden rundt 1900. Han huskes særlig for sine jugendinspirerte arbeider med tykk, flytende glasur.

Schneider vokste opp som den yngste av 8 søsken. Faren døde halvannen måned før den yngste sønnen kom til verden, og moren flyttet med de yngste barna til Christiania. Andreas utmerket seg tidlig som et kunstnerisk begavet barn, men det tok mange år før han gjorde kunsten til yrke. Etter middelskolen arbeidet han som kontorassistent i Norges Statsbaner 1878–91, mens han malte på fritiden. Han var stort sett selvlært som tegner og maler, men hans eldre fetter, tegneren August Schneider, skal ha oppmuntret ham til å utvikle sine evner videre.

Schneiders suksess som maler var moderat. Han var flittig bidragsyter på Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen), hvor han var representert første gang 1884. Han malte bl.a. landskaper og portretter og ble regnet som talentfull, om ikke utpreget original. 1894 hadde han sin første og eneste separatutstilling som maler. Samme år reiste han til København for å prøve å bli elev ved Kristian Zahrtmanns malerskole. Han lyktes ikke med dette, men kom isteden inn ved Københavns Lervarefabrik, hvor den kjente danske keramiker Thorvald Bindesbøll var kunstnerisk leder.

Schneider oppdaget umiddelbart at han var kommet på rett hylle og lot seg inspirere av tidens japanske mote innen kunst og kunsthåndverk i Europa. Allerede året etter stilte han ut egne keramiske arbeider hjemme i Kristiania. Det var brukt utelukkende norsk leire i produksjonen, i tråd med tidens nasjonale strømninger. Utstillingen var en stor suksess, og gjennombruddet var et faktum for både Schneider og norsk verkstedkeramikk generelt.

1896 giftet Schneider seg med danske Marie Magdalene Thiele, fra en svært velstående familie. Vel hjemme i Norge kjøpte paret en 22 mål stor tomt på Slemdal (nåværende Frognerseterveien 19), hvor de lot arkitekt Johan Meyer oppføre en herskapelig villa, som etter hvert ble supplert med en verkstedbygning og et bolighus for de ansatte; de første årene hadde Schneider sitt keramiske verksted på Vinderen gård. Det var et problem å skaffe gode norske håndverkere innen pottemakerfaget, og Schneider hentet fremragende fagfolk fra Danmark, som bidrog til å gjøre verkstedet til et av de ledende i Skandinavia. Schneider ble regnet som en vennlig, humoristisk arbeidsgiver, som sang og spøkte på arbeidsplassen.

Schneider og hans ansatte eksperimenterte mye med japanskinspirerte flyteglasurer og tok i bruk organiske blomster- og plantemotiver både som form og dekorasjon. Nordisk ornamentikk ble også brukt. På Allmänna konst- och industriutställningen i Stockholm 1897 gjorde Schneider et sterkt inntrykk med sine individuelle, rustikke gjenstander. Publikums begeistring hang bl.a. sammen med misnøye med tidens serieproduserte bruksvare. 1898 stilte han ut på Landsutstillingen i Bergen og fikk særlig oppmerksomhet for sin virtuose glasurbruk.

I de nærmeste årene var Schneider representert ved en rekke utstillinger i inn- og utland. Han bodde noen år i Danmark rundt 1905. 1909 var han tilbake i Norge, og to år etter deltok han i en større mønstring i Kunstnerforbundet i Kristiania, som han selv var med på å stifte 1910 (formann 1923). Som resultat av denne utstillingen fikk han engasjement som formgiver ved Egersunds Fayancefabrik. Med sin enkle, stiliserte blomsterdekor fornyet han fabrikkens profil og bidrog til dens suksess i de følgende årene. 1914 deltok han på Jubileumsutstillingen i Kristiania og befestet sin ledende stilling innen verkstedkeramikken med vakre, kobberfargede gjenstander.

Etter dette var Schneiders kunsteriske storhetstid over, og verkstedets virksomhet ble med enkelte unntak preget av tilnærmet masseproduksjon av rene bruksgjenstander. Verkstedet ble ved Schneiders død overtatt av hans sønn, Andreas Thiele Schneider (1897–1960), som drev det videre i samme spor. Helt frem til slutten av 1940-årene, da verkstedet ble nedlagt, var det likevel hele tiden regnet som et viktig keramisk senter og et ettertraktet lærested. Mange av 1900-tallets betydelige norske keramikere, blant dem Kari Nyquist og Erik Pløen, fikk opplæring der.

  • S. Rygge: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • I. Stranger: Norsk verkstedkeramikk. En studie i århundreskiftets keramiske gjenstandskultur, mag.avh. UiO, 1981
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • T. Skedsmo: Tradisjon og fornyelse. Norge rundt århundreskiftet, utstillingskatalog NG, 1994
  • K. R. Schneider: “Villa Braaten, Slemdal i Vestre Aker”, i Medlemsblad for Vinderen Historielag nr. 4/2002