August Schneider ble Setesdalens kunstneriske og folkloristiske oppdager. Han samlet et rikt materiale derfra, og hans utkast til eventyrillustrasjoner gav impulser til bl.a. Erik Werenskiold og Otto Sinding.
Schneider ble student fra Stavanger lærde skole 1860. Familiens tradisjonelle yrkesvalg gjorde at han begynte å studere medisin ved universitetet i Christiania, men allerede tidlig i studietiden brukte han mer tid på kunst enn på legestudiet. En tur til Østerdalen resulterte i publisering av hans første reiseprospekt med tegninger i Illustreret Nyhedsblad.
Schneiders illustrasjoner og informative artikler gjorde ham til en ettertraktet bidragsyter i ukebladene Illustreret Nyhedsblad, Skilling-Magazin, Norsk Folkeblad, Almuevennen og danske Illustreret Tidende, samt i tidsskriftet Folkevennen og serien Nordiske Billeder. 1862 laget han den første tittelvignetten for Vikingen, og han deltok i redaksjonsrådet fra den tid bladet begynte å utkomme illustrert. Vikingens rammende karikaturer representerte noe nytt i norsk bladflora, og slik ble antakelig Schneider også opphav til de tidligst publiserte portretter av Henrik Ibsen overhodet.
Schneider foretok flere reiser til Setesdal og ble grepet av kulturtradisjonene i dalføret. Han viste seg som en dyktig skildrer av folkeliv og skikker og etterlot seg en rikholdig skissebok med stev, sagn, ølbollerim, ballader og eventyr. 1866 slo han inn på kunstnerbanen og vant friplass ved J. F. Eckersbergs malerskole. Prøven bestod i å lage eventyrtegninger. 1867 publiserte han også eventyrillustrasjoner i Skilling-Magazin.
Flere år på rad fikk Schneider de største tildelingene av tollkasserer Schæffers legat. 1868–70 fortsatte han studiene i figurmaleri ved Det kgl. Kunstakademi i København, som elev av F. Vermehren. I krass opposisjon til düsseldorfskolen skrev Schneider til senere amtmann Otto Aubert: “Til Paris maa jeg til Vinteren, om jeg skal vandre der hen paa Hænderne.” Men den fransk-tyske krig la ham hindringer i veien. I påvente av en avklaring ble Schneider værende i Setesdal høsten 1870 for å tegne og samle folkediktninger, bl.a. Hvidebjørn Kong Valemon, som P. Chr. Asbjørnsen året etter gjengav i sin eventyrsamling.
Da Schneider fikk høre at flere lærere fra akademiet i Paris hadde søkt til Antwerpen, bestemte han seg for å reise dit. Han ble opptatt som elev ved kunstakademiet i byen januar 1871. Schneider tjente til livets opphold som portrettmaler, en virksomhet som gikk på bekostning av studiene. Likevel kunne han overraske. Alfred Sinding-Larsen forteller i brev til Asbjørnsen at Schneider “har gjort fremskridt på akademiet, som har sat professoren i forbauselse”. 1872 hjalp kammerherre Christian Holst Schneider til penger fra Karl 4 og fra Christiania Kunstforenings høstlotteri, hvor Schneiders bilder var hovedgevinst.
Like etter at Schneider hadde fylt 31 år, tok han sitt eget liv. Han våknet i opiumsrus om morgenen 14. januar 1873, grep en dolk og støtte den 9 ganger mot hjertet.
Ny illustreret Tidende 1874 presenterte leserne for Schneiders illustrasjoner til Gutten og Fanden, Kværnsagn, Risen uden Hjerte og Ekebergkongen. I den første illustrerte eventyrsamlingen til Asbjørnsen og Moe – Norske Folke- og Huldre-Eventyr fra 1879 – var imidlertid bare Schneiders tegning til Peik med, men Erik Werenskiold kopierte illustrasjonene til Gjæte Kongens Harer, og Otto Sinding tok for seg eventyrslottet i Østenfor Sol og vestenfor Maane. Schneider satte eventyrillustrasjonene inn i et norsk miljø, hvor storbonden fikk kongekronen, mens gårdsgutten i vadmelsklær og rød topplue ble Askeladd. Eventyrslottet ble konstruert på elementer av setesdalsk byggeskikk.
I Nasjonalgalleriet finnes to malerier av Schneider, Kveste i Setesdal og Kvinne i Setesdalsbunad, og en større samling tegninger. Også Institutt for kultur og samfunnsfag, UiO, har en samling folkeminneopptegnelser og tegninger, likeledes finnes enkelte tegninger i Johan Meyers samlinger ved Norsk Folkemuseum og i privat eie.