Foreldre: Kjøpmann, stadshauptmann, justisråd Paul Thrane (1751–1830) og Kristine Marie Dørcker (1758–95). Ugift. Farbror til Marcus Thrane (1817–90); svoger til Hans Christian Petersen (1793–1862).

Waldemar Thrane kom på mange måter til å sette sitt preg på norsk musikkliv i første del av 1800-tallet. Han var en fremragende fiolinist og orkesterleder og skrev musikken til Fjeldeventyret, det første norske syngespill der karakteristiske trekk fra norsk folkemusikk er flettet inn.

Thranes familie var blant de toneangivende innenfor Christianias sosietet. Faren og hans første hustru, Christina Marie Dørker fra Fredrikshald, var store musikkelskere og deres 8 barn fikk undervisning på flere instrumenter. Etter som de vokste til, laget de et familieorkester som underholdt på lørdagskonserter i hjemmet i Storgaten. Som femåring mistet Waldemar sin mor, men samme år fikk han en stemor — Judithe Abigael Clausen — som fulgte opp de musikalske aktivitetene i hjemmet, og flere av de 14 barn hun fikk, viste også musikalske evner.

Waldemar Thrane fikk sin grunnleggende musikkundervisning av Christianias ledende fiolinist, stadsmusikant Frederik Christian Groth. På denne tiden var det imidlertid ikke vanlig at rikfolks sønner ble profesjonelle musikere, og Paul Thrane ville heller ikke at noen av hans barn skulle velge musikeryrket. Som 10-åring ble Waldemar innskrevet på katedralskolen og var elev der i seks år. 1806 ble han tatt ut av skolen fordi han, som det står i skoleprotokollen, “var bestemt for Søen”. I forbindelse med et uhell til sjøs – han falt ned i lasterommet – fikk han skader i ryggen som han slet med resten av livet. Etter en lang rekonvalesens begynte han som fiolinist i Det dramatiske Selskabs orkester, som ble ledet av Groth.

1810 var Waldemar med på stiftelsen av Det musikalske Lyceum, som kom til å spille en avgjørende rolle i hovedstadens musikkliv. Etter et studieopphold i København hos den danske fiolinisten Claus Schall ble han ved hjemkomsten valgt til leder (“Anfører”) for Lyceets orkester. Fra 1812 drev han dessuten en forretning i Christiania sammen med den danskfødte komponist og sanglærer ved katedralskolen, Lars Møller Ibsen. Forretningen, som etter hvert utviklet seg til å bli en ren musikkhandel, ble overtatt av Ibsen alene 1821. Ved årsskiftet 1815/16 tok Thrane en ny tur til sjøs, og med oppsparte penger drog han våren 1817 til Paris. Her studerte han komposisjon hos Anton Reicha (elev av Beethoven) og François Habeneck. François Baillot ble hans fiolinlærer. Musikken han spilte, var tidens motekomponister: Baillot, Rodolphe Kreutzer, Pierre Rode og Giovanni Battista Viotti. I Paris stiftet han også nærmere bekjentskap med franske operaer og syngespill, blant annet av François Adrien Boïeldieu og Nicolas Dalayrac.

26. november 1819 debuterte Thrane i Christiania med en “fuldstændig Vocal- og Instrumental-Concert”. Han dirigerte blant annet en Haydn-symfoni og var solist i to fiolinkonserter. Viktigere var det likevel at han trådte frem som komponist med to nyskrevne orkesterverker, Finale og Ouverture; det første verket er forsvunnet, men orkesterstemmene til ouverturen er kommet til rette. Ouverturen er lagt opp som en sonatesats med langsom innledning og er et velklingende bevis på den solide komposisjonsteknikk Thrane hadde tilegnet seg under oppholdet i Paris. Som fiolinist hadde han stor suksess også i Bergen og Stockholm, og enkelte kritikere beskrev ham som “et stort musikalsk geni”.

Som komponist kan Thrane ikke vise til noen omfangsrik produksjon. Hans verkliste omfatter ikke mer enn 13 verker, de fleste i en ganske beskjeden målestokk – stort sett sanger, marsjer og populære danser. Ved siden av den nevnte ouverturen er det i realiteten bare syngespillet Fjeldeventyret som har fått varig betydning. Men det er til gjengjeld så viktig at det rettferdiggjør å kalle Thrane en pioner i norsk musikk.

Premieren på Fjeldeventyret, som fant sted 9. februar 1825, ble en veritabel suksess både for komponisten og for tekstforfatteren, Henrik Anker Bjerregaard. I februar ble stykket fremført tre ganger. Nye forestillinger fulgte i Trondheim i september og oktober, for øvrig de siste som Thrane selv opplevde.

Etter Thranes død 1828 har Fjeldeventyret med sitt folkelige emne og sin friske musikk hatt en helt spesiell skjebne i norsk kulturliv. Mai 1831 ble det ved to anledninger gitt som minneforestillinger i Christiania, og juni samme år fikk Ole Bull det oppført i Bergen. I Drammen gikk det to ganger i april 1832. Februar 1844 tok Det dramatiske Selskab det opp i noen amatørforestillinger i Christiania, og for denne oppsettingen skrev Henrik Wergeland en epilog. April 1850 kom det på Christiania Theaters repertoar, og på Christiania Norske Theater ble det spilt september 1857, med en prolog av Henrik Ibsen. Bjørnstjerne Bjørnson satte det opp igjen på Christiania Theater februar 1865, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk like før han døde 1924. Det fornøyelige syngespillet har faktisk vært en av de helt store suksesser i norsk teater- og musikkhistorie. Sommeren 2003 ble stykket fremført under Olavsdagene i Sarpsborg.

Fjeldeventyret er et typisk syngespill med talt dialog. Bjerregaard bruker bevisst språket til å karakterisere de forskjellige personene. Ikke minst dette gir verket en betydningsfull plass i rekken av litterære arbeider fra begynnelsen av 1800-tallet som ville føre norsk språk inn på scenen. Bøndenes talemål er ikke konsekvent gjennomført, men det er én person som språklig er interessant, budeia Aagot. Hun taler en tilnærmet Vågå-dialekt, som forfatteren var blitt fortrolig med i guttedagene som sønn av sorenskriveren i Vågå.

Musikken består av en ouverture, mellomaktsmusikk, fire solosanger, to duetter, tre solistensembler og tre korsatser, foruten den store finalen i første akt med sammensmeltingen av solister og kor. Orkestersatsen flyter lett og elegant. Den musikalske karakteristikken av de enkelte personene er ikke påfallende sterk, men når det gjelder budeia Aagot har Thrane som den første norske komponist slått an toner som har et umiskjennelig nasjonalt preg.

Det er umulig å si om han selv skrev opp den innledende lokken i Aagots Fjeldsang etter en budeie eller om han komponerte den rent intuitivt. Den store septimen a–giss, som kommer igjen flere ganger, er som et ekko av en ekte norsk kulokk; den etterfølgende arien (Sole' gaar bak Aase' ne') var i sin tid så populær at den ble tatt opp av folkesangere og sunget som en ekte folketone. Den ble også gjort internasjonalt kjent av den svenske sangerinnen Jenny Lind, som gjerne benyttet den som et ekstranummer på konserter verden rundt. I mellomaktsmusikken er det visse antydninger til en halling, men ellers er syngespillet nærmest blottet for musikalsk norskdom.

Etter suksessen med Fjeldeventyret kom det bare noen få ubetydelige komposisjoner fra Thranes hånd. Han konsentrerte seg mer og mer om ledelsen av orkestrene i Det musikalske Lyceum og Det dramatiske Selskab. Ved åpningen av Christiania offentlige Theater 1828 påtok han seg oppdraget med å lede orkesteret der, men måtte på grunn av sykdom etter kort tid overlate ledelsen til Ole Bull. Thrane døde 30. desember 1828, bare 38 år gammel.

    Et utvalg

  • Ouverture, op. 1, 1818
  • Finale, op. 2, 1818 (tapt)
  • Fjeldeventyret, syngespill (tekst: H. A. Bjerregaard), 1825
  • kantate til rektor Jacob Rosteds 50-årsjubileum som lærer (tekst: H. A. Bjerregaard) 7.5.1827, op. 7, 1827 (tapt)
  • Protokoll for Det musicalske Lyceum i Christiania, i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Ø. Anker (utg.): H. A. Bjerregaard: Fjeldeventyret, 1949, s. 123–128
  • d.s.: Det Dramatiske Selskab i Christiania. Repertoare 1799–1844, 1959
  • F. Benestad: Waldemar Thrane. En pionér i norsk musikkliv, 1961
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 3. utg. 1981, s. 122–127
  • NMH, bd. 2, 2000, s. 96–103
  • Stikk (brystbilde) av ukjent kunstner (signert “B.”), etter 1828