Forfatter og jurist. Foreldre: Regimentskvartermester, senere sorenskriver Mads Bjerregaard (1761–1831) og Alethe Ørtlein (1756–1846). Gift 1831 med skuespiller Henriette Hansen (14.5.1814–20.11.1892), datter av høker Christopher Hansen og Gunhild Jensdatter.

Henrik Anker Bjerregaard skrev en rekke dikt, noveller og skuespill i første halvdel av 1800-tallet. Han betraktet sin diktning som nasjonsbyggende, og i dag huskes han best som forfatteren av fedrelandssangen Sønner af Norge og syngespillet Fjeldeventyret.

Henrik Anker Bjerregaard ble født i Ringsaker, men fikk fra 1800 sitt hjem i Vågå, da hans danskfødte far ble sorenskriver i Nord-Gudbrandsdal. Tre år senere kom han til Katedralskolen i Christiania. Han utmerket seg som “et af de fortrinligste Hoveder Skolen har havt”, men åpenbarte også et følsomt, lett sårbart sinn. Etter en god examen artium i København skulle han studere jus, men brukte tiden til å lese estetikk og skrive dikt. Våren 1811 hentet faren ham hjem til sorenskriverkontoret i Vågå, for at han der skulle forberede seg praktisk til eksamen. Fra høsten 1812 var han igjen i København, engasjerte seg i patriotiske kretser og var bl.a. medlem av Nordmands-Foreningen. I juni 1814 la han ut i åpen båt til Norge, men ble oppbrakt av en svensk fregatt og satt i arrest i Gøteborg i to måneder. Etter en ny periode i fengsel i Halden kom han til hovedstaden i september. Han gjenopptok jusstudiene og ble 1815 cand. jur. med laud ved den første embetseksamen som ble avholdt ved universitetet i Christiania.

Kort etter ble han advokatfullmektig, og viste seg i de følgende år som en dyktig sakfører. 1819 ble han høyesterettsadvokat, men ønsket snart å oppgi advokatgjerningen og søkte flere ulike embeter, uten hell. Politisk var han markant anti-svensk, han var medutgiver av opposisjonsbladet Patrioten og en pådriver da 17. mai-feiringen ble tatt opp i Christiania 1824.

Ellers var 1820-årene for Bjerregaard preget av stor dikterisk produktivitet og en høyst uregelmessig livsførsel. Han var sterkt teaterengasjert; han hadde vært medlem av Det dramatiske Selskab siden 1814, involverte seg i arbeidet for å få reist et offentlig teater, satt fra 1828 i direksjonen for Christiania offentlige Theater, og senere i representantskapet for Christiania Theater. 1827 startet han sammen med H. L. Bernhoft Christianias Aftenblad, der hovedvekten lå på teaterkritikk. Samme år ble han utnevnt til protokollsekretær i Høyesterett, 1830 ble han stiftsoverrettsassessor i Christiania, og 1838 høyesterettsassessor. Utnevnelsene skjedde ikke uten motstand fra kongen, som fant Bjerregaard politisk brysom, og assessoratet fikk han mer som en belønning for sin diktervirksomhet enn som resultat av innsatsen som jurist.

Bjerregaard og hans generasjon betraktet sin diktervirksomhet som en del av den nasjonsbyggende prosessen. Det gjaldt å gi den nye nasjonalstaten en egen litteratur, en kulturell identitet; en tanke som også lå bak C. N. Schwachs “nyttårsgave” Nor, der Bjerregaard 1815 debuterte. 1820 vant han en konkurranse om nasjonalsang som Selskabet for Norges Vel og forretningsmannen Marcus Pløen hadde utlyst. Bjerregaards Sønner af Norge, til melodi av Christian Blom, ble den mest brukte fedrelandssang i Norge frem til 1860-årene.

Bjerregaard nøt stor anseelse som lyriker blant sine samtidige. Han publiserte naturskildrende dikt, patriotiske dikt og ulike typer leilighetspoesi i aviser og blader, men sine mest personlige, lyriske dikt holdt han unna offentligheten; de ble heller ikke tatt med i hans Blandede Digtninger. Som novellist lå han klart tilbake for Maurits Hansen, og det var først og fremst som dramatiker han satte sitt merke på norsk litteratur. Hans første forsøk i genren, Holbergs Minde, var en dramatisert prolog skrevet til Det dramatiske Selskabs markering av hundreårsjubileet for Holbergs første komedie. Det er ikke vanskelig å se Holberg-inspirasjonen i scener og persontegning i hans neste stykke, syngespillet Fjeldeventyret, som ble uroppført 1825 på Det musikalske Lyceum til Waldemar Thranes musikk. Dramaturgisk har stykket sine svakheter, men litteraturhistorisk har det betydning på flere vis. Gjennom sin fremstilling av norsk folkeliv og ved å være det første norske scenestykke skrevet etter 1814, vant det status som folkelig nasjonalskuespill. Språklig demonstrerte det at den norske litteraturen var i ferd med å løsrive seg fra den danske, dels ved at Bjerregaard lar seterjenta Aagot snakke og synge på tilnærmet gudbrandsdalsmål, men også ved at stykket ellers tok opp en rekke særnorske ord – noe som medførte at det ble sterkt kritisert i Danmark.

I sitt neste stykke, Clara eller Uskyldighedens Magt, et romantisk ridderspill som ble uroppført på Strømbergs teater 17. mai 1827, forlot han helt det norsk-folkelige stoffet som hadde gjort Fjeldeventyret så populært, og stykket fikk ingen lang levetid. To år senere vendte han tilbake til en norsk motivkrets i historiedramaet Magnus Barfods Sønner, som ble uroppført på Christiania offentlige Theater. Selv om handlingen er lagt til vikingtiden, er stykket en klar kommentar til samtidens politiske forhold. Temaet er de problemene som oppstår når kongemakten ikke respekterer folkets lovfestede frihet. Stykket er skrevet i sterk harme mot Karl Johan, direkte foranlediget av “Torvslaget” 17. mai 1829. Samtidig rettes kritikken skarpere mot de kongetro enn mot kongen selv; Bjerregaard har nok både hatt teaterets og sine egne karrieremessige interesser i tankene når han tonet kritikken av kongen ned. Stykket ble Bjerregaards siste scenesuksess; verken énakteren Skuespillerne i Negligée eller vaudevillen Krydsbetjenten fikk særlig god mottakelse.

Da han utgav sine Blandede Digtninger i to bind 1829–30, ble han møtt av en nådeløs kritiker i Nicolai Wergeland, som i to lengre artikler i Almindeligt Norsk Maanedsskrivt 1831–32 gikk skarpt i rette med Bjerregaards lite folkelige oppfatning av det nasjonale, og med den manglende originaliteten i hans diktning. Å være original kunstner var neppe Bjerregaards intensjon. Som dramatiker var hans program å legge grunnen for en selvstendig norsk dramatikk ved å skape norske arbeider innen de ulike dramatiske genrene som var populære i tiden; syngespill, ridderspill, historiedrama og vaudeville, etter mønster av de mest populære utenlandske forbildene.

Utover i 1830-årene skrev han svært lite, bare noen leilighetsdikt og en universitetskantate er bevart. Ellers var tiåret preget av motgang. Ekteskapet med den svært unge skuespilleren Henriette Hansen ble av mange regnet som en mesallianse, og parets eneste datter døde rett etter fødselen. Bjerregaard ble isolert fra det sosiale livet i hovedstaden, og møtte motgang også som embetsmann; han ble 1839 foreslått satt under riksrettstiltale for skjødesløs embetsførsel, og da L. K. Daa 1841 foreslo ham som kandidat til Stortinget, ble kandidaturet motarbeidet med til dels ufine midler.

Bjerregaard døde 7. april 1842 av en hjernesykdom. Om den hadde utviklet seg over tid og vært årsak til hans depresjoner og sviktende embetsførsel, er uvisst. De siste årene av sitt liv følte han seg glemt og underkjent, men flere hundre mennesker fulgte ham til graven og sang Henrik Wergelands minnedikt over ham.

  • Fjeldeventyret. Syngespil i to Acter, 1824
  • Clara eller Uskyldighedens Magt. Skuespil i een Act, 1827
  • Folkefesten den 17. Mai. Prolog med Sang og Dands, 1827
  • Blandede Digtninger 1–2, 1829–30
  • Magnus Barfods Sønner, historisk Skuespil i tre Acter, 1830
  • Digtninger (Udg. af C. N. Schwach), 1858

    Ikke-publisert materiale

  • Waldemar Thranes Minde, manuskript, i Håndskriftsaml., NBO (Ms. 8° nr. 726)
  • en samling av Bjerregaards originalmanuskripter samt andre originaldokumenter finnes i RA, Oslo (privatarkiv nr. 91)
  • C. N. Schwachs avskrifter av enkelte av Bjerregaards manuskripter samt et hefte med musikkomposisjoner av Bjerregaard finnes i Gunnerus-biblioteket (DKNVS), Trondheim
  • Biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 1, 1885
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • E. Høigård: Henrik Anker Bjerregaard, 1934
  • NLH/Bull, 2. utg., bd. 2–3, 1958–59
  • K. Nygaard: Henrik Anker Bjerregaard. Dikteren og hans tid, 1966
  • E. Beyer og M. Moi: Norsk litteraturkritikks historie, bd. 1, 1990
  • C. N. Schwach: Erindringer af mit Liv, Arendal 1992

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde), antakelig av Jacob Munch, ca. 1825; Oslo Bymuseum