Glasskunstner. Foreldre: Ukjente. Det er ikke kjent om han var gift.

Villas Vinter var – ved siden av sin læremester H. G. Köhler – den fremste glasskunstner i Norge i siste halvdel av 1700-tallet. Som gravør ved Nøstetangen glassverk skapte han noen av de mest betydelige arbeider innen norsk kunsthåndverk.

Kunnskapen om Vinters bakgrunn og livsløp er høyst begrenset. Man vet ikke en gang om han var norsk, men dette antas. Han kom sannsynligvis fra Hokksund i nåværende Øvre Eiker; Winther-navnet er å finne i distriktet. Vinter skrev både for- og etternavnet sitt med bokstaven “V” på de fleste av sine signerte glassarbeider, selv om også navnevarianten “Willatz Hansen Winther” forekommer i et offentlig dokument. Det virker sannsynlig at han selv foretrakk den enklere varianten.

Norsk glassindustris historie begynner 1739, da kong Christian 6 gav tillatelse til opprettelsen av handelsselskapet Det Norske Companie. Selskapet hadde monopol på økonomisk virksomhet i Norge, og glassproduksjon var et av satsingsområdene. Det var tyskere som ledet selskapet i begynnelsen, og norsk glass ble påvirket av tysk tradisjon. Nøstetangen glassverk på Eiker ble startet 1741, og hit kom den tyske glasskunstneren Heinrich Gottlieb Köhler omkring 1756. Som “slibemester” var han ansvarlig for gravyr på store og viktige glassgjenstander, og blant hans tidlige arbeider finnes bl.a. lysekronene til Kongsberg kirke.

Villas Vinter kom til Nøstetangen 1754. Han begynte som glassblåser, før han ble slipedreng under Köhler. Vinter drev det aldri lenger enn til å bli svenn i glassliperfaget. Både Köhler og Vinter var i samtiden regnet som svært teknisk dyktige fagfolk. Begge var imidlertid også beryktet som dovne, egenrådige og drikkfeldige.

Det eksisterer mange signerte og usignerte arbeider fra Köhler og Vinters hånd, herunder bl.a. pokaler, karafler og drikkeglass. Deres individuelle, personlige håndlag er svært karakteristisk og gjør at også usignerte og udaterte gjenstander kan tillegges dem med stor sikkerhet. Motivvalget er typisk for rokokkostilen og består ofte av våpenskjold og monogrammer, landlige eller allegoriske scener, f.eks. fra herregårder, drikkegilder, jaktselskaper m.m. – detaljert og mangfoldig gjengitt. Mens Köhlers form er djervt malerisk, er Vinters stiv og nøyaktig. Nordmannen brukte selve streken som virkemiddel og oppnådde dermed et strengere, men også klarere preg. Den fremste autoritet på gammelt norsk glass, Ada Polak, har beskrevet Vinter slik: “Hans gravyrer har ikke den luftige ynde som karakteriserer Köhlers beste arbeider; til gjengjeld eier de en klarhet og streng holdning, som gir dem positiv verdi.”

Det finnes bevart en rekke gjenstander fra Vinters hånd fra perioden 1765–70. Samtlige av disse er åpenbart utført etter Köhlers anvisninger. Et eksempel på dette er velkomstpokalen til Øvre Hoen gård i Eiker. Köhler har på sitt typiske vis sammentrukket motivet, slik at fremstillingen av gården blir forenklet og likevel gjenkjennelig. Men streken er Villas Vinters, og det er han som har signert pokalen. Senere i karrieren, etter at de to skilte lag, viser Vinters arbeider større originalitet.

Rundt 1770 reiste Köhler til Christiania og senere til København. Vinter sluttet på Nøstetangen og arbeidet senere bl.a. en tid ved J. A. Beckers glassverksted på Bragernes (Becker var en svenn fra Nøstetangen som hadde startet for seg selv). Vinter selv slo seg aldri til ro og ser ikke ut til å ha hatt ambisjoner om fast stilling. 1773 ble det gjort forsøk på å få ham fast ansatt i en ansvarsfull stilling som sortermester og sliper ved Hurdal Verk, men uten resultat, ifølge kildene. Både 1780 og 1782 prøvde krefter ved Christiania Glasmagasin å få ham til hovedstaden, som ansvarlig for glasslipingen der; heller ikke dette nyttet. Vinter gjorde det godt på egen hånd og ville nok ikke binde seg.

I de siste tiårene av 1700-tallet, da Villas Vinter uten sammenligning var landets dyktigste og mest etterspurte glassgravør, flyttet han mye rundt og slipte bl.a. for Hurdal Verk. Av hans kjente arbeider fra denne tiden kan nevnes lokkpokalen til Gabriel Hofgaard – den såkalte Borgervæpningspokalen, med bevæpnede ryttere som motiv. En lokkpokal til fregatten Kiøbenhavn, sannsynligvis gravert rundt 1775–80, er også blant hans større arbeider. Hans siste kjente arbeid er datert 1797.

  • Øvre Hoen-pokalen, 1759, p.e.
  • lokkpokal til fregatten Kiøbenhavn, ca. 1775–80, Det danske Kunstindustrimuseum, København
  • Borgervæpningspokalen, 1790, Drammens Museum
  • pokal for Marcus Gjøe Rosenkrantz, 1797, KIM
  • A. Polak: Gammelt norsk glass, 1953
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • R. Gaustad: Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden, 1998 (nettsted: http://miro.uib.no:8080/~glass/Web/index.html)