Billedvever og forfatter. Foreldre: Sykehusdirektør Mathias Sigwardt Greve (1832–1912; se NBL1,bd. 4) og Blanca Olivia Juell (1836–1918). Gift 18.7.1895 med apoteker Carl Mathias Ulstrup Dahle (20.5.1867–3.11.1922), sønn av skolebestyrer Torjus Dahle (1832–1918) og Karoline Amalie Ulstrup (1841–1908), ekteskapet oppløst 1902. Søster av Bredo Stabell Greve (1871–1931); kusine av Georg Greve (1884–1973).

Ulrikke Greve var en ledende skikkelse i miljøet som var opptatt av norsk kunstvev rundt 1900. Hun var leder for ulike vevskoler og atelierer. Hun førte an i eksperimenteringer og nytenking knyttet til billedveven som kunstform, og er blitt tildelt æren for å ha innført den europeiske gobelinvevingen i Norge.

Greve vokste opp i et miljø som var levende opptatt av husflid og brukskunst. Faren startet landets første husflidsskole, men miljøet var også preget av at han var lege og senere direktør ved Rikshospitalet. Hun tok apotekereksamen 1892, og giftet seg tre år senere med cand.pharm. Carl Mathias Ulstrup Dahle. De ble skilt 1902.

Ulrikke Greve begynte å veve og fikk opplæring i billedvev av den kjente veveren Augusta Christensen. Hun utviklet seg etter hvert til å bli en av de beste vevteknikerne i Norge, og underviste i flere år på bygdene i Nordfjord. 1900 ble hun overtalt til å ta over som leder ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums Vævskole i Trondheim. Vevskolen ble startet 1898 etter inspirasjon av Art and Craft-bevegelsen i Storbritannia, og var ment å danne fundamentet for en norsk vevrenessanse innen husflid, brukskunst og kunsthåndverk. Greve ledet dette arbeidet ved vevverkstedet. Hun startet ved skolen høsten 1900, men fikk tjenestefri for å lære mer om tegning og farger i København. I mellomtiden ble skolen så godt som nedlagt, men Greve kom tilbake og startet en blomstrende produksjon. Under hennes produktive ledelse hadde vevskolen sin storhetstid. 1904 var hele 17 billedvevtepper ferdig. Disse var med på verdensutstillingene i St. Louis og Liège og vant gullmedalje begge steder.

1905 sa Greve opp stillingen sin og flyttet til Kristiania, hvor hun dannet sin egen vevskole, Norsk Kunstvæv. Denne ble meget populær, og folk stod i kø for å lære billedvev. Det ble også gjort et nummer i pressen av at en mann hadde meldt seg på kurs hos henne. Hun uttalte: “Alle mine damer glæder sig og er spændt paa, hvor han skal sitte.”

Ved siden av undervisningen vevde hun tepper etter kjente kunstneres kartonger eller etter gamle tegninger og stikk. Hun laget også komposisjoner og kartonger selv. Hun hadde en stor produksjon, og 1911 hadde hun 7 “spindekoner” som spant garn for hånd. På fargeriet hadde hun 6 til opplæring, samt utlærte hjelpere, som solgte garn og utviklet komposisjoner. Hun tok også imot mindre og private bestillinger.

Ulrikke Greve var en svært teknisk dyktig vever og ble ansett som mesteren i farging i Norge på denne tiden. Men i brev og notater finner en stadig bemerkninger om at hun ikke var fornøyd med sin kompetanse. Hun viser en ydmykhet overfor veven som kunstnerisk uttrykksform og en stor vilje til å gjengi kunstverkene i overensstemmelse med kunstnerens intensjoner. Hun ble en mester i samarbeidet vever–kunstner. Hun viste en varhet overfor den originale kartongen, samtidig som hun hadde kompetanse til å ta de rette valgene i forhold til garn, farger og teknikk. I bestillingene til hvert individuelle hjem gikk hun alltid innom for å avstemme tepper, portierer og møbeltrekk til de eksisterende tapeter, farger og møbler.

Greves viktigste arbeid er Blaa skog, vevd etter en kartong av maleren Arne Kavli. Hun uttalte selv i prosessen at hun trodde dette vil bli hennes mesterstykke. Her prøvde Kavli og Greve ut mulighetene for et moderne formuttrykk preget av impresjonismen, i stedet for den tradisjonelle billedveven som vanligvis hadde stramme linjer og enkle flater. Hun blandet garn og farger på en unorsk måte, og prøvde slik å gi kunstvevingen i Norge et preg av kunstens samtidige uttrykk og idé.

De siste av Ulrikke Greves store arbeider er teppene til Oslo Rådhus, hvor hun vevde et Harald Hardråde-teppe 1937. Dette vevde hun etter en liten tegning hun selv fant i en tekst. Forstørringen var så utrolig bra utført at et nytt teppe ble bestilt av henne. Det endte med at kunstneren Axel Revold laget en kartong, men samarbeidet ble svært vanskelig. Greve var svært bestemt på farger og formmessige løsninger og ville ikke alltid rette seg etter kunstnernes ønsker. Etter at teppet ble ferdig, trakk Ulrikke Greve seg ut av kunstlivet; hun døde i Oslo 1951.

Ulrikke Greve utgav novellen Naar man er ung 1890 og romanen Den morsomme verden 1920.

    Billedtepper (et utvalg)

  • Nordlysdøtrene, 1899 etter maleri av Gerhard Munthe og under ledelse av Augusta Christensen, Vestlandske kuntindustrimuseum
  • Rævebjælder, u.å., p.e.
  • Blaa skog, 1914, etter kartong av Arne Kavli, Oslo Kunstindustrimuseum
  • La toilette, 1919, etter maleri av Marie Laurencien, p.e.
  • Slaget ved Stanford bro, 1937, etter miniatyr av Mattheus, Oslo Rådhus
  • Harald Hardråde grunnlegger Oslo, 1936, etter kartong av Axel Revold, Oslo Rådhus

    Trykte verker

  • Naar man er ung, novelle, 1890
  • Den morsomme verden, roman, 1922
  • NBOs utklippsarkiv
  • Urd,5.8.1911 og 1915, s. 258
  • Husmoderen,1915, s. 245
  • Hjemmets vel,nr. 14/1919
  • T. Kielland: biografi i NBL1,bd. 4, 1929
  • Nationen9.4.1951
  • nekrolog i Aftenp.april 1951
  • J.-L. Opstad: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums Vævskole og Atelier for Kunstvævning. 1898–1909,Trondheim 1983
  • R. N. Lium: Ny norsk billedvev. Et gjennombrudd,1992
  • J. Haakestad: Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret,Kristiansand 1998