Forretningsmann og godseier. Foreldre: Trelasthandler Jacob Meyer (1781–1856) og Ingeborg Marie Barth Muus (1781–1835). Gift 4.10.1841 med Annichen Mathea (“Thea”) Tofte (24.10.1820–27.1.1900), datter av grosserer Andreas Tofte (1795–1852) og Christine Søberg (1797–1848). Svigerfar til Christian Schweigaard (1838–99) og Axel Heiberg (1848–1932); svoger til Thomas Johannessen Heftye (1822–86); morbror til Benjamin Sewell (1845–95); oldefar (mormors far) til Dakky Kiær (1892–1980) og Thorry Kiær (1888–1968); grandonkel (farmors bror) til Ragnhild Keyser (1889–1943).

Hele Thorvald Meyers liv var knyttet til Kristiania, som han omfattet med stor kjærlighet, og gavene strømmet lett fra hans hånd når det gjaldt byens ve og vel. Med god grunn ble han på sin 90-årsdag hyllet av magistraten som “Byens første Borger”. Meyers valgspråk var: “Nøisomhed giver Styrke”, og det kom til å prege hans liv.

Thorvald Meyer vokste opp i Lille Strandgate 8, farens bolig- og forretningsgård. Sin utdannelse fikk han i Storbritannia og Frankrike, og etter hjemkomsten gikk han inn i sin fars firma. 1848 innvilget magistraten ham borgerskap i Christiania samtidig som han ble opptatt som kompanjong i sin svigerfar Andreas Toftes forretning. 8 år senere arvet han farens firma. Han viste stor dyktighet og økte sin arvede formue betraktelig i løpet av få år.

Ennå var næringslivet lite differensiert, og Thorvald Meyers handel var en blanding av detaljhandel og grossistvirksomhet. Mange av de oversjøiske varene hentet han i London og Hamburg og førte dem hjem på egne skip. Han var stor skogeier og foredlet sin trelast på egne sager og eksporterte skurlasten selv. Da industrien dukket opp langs Akerselva på midten av 1800-tallet, interesserte han seg også for den. Han tok aktivt del i ledelsen av flere av de nye bedriftene. Det ser imidlertid ut til at hans interesse for trelastforretningene avtok etter hvert som han kjøpte store eiendommer og ble godseier.

I et kapitalfattig land uten et effektivt bankvesen kom en storkapitalist som Meyer til å virke som et finansieringsinstitutt. Det var mange som arbeidet med en kassakreditt hos Thorvald Meyer i ryggen. Han var en av stifterne av Den norske Creditbank 1857 og var medlem av direksjonen til 1885.

Meyer var medlem av Christiania bystyre 1853–80. Det er sagt at: “Han har talt lite, skrevet end mindre – men handlet dess mere.” Det er en god beskrivelse av hans kommunale innsats; han støttet gjerne med pengemidler alt som var gunstig for byen. For begge parter ble Grünerløkka økonomisk det mest vellykkede kjøpet han gjorde. Arealet var på 380 mål, og handelen ble avsluttet 1860. Meyer hadde råd til å vente på gunstige tider, og 1874 fikk han 40 ganger så mye for tomtene som han selv hadde gitt. I salgskontraktene forbeholdt han seg rett til å godkjenne fasadetegningene. Et kvartal lot han legge ut og opparbeide til park – Birkelunden – som han vederlagsfritt overdrog til kommunen 20 år etter. Tomten til Paulus kirke var også en gave fra ham. Det var med god grunn at den kommunale navnekomité oppkalte Grünerløkkas hovedgate etter ham allerede 1864.

Meyers største gave til byen var “Bade- og Vadskeanstalten” (det senere Torggata bad), som åpnet 1861. Badeanstalten var delt i kvinne- og mannsavdeling og et vaskeri, og det høye besøkstallet viste at den fylte et stort behov.

Thorvald Meyer var Kristianias store mesén, og alle sider av kulturlivet kunne regne med hans interesse. Han var en ivrig teatergjenger og satt i Christiania Theaters styre gjennom mange år. Hver jul sendte han en pengesum til fordeling mellom de fattige skuespillerne, og han gav et større bidrag til reisingen av Nationaltheatret. Han var en engasjert frimurer av høy grad, og takket være hans betydelige pengetilskudd fikk den nye Frimurerlogen sin monumentale utforming. Han bidrog også til byens kunstneriske utsmykking med store beløp, bl.a. til bysten av Johan Herman Wessel, Abelstatuen og Vigelands store fontene, som først var tenkt plassert på Eidsvolls plass. Han støttet tidens malerkunst ved å anskaffe en stor malerisamling i sitt palé, og han var med på å utruste Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon.

Når våre store forfattere trengte en hjelpende hånd, var det Thorvald Meyer de henvendte seg til. Bjørnstjerne Bjørnson var lut fattig da han begynte å skrive Synnøve Solbakken, og det var takket være hjelpen fra Meyer at han klarte å avslutte fortellingen. Også Alexander Kielland og Knut Hamsun ble støttet i en vanskelig situasjon. Den gamle godseier kunne være liberal når det gjaldt, selv om han var sterkt konservativ og ikke likte venstrefolk. Han tillot ikke en gang sine barnebarn å gå på ball i hus med venstresympatier.

Meyers herskapelige palé i Karl Johans gate 37, oppført 1867, var et selskapelig sentrum for hans store familie og borgerskapets medlemmer, og den unionsvennlige vert ønsket gjerne svensker velkommen.

Somrene tilbrakte familien Meyer på Heja, en parsell av løkken Fredriksberg under Frogner. Eiendommen var en bryllupsgave fra Andreas Tofte.

“Det er ingen Sag at et gammelt Menneske gaar bort, naar jeg dør skal det være Fest,” uttalte Meyer en gang. Da han døde 90 år gammel, ble han begravd på kommunens bekostning fra kapellet på Vår Frelsers gravlund.

Inntil 1858 var Meyer i flere år rittmester for Det gule Kor. 1862 ble han utnevnt til ridder og 1890 til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var ridder av den svenske Nordstjärneorden, kommandør av Vasaorden og ridder av Carl XIII:s Orden.

  • VG 22.9.1907
  • Aftenp. 4.2.1909, 9.2.1909, 21.9.1968
  • A. Skjelderup: Christianiafamilien Meyer, 1920
  • S. A. Lindbæk: Fra Krinoline-Tiden, 1921
  • Mgbl. 5.6.1937
  • A. Schou: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • N. Grude: Det Norske Travselskap gjennom 75 år, 1950
  • E. Petersen: Den norske Creditbank 1857–1957, 1957
  • Byminner nr. 4/1958
  • A. Løvenskiold: Thorvald Meyer, 1968

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (i frimurerdrakt) av Hans Heyerdahl, 1891; Den Norske Frimurerorden, Oslo
  • Maleri av Halfdan Strøm, 1899; Oslo Handelstands Forening
  • Maleri av Erik Werenskiold, ca. 1900; p.e
  • Maleri av Halfdan Strøm, 1914; Oslo Bymuseum