Interiørarkitekt og industridesigner. Foreldre: Ingeniør Egil Andreas Rygh (1891–1954) og Margit Høyli (1893–1984). Gift 21.5.1949 med billedhugger Aase Texmon (1925–; se Aase Texmon Rygh).

Thorbjørn Rygh var en av de første norske industridesignere som spesialiserte seg på produkter av teknisk sammensatt art. Han er den som fremfor noen andre har gitt industridesignerfaget en egen identitet i Norge. Først og fremst har han satt spor etter seg som en kompromissløs fagpolitiker og visjonær pedagog ved siden av sitt virke som industridesigner.

Rygh startet sin utdannelse ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) 1944, men avbrøt studiene for å ta svennebrev som møbelsnekker i Västervik, Sverige 1946. Deretter fullførte han utdannelsen som interiørarkitekt ved SHKS (diplomeksamen 1949) med Bjørn A. Larsen som en av sine lærere.

Fra 1950 til 1983 drev Rygh sitt eget tegnekontor i Oslo. 1955 var han en av stifterne av ID, Norsk Gruppe for Industriell Formgivning (ID-gruppen), i dag Norske Industridesignere. Han ble ID-gruppens første formann og sammen med de øvrige 13 medlemmene arrangerte han høsten 1955 Norges første industridesignutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo. Den første internasjonale markeringen kom ved ID-gruppens deltakelse ved Triennalen i Milano 1957.

Thorbjørn Rygh satt i den første juryen til å bedømme kandidater til Den Norske Designprisen, innstiftet 1961 av ID-gruppen, Norges Industriforbund og Norges Eksportråd, administrert av Norsk Designcentrum (NDC) fra 1963. Som medlem av NDCs faste jury 1970–72 mente han å se at Designprisen og NDCs Merke for God Design ble gitt på et altfor tynt grunnlag. Da NDC 1974 ble avløst av Rådet for Industridesign, i dag Norsk Designråd, ble Rygh ansatt som rådets daglige leder. Her satte han straks ned en komité til utarbeidelse av nye vurderingskriterier og en grundigere praksis i bedømmelsen av industriprodukter.

Rygh tok initiativ overfor NDC til å opprette Småindustriens Designfond (1968–73). Gjennom offentlige bevilgninger hjalp fondet småbedrifter til å engasjere designere. De erfaringene han gjorde seg som formann i rådet som administrerte fondet, skulle komme til å legge grunnlaget for det undervisningsopplegget han senere utarbeidet for Industridesignerutdanningen i Oslo.

Spørsmålet om en egen utdanning for industridesignere opptok Thorbjørn Rygh gjennom hele hans karriere. Gjennom NDCs jury tok han 1971 initiativet til Industridesignerseminaret 1973, Norges første organiserte undervisningstilbud i industridesign. Han ble ansatt som leder for seminaret, som strakte seg over to semestre. Høsten 1979 startet Industridesignerutdanningen i Oslo sin toårige forsøksdrift med Rygh som rektor. Etter ytterligere to år med forsøksdrift ble Rygh 1983 utnevnt til vår første professor i industridesign og instituttleder for et fireårig permanent undervisningstilbud.

Sentralt i Ryghs faglig-pedagogiske opplegg stod den integrerte prosjektrettede undervisningen, som forsøkte å samle alle teoretiske fag i løsningen av praktiske oppgaver. Industridesignerutdanningen i Oslo ble lagt inn under SHKS 1986, men beholdt sin selvstendighet gjennom en særstatusavtale. Da særstatusperioden opphørte 1989, dukket gamle stridsspørsmål med kunsthåndverksbevegelsen opp, og Rygh søkte avskjed 1990. Med seniorforskerstipend fra Norges Forskningsråd bygde han nå opp en eksempelsamling av internasjonal industridesign som ble presentert ved Henie-Onstad Kunstsenter sommeren 1998.

Thorbjørn Rygh har høstet både storm og anerkjennelse for sitt designfaglige engasjement. Han har blant annet fått gullmedalje for en varmtvannsbereder ved Triennalen i Milano 1957 og Merket for God Design for en lang rekke produkter, blant annet 12 for Simrad. 1974 ble han æresmedlem av ID-gruppen. Han fikk Norsk Designråds ærespris 1998 og Norsk Forms hederspris 2002.

    Et utvalg

  • Varmtvannsbereder for Vannvarmeren Eno A/S, 1957
  • skjoldrespirator i samarbeid med Sentralinstituttet for industriell forskning, 1961
  • støpejernskaminer og elektriske ovner for Jøtul, 1962–70
  • hagesprøyter for Grenax Plastic Co., 1962
  • Brøyt gravemaskiner for Brødrene Søyland, 1964–75
  • fjernsynsapparater for Radionette, 1968
  • støpsler for Norsk Elektrisk Kabelfabrikk, 1967
  • skipsradiostasjon for Elektrisk Bureau, 1969
  • 21 fots lystbåt i plast for Norcem, 1969
  • ergometersykkel for Jonas Øglænd A/S, 1969
  • navigasjonsutstyr for ITT Marine, 1971
  • fiskeletingsutstyr for Simrad A/S, 1972
  • dataskap for Norsk Data, 1977–79
  • dialyseapparat for NOR-TRON A/S, 1980–81
  • Fritt Fall off-shore livbåt for Harding Safety A/S, 1981
  • K. Berg (red.): Norges kunsthistorie, bd. 7, 1983, s. 428, 448, 450 og 465
  • S. Rømcke Thue: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • F. Wildhagen: Norge i form, 1988, s. 132–134, 137–138 og 151–152
  • J. Romsaas: Thorbjørn Rygh og Industridesignerutdanningen i Oslo 1955–1983, h.oppg. UiO, 2000