Aase Texmon Rygh fremstår i det offentlige rom som en stillferdig person. Bare sjelden deltok hun i 1950- og 1960-årenes harde kunstdebatter, selv om hennes abstrakte skulpturer, blant de første her i landet til å bane vei for modernismen, stod sentralt. Sett under ett viser hennes produksjon bemerkelsesverdig stringens i abstrakte komposisjoner, der et hovedtema er rytmisk variasjon og bevegelse.
Texmon Rygh ble født i Troms, men flyttet tidlig til Østlandet og studerte 1944–46 ved SHKS, bl.a. under Thorbjørn Alvsåker. Senere fikk hun stipend for studier hos Einar Utzon-Frank på Kunstakademiet i København 1948–49. Hun debuterte på Høstutstillingen 1950 med Trepike I, en stramt komponert, stående kvinne, med treets årringer i dekorativt spill. Kritikerne roste den sikre formbeherskelsen og fraværet av individuelle, psykologiserende trekk.
Under de relativt trange, tidlige etterkrigsårene fikk Texmon Rygh konsentrere seg om arbeider i beskjedne formater. 1952 viste hun 13 slike i Galleri Moderne Kunst i Oslo. Hennes arbeider var preget av geometrisk, renlinjet abstraksjon, og hun fikk igjen velvillig kritikk. Et par år senere etablerte ekteparet Rygh seg i egen villa med atelier i Oslo, der hun har arbeidet siden.
Til tross for den tidlige anerkjennelsen stod Texmon Rygh lenge nokså isolert som modernist i det lille, norske billedhuggermiljøet. Nøkkelen til karriere var medlemskap i den kunstnerisk sett trangsynte Norsk Billedhoggerforening. Et medlemskrav var fem gangers deltakelse på Høstutstillingen, der foreningen var representert i juryen. Selv om Texmon Rygh forsøkte seg regelmessig, oppnådde hun medlemskap først 1963. Til forskjell ble hun invitert direkte av utstillingsarrangøren til den viktige, internasjonale skulpturbiennalen i Middelheim, Antwerpen 1959.
Texmon Ryghs skulpturer kan sees som undersøkelser av det hun selv kaller formprinsipper. De har dels utgangspunkt i enkle matematiske figurer, noe som knytter dem til konstruktivistisk skulptur som bl.a. hos Antoine Pevsner og Max Bill. Et eksempel er Möbius-båndet, en kontinuerlig overflate som dreies 180 grader før endene festes sammen, slik at en ved å følge flaten rundt kommer tilbake til utgangspunktet. I 1980- og 1990-årene har Texmon Rygh skapt fem varianter over temaet, som Møbius Rund.
Et annet prinsipp viser enkle, tilsynelatende stabile former, men der kraftige spenninger opptrer, som den monumentale, dobbelkrummede bronseflaten i Monument over Bjørn Farmann i Tønsberg, kanskje med allusjoner til vikingskip og fulle seil. Den massive vridningen av hovedformen i Volta forbinder derimot ikke til noe utenfor skulpturen selv. Begge synes beslektet med verk av Richard Serra, Eduardo Chillida o.a. Andre skulpturer viser indirekte til menneskelige bevegelser, som ballett i den elegante Piruett. Mer robust er relieffet Folkedans, der stående furubjelker med utsparte, vertikalt motstående buer kan sees som dansere eller som fugale formvariasjoner. I en særstilling står arbeider der formene trues med oppløsning. Den røft behandlede bronseoverflaten med hull og uregelmessige konturer i Flukt, eller i stort format i Morfose, står som kommentarer til samtidig informell kunst.
Texmon Ryghs skulpturer handler først og fremst om form, der proporsjoner, rom, masse, overflate og lys spiller hovedroller. Men mange av dem tematiserer kraft og bevegelse ut over det rent nonfigurative, og skaper grobunn for fortellinger som i vid mening er sentrert om det menneskelige.
Aase Texmon Ryghs karriere viser et høyt aktivitetsnivå med vel et dusin separatutstillinger, samt over 40 skulpturer i offentlig eie. Hun har etter hvert vunnet stor anerkjennelse og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2001.