Etnograf. Foreldre: Bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison Lyng (1873–1965). Gift 1) 1936 med Liv Coucheron Torp (4.8.1916–1969; hun gift 2) 1956 med forfatter James S. Rockefeller jr., 1926–), datter av revisor Andreas Torp (1886–1950) og Anna Henningine (“Henni”) Coucheron (f. 1896), ekteskapet oppløst 1948; 2) 1949 med Yvonne Dedekam-Simonsen (4.5.1924–1.7.2006), datter av direktør Wessel Dedekam-Simonsen (1890–1962) og Bergljot Nilssen (f. 1898), ekteskapet oppløst; 3) 1996 med skuespiller Jacqueline Beer. Grandnevø (brorsønns sønn) av Halvor Emil Heyerdahl (1840–1917); fetter av John Lyng (1905–78) og Bjørn Lyng (1925–2006).

Thor Heyerdahl er sannsynligvis en av de internasjonalt mest kjente nordmenn gjennom alle tider. I løpet av en mer enn 60 år lang karriere gjorde han seg bemerket som etnograf, arkeolog og miljøforkjemper, og hans mange ekspedisjoner på verdenshavene og til gamle kulturområder vakte stor oppmerksomhet, selv om det også står strid om hans kulturhistoriske teorier.

Heyerdahl vokste opp i Larvik. Etter examen artium i hjembyen 1933 studerte han zoologi ved universitetet i Oslo frem til 1936 og deretter antropologi ved universiteter i Europa og USA. Sammen med sin første kone Liv gjorde han feltarbeid på Marquesas-øyene 1937–38; oppholdet der er bl.a. beskrevet i boken På jakt etter paradiset. 1939–40 bodde han sammen med kystindianere i British Columbia, Canada. Under den annen verdenskrig tjenestegjorde han i det norske flyvåpen i Canada, ved en spesialavdeling i Storbritannia og ved radio- og fallskjermavdelinger i Finnmark.

Etter krigen tok Heyerdahl igjen opp sine kulturhistoriske studier ved universiteter i USA. Han hadde en teori om at Polynesia var befolket av indianere fra Amerika, og han bestemte seg tidlig for at han måtte vise at det var mulig å seile på en primitiv farkost over Stillehavet fra Sør-Amerika. Slike praktiske demonstrasjoner var senere hele tiden et sentralt element i Heyerdahls hypoteser om hvordan sjøveis migrasjoner har formet den kulturhistoriske utvikling i store deler av verden, og det er dette han ble kjent for blant den store allmennhet. Den enestående popularitet han nyter i Norge, avspeiles blant annet i at han av Dagbladets lesere med stort flertall ble kåret til 1900-tallets mest berømte nordmann.

Det begynte med den dramatiske Kon-Tiki-ekspedisjonen 1947, da Heyerdahl sammen med fire andre nordmenn (Knut Haugland, Erik Hesselberg, Torstein Raaby og Herman Watzinger) og svensken Bengt Danielsson seilte på en balsaflåte fra Callao i Peru til Tuamotu-øyene i Polynesia – en strekning på ca. 8000 km, som ble tilbakelagt i løpet av 101 dager. Flåten var bygd som det Heyerdahl mente var en kopi av inka-indianernes balsaflåter, og navnet var hentet fra en mulig prekolumbisk solgud. Boken om Kon-Tiki-ekspedisjonen er oversatt til ca. 70 språk og solgt i mer enn 20 millioner eksemplarer. Filmen Kon-Tiki vant Oscar-prisen for beste dokumentarfilm 1951. Etter ekspedisjonen ble flåten først sendt på turné gjennom Europa og deretter fraktet til Bygdøy i Oslo, der den fikk plass som hovedattraksjon i Kon-Tiki Museet (åpnet 1949).

1969 og 1970 ledet Heyerdahl Ra I- og Ra II-ekspedisjonene, hvor han med et internasjonalt mannskap om bord viste at sivbåter bygd etter gammel egyptisk modell kunne seile mer enn 6000 km over Atlanterhavet, fra Marokko til Karibia. Mannskapet på Ra I måtte plukkes opp og ekspedisjonen avbrytes da båten holdt på å synke utenfor Barbados, men etter å ha gjort noen konstruksjonsmessige endringer, lyktes Heyerdahl i sitt andre forsøk, da Ra II krysset Atlanterhavet i perioden fra 17. mai til 12. juni 1970. Ra II ble etter ekspedisjonen utstilt i en avdeling av Kon-Tiki Museet.

1977 la Heyerdahl med sivbåten Tigris ut på en ferd fra Irak østover gjennom Persiske bukt til Karachi i Pakistan, og deretter mot sørvest over Arabiske hav. Formålet med ekspedisjonen var å kaste lys over det handels- og kultursamkvem som hadde eksistert fra omkring 3000 f.Kr. mellom Mesopotamia og andre kultursentre ved Persiske bukt, bysamfunnene i Indusdalen i det nåværende Pakistan og oldtidslandet Punt i det nordøstlige Afrika. Målet for ferden var egentlig Massawa i Eritrea, men på grunn av krigstilstanden som rådde på Afrikas horn, måtte båten gå til Djibouti, den eneste havnen som var åpen. Der ble båten brent i protest mot krigen.

De dristige sjøreisene var én faktor i Heyerdahls kulturhistoriske teorier. En annen hovedkomponent var materiale fra mange arkeologiske utgravninger. 1953 ledet han en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i Stillehavet vest for Ecuador, hvor han sammen med to arkeologer (Arne Skjølsvold og Erik K. Reed) gjorde en rekke funn som ble tolket til å være av indiansk opprinnelse fra tiden før Columbus. 1956–57 ledet han en arkeologisk ekspedisjon til Påskeøya og andre polynesiske øyer. De fire arkeologene (Skjølsvold, Edwin N. Ferdon jr., William Mulloy og Carlyle S. Smith) som deltok i denne ekspedisjonen, la ved hjelp av stratigrafiske utgravningsteknikker og radio-karbon-dateringer grunnlaget for periodisering av ulike kulturelle faser i Påskeøyas historie. 1963–64 ledet Heyerdahl internasjonale utgravninger på Marquesas-øyene i Stillehavet og 1982–83 på Maldivene i Indiske hav. 1988–94 organiserte og ledet han Kon-Tiki Museets utgravninger i Tucume, Peru, og fra 1991 var han leder for et arkeologisk prosjekt i Guimar på Tenerife. Heyerdahl finansierte de siste år utgravninger i Aserbajdsjan.

I tillegg til sjøreisene og de arkeologiske utgravningene baserte Heyerdahl sine teorier på annet materiale, som botanisk, fysisk-antropologisk eller språkvitenskapelig materiale, og ikke minst på folks myter. Disse ulike typer materiale bandt han sammen til spennende og velredigerte historier, som han lot verden få del i gjennom bøker, filmer og fjernsynsprogrammer. Den utrolige utbredelse disse arbeidene fikk, har uten tvil bidratt til å skape blest om kulturhistorisk forskning, men også til å skape engasjement i globale miljø- og fredsprosesser.

Med karismatisk overbevisningskraft la Heyerdahl frem sine budskap og lot seg vanskelig rokke av motforestillinger. Det gjennomslag han fikk hos allmennheten for sitt budskap, står i en viss motsetning til det nokså begrensede gjennomslag hans vitenskapelige bidrag fikk i internasjonale forskningsmiljøer. At enkelte reaksjoner fra disse miljøene også kan ha en viss rot i misunnelse fra forskere som i beste fall får solgt sine verker i et par tusen eksemplarer, kan man ikke se bort fra. Kritikken mot Heyerdahls vitenskapelige bidrag kan imidlertid ikke baseres på motstandernes motiver, men må vurderes på grunnlag av deres argumenter.

Skal man forstå Heyerdahls faglige argumentasjon, må man se på de teoretiske premisser han la for tolkningen av sitt materiale. Heyerdahl hentet sin teoretiske inspirasjon fra diffusjonismen, en forskningstradisjon som var dominerende på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, som hevdet at det er usannsynlig at spesielle oppfinnelser har oppstått mer enn én gang i menneskehetens historie. Den andre dominerende kulturhistoriske forskningstradisjonen på den tid, evolusjonismen, tolket forhistorien ut fra antakelsen om at verden var inndelt i ulike samfunn, som uavhengig av hverandre kunne gjennomgå en temmelig lik utviklingsprosess. Diffusjonistene mente at når det i et samfunn kunne spores forandring og utvikling, måtte denne ha kommet utenfra, gjennom handel, migrasjon og erobring. Hovedproblemet ble å finne ut hvor kulturtrekkene oppstod. Den engelske anatomen Grafton Elliot Smith hevdet at deres opprinnelsessted var Egypt, og at de derfra ble spredt til alle verdensdeler. Felles for de ekstreme diffusjonister var troen på at mennesker av naturen er primitive og at de vil falle tilbake til det “ville stadium” hvis ikke de herskende klasser hindrer dem.

Heyerdahls kulturhistoriske hypoteser bygger på en diffusjonistisk tankegang. Best kjent er hypotesen om at Polynesia ble befolket fra Amerika. Et nøkkelelement i hypotesen er påstanden om at kjempestatuene og andre kulturtrekk på Påskeøya viser så slående likheter med arkeologisk materiale man finner i Peru og Bolivia, at tanken om et annet opprinnelsessted er utenkelig. Teorien var ikke ny. Allerede 1803 hadde den spanske misjonær Joaquín de Zuniga fremsatt denne hypotesen, begrunnet i at både vind og strøm ville drive farkoster fra Amerika vestover mot stillehavsøyene, og at seiling mot Polynesia fra Asia derfor ville kreve en mer avansert sjøfartsteknologi enn den de første spanske oppdagelsesreisende hadde på 1500-tallet. Den svenske vitenskapsmannen, baron Erland Nordenskjöld, som var spesialist på Amerikas forhistorie, mente også at vind og strøm sannsynliggjør en spredning fra Amerika til Polynesia i stedet for fra Midtøsten til India og derfra til Indonesia og Polynesia. Når det gjaldt likheten mellom statuene på Påskeøya og dem som fantes i Bolivia, var den allerede 1870 blitt påpekt av Sir Clemens Markham ved et møte i Royal Society i London.

Etter sine tidlige etnografiske og arkeologiske studier blant kystindianerne i British Columbia og på Marquesas-øyene kom Heyerdahl også frem til at sivilisasjonens spredningsretning var fra Amerika til Polynesia. Denne hypotesen fikk liten tilslutning i forskningsmiljøene, og det ble hevdet at balsaflåten ikke ville kunne holde seg flytende flere tusen kilometer. For å bevise at dette faktisk var mulig, la Heyerdahl ut på sin berømte Kon-Tiki-ferd.

Ved senere forsøk har andre eventyrere lyktes i å seile fra Peru til Marquesas, men visstnok ikke til Påskeøya. Også i dag er flertallet av forskere uenige med Heyerdahl. Når det gjelder selve bruken av en balsaflåte med seil, har det vært hevdet at forhistoriske peruvianere padlet på kysten av Sør-Amerika på små flåter av tre sammenbundne tømmerstokker eller i små sivbåter, mens Heyerdahl hevdet at beretninger fra de spanske conquistadorer omtaler møtet med en hel flotilje av seilflåter med inka-soldater da de nærmet seg kysten av Peru.

Når folk på stillehavsøyene taler polynesiske språk, forklarte Heyerdahl det med at polynesiske sjøfarere fra Sørøst-Asia en gang i fortiden hadde seilt med Japan-strømmen via det nordligste Stillehav og det nordvestlige Amerika, og at de derfra fulgte Humboldtstrømmen og passatvinden tilbake mot vest, hvor de via Hawaii nådde stillehavsøyene fra Amerika, og ikke fra Asia. Men da de kom dit, fant de at disse øyene allerede var befolket av mennesker med en annen kulturell bakgrunn, nemlig hvite kaukasoide mennesker som i en fjern fortid hadde kommet fra Nord-Afrika til Sør-Amerika, hvor de etter å ha sivilisert den indianske befolkning seilte videre mot vest og befolket stillehavsøyene på 400-tallet e.Kr. Det var disse “hvite indianerne” polyneserne fra Nord-Amerika møtte da de en gang mellom 1100 og 1300 e.Kr. nådde stillehavsøyene, og det var fra dem polyneserne lærte sivilisasjon og dyrking av flere søramerikanske planteslag, før de selv tok makten.

Gjennom sine utgravninger på Galápagos forsøkte Heyerdahl å underbygge sitt argument om at søramerikanske indianere faktisk var i stand til å seile over lange havstrekninger. (Galápagos ligger 1000 km fra Ecuadors kyst.) Galápagos-funnene bestod for det meste av noen tusen potteskår, hvorav ekspedisjonen anslo ca. 400 til å være indianske og eldre enn de spanske oppdagelser. Selv om disse skårene typologisk kan karakteriseres som indianske, var de på funnstedene blandet sammen med europeiske krukkeskår etterlatt av spanske sjøfarere, slik at det er vanskelig å avgjøre om det var spanjolene som brakte de indianske krukkene med seg fra fastlandet, eller om de var brakt dit tidligere.

Heyerdahls viktigste arkeologiske materiale er imidlertid utgravningene på Påskeøya, og de vil bli stående som en milepæl i utforskningen av Polynesias forhistorie. På grunnlag av utgravninger av de såkalte ahu (plattformer) delte Heyerdahl og Skjølsvold Påskeøyas kulturhistorie inn i tre faser: Tidlig periode (400–1100 e.Kr.), mellomperiode (1100–1680) og sen periode (1680–1868). Den tidlige periode er karakterisert av bygging av plattformer. Denne perioden knyttes til den første bosetting av hvite, søramerikanske soldyrkere og varte inntil disse forlot øya mot slutten av perioden. Øya ble så i begynnelsen av mellomperioden igjen bosatt fra Sør-Amerika, av folk som brakte med seg fuglemann-kulten og forfedrekultus representert ved bygging av de store statuene (moai). Senere i mellomperioden ankom polynesierne fra Nord-Amerika. Den sene periode er karakterisert ved forfall og ødeleggelse av statuene.

Heyerdahls utgravninger på Påskeøya stimulerte til videre utgravninger, som har ført til en viss revurdering av Heyerdahls og Skjølsvolds periodisering, i den forstand at man nå ser materialet fra tidlig periode og mellomperiode som uttrykk for en klar kontinuitet i kulturhistorisk utvikling, heller enn som uttrykk for ny innvandring. I dag er det dominerende arkeologiske syn at både ahu-komplekset og moai-statuene er videreutviklet fra fenomener som allerede fantes i andre deler av Polynesia, og som ikke er brakt fra Sør-Amerika. Et karakteristisk trekk i den senere perioden på Påskeøya er steinrelieffer med det såkalte fuglemann-motivet, som Heyerdahl knytter til funn av lignende steinrelieffer i Sør-Amerika. Andre forskere har imidlertid påvist at dette motivet er vidt fordelt over hele Polynesia.

På arkeologisk grunnlag står Heyerdahls teorier i dag svakt i internasjonal forskning. Med oppdagelsen av mitokondrielt DNA (genmateriale som bare overføres gjennom kvinner) fikk forskerne et nytt hjelpemiddel til å spore forhistoriske migrasjoner. På grunnlag av studier av fordelingen av varianter av mitokondrielt DNA i Asia, Polynesia og Amerika hevder genforskere at det nå er helt klart at polynesierne opprinnelig kom fra Kina eller Taiwan. Mens genetisk materiale fra den overveiende del av amerikanske indianerbefolkninger tyder på slektskap med sibirske folkegrupper, finner man blant amerikanske indianerbefolkninger på stillehavskysten fra Vancouver til Chile genetiske spor som knytter dem til befolkninger i Sør-Kina. Derav kan man slutte at de nedstammer fra den samme befolkning som polyneserne utløp fra for 10–15 000 år siden.

Hvor avansert polynesiernes maritime teknologi er, ble demonstrert 1976 da et mannskap fra Hawaii med navigatør fra Mikronesia seilte den store polynesiske dobbeltkanoen Hokule'a fra Hawaii til Tahiti ved å navigere etter stjerneposisjoner og bølgemønstre. Senere har lignende kanoer krysset mellom flere fjerntliggende stillehavsøyer deriblant også fra Marquesas til Påskeøya.

Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale (f.eks. monumentale byggverk og skulpturer eller skriftspråk og andre iøynefallende symbolske uttrykksformer) som vitner om sivilisasjon, må dette være innført av folk som nedstammet fra de høye, hvite, skjeggete mennesker som for ca. 5000 år siden “oppfant kultur”.

For Heyerdahl var det innlysende at skip må ha spilt en avgjørende rolle for kulturspredningen over store havstrekninger. Sivbåter finner man fremdeles på vidt forskjellige steder, f.eks. ved Tanasjøen i Etiopia, Tchadsjøen i Tchad, ved Tigris' nedre løp i Irak, ved Titicacasjøen og ved stillehavskysten i Peru og på Påskeøya. Samtidig påpekte Heyerdahl at billedlige fremstillinger fra Egypt, Mesopotamia og India viser at sivbåter også var i bruk i den gamle verdens sivilisasjoner. Selv om disse båtene varierer enormt i størrelse, er det mange likhetspunkter i konstruksjonen, f.eks. er sivet bundet sammen i bunter som går sammen i en spiss oppreist baug, mens de i akterstavnen er kuttet tvert av i en stump ende eller har en spiss oppreist stavn. Om disse likheter skyldes diffusjon eller om det følger av at dette er den åpenbart funksjonelle måten å bygge båter på hvis man bruker siv, er omstridt.

Heyerdahl viste gjennom Ra-ekspedisjonene at det faktisk var mulig for sivbåter å holde seg flytende lenge nok til å krysse Atlanterhavet. Spørsmålet er igjen om de gamle egyptere faktisk gjorde det. Skulle man ikke da forvente å finne flere vitnesbyrd om dette enn de høyst flertydige indianske myter om fredsæle hvite, blåøyde herskere. Verken språklig eller genetisk materiale fra Sør-Amerika tyder på påvirkning fra Egypt, og heller ikke arkeologisk materiale som skriftspråk og pyramider er av en slik karakter at det kan begrunne innvandring fra den gamle verden. Gjennom utgravninger av pyramidelignende konstruksjoner på Kanariøyene søkte Heyerdahl etter materiale som kunne vise en sammenheng mellom den før-spanske berbisktalende guanche-befolkningen på disse øyene og de prekolumbiske sivilisasjoner i Sør-Amerika.

Hypotesen om egyptisk innvandring til Amerika har liten støtte. Enkelte forskere hevder imidlertid at det finnes skjelettmateriale i Amerika som kan tyde på at det for ca. 10 000 år siden fra Vest-Europa kan ha skjedd en langsom ekspansjon langs Nord-Atlanterens is av folk som, i en økologisk tilpasning basert på utnyttelse av sjøens ressurser, nådde Grønland og Amerika. Det er blitt antydet at det blant enkelte amerikanske indianerbefolkninger kan være en genetisk tilknytning til den baskiske befolkning i Spania.

Ideen om sivbåtenes betydning i kulturspredningen førte Heyerdahl videre i sin reise med Tigris, hvor han i fem måneder krysset mellom arabiske og asiatiske havner fra Pakistan til Afrikas horn. At det har vært utstrakt sjøverts kontakt mellom Indus-sivilisasjonen, Mesopotamia og sannsynligvis også Egypt har lenge vært klart, men de fleste forskere heller nok til at båter av tre spilte en større rolle for denne kontakten enn båter av siv.

Heyerdahl drog til Maldivene 1982 etter at han hadde fått tilsendt et fotografi av en steinstatue som hadde likhetstrekk med statuene på Påskeøya. Han fant at det kunne være noe å se nærmere på og startet utgravinger på øygruppen året etter. Selv hevdet han at ingen arkeologer hadde funnet det bryet verdt å lete etter arkeologiske levninger på Maldivene. Allerede 1922 foretok imidlertid den britiske arkeologen H. C. P. Bell arkeologiske registreringer og utgravinger på Maldivene. Hans funn ble publisert 1940, og han beskriver i detalj materiale (f.eks stupaer, munkeklostre, skulpturer av Buddha, buddhistiske demoner og Bodhisattva-figurer, brønner og buddhistiske relikviebeholdere) fra flere av funnstedene (bl.a. Gan) som Heyerdahls ekspedisjon gjenfant 1983–84.

Heyerdahls bok om Maldivene er karakteristisk for hans fremstillingsmåte: Han presenterte først et mysterium – boken bærer da også tittelen Mysteriet Maldivene – deretter fulgte teorien som skulle forklare mysteriet. Til slutt tolket han funnene slik at de passet inn i teorien. At han i svært liten grad støttet seg på bidrag fra andre forskere, var en medvirkende årsak til den skepsis han møtte i vitenskapelige miljøer.

Heyerdahl hevdet at de utseendemessige forskjeller som finnes i befolkningen på Maldivene, må stamme fra innvandring før islamiseringen 1153, fordi øygruppen etter det var lukket for genetisk innflytelse utenfra. Det synes imidlertid klart at det også etter 1153 har vært kontakt med folk som genetisk sett varierer. Flere av de muslimske sultaner på øyene kom fra den arabiske verden, likeledes mange av de religiøse dommere. Portugiserne hadde handelsstasjon på Malé fra 1517 og styrte øygruppen 1558–73, og fra 1880-årene til 1950-årene dominerte Borah-muslimer fra Gujarat handelen på Maldivene. Det ville være helt utenkelig at denne kontakt ikke har etterlatt seg genetiske spor.

Heyerdahls raskt trukne konklusjoner ble også møtt med innvendinger i arkeologiske kretser. Han visste hva han lette etter, og fant det, ifølge samtidige vitenskapsmenn, fordi han stilte seg for lite kritisk til det han så. Når han fant skulpturelle uttrykk som kan sees som bilder av solen, tok han dette som uttrykk for soltilbedelse, som han så knyttet til Egypt. Solsymbolisme finnes imidlertid blant de fleste folk, så vel blant “naturfolk” som blant “kulturfolk”.

I stedet for å søke sin fortolkning i koblinger til Egypts solsymbolikk, Mesopotamias ziggurater og Indus-sivilisasjonens skrifttegn, burde Heyerdahl ifølge opponentene ha rettet blikket mot den umiddelbare nærhet, nemlig Sri Lanka, hvor folket snakker et språk nært beslektet med Maldive-språket devehi, hvor man finner så godt som identiske arkeologiske uttrykksformer, og hvor man vet at det var et buddhistisk maktsenter for ca. 1500–2000 år siden. Da ville han ha sett det som fremgår av rapporten fra hans egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold, nemlig at de tidligste C-14-dateringer ikke går lenger tilbake enn tidligst 500 e.Kr., og at det arkeologiske materialet – slik Bell hadde påpekt 70 år tidligere – kan knyttes til den buddhistiske sivilisasjonen på Sri Lanka.

Heyerdahl kan imidlertid få rett i hypotesen om kontakt med Indus-sivilisasjonen. Det er på Maldivene man finner de mest ettertraktede kauriskjell, og vi vet fra Ibn Batutas beskrivelser fra 1300-tallet e.Kr. at kontroll over handelen med kauriskjell var av fundamental betydning for Maldivenes økonomi og politiske system. Vi vet også at kauriskjell var viktige for 4000 år siden både i Indus-sivilisasjonen og i Shang-sivilisasjonen i Kina.

1999 kom Heyerdahls bok Ingen grenser, hvor han presenterte en teori om at den norrøne gudetroens Åsgard lå i svartehavsområdet og at Odin var en høvding fra folkevandringstiden. Dette var en teori som satte sinnene i kok og fikk debatten omkring Heyerdahls seriøsitet som forsker til å blusse opp igjen. Denne gangen kjente hans fantasifulle visjoner over hodet ingen grenser, ble det hevdet.

Før ca. 1982 var det et akseptert dogme i skandinavisk arkeologi at det bare hadde vært én innvandring til Norge. Heyerdahl hadde helt rett i at det har vært flere slike. Viktigst i denne sammenheng er indoeuropeiske folkevandringer. Arkeologisk og språklig materiale gir grunnlag for å spore disse migrasjonene tilbake til ca. 5000 f.Kr.; de hadde med all sannsynlighet sitt utspring i steppeområdene mellom Svartehavet og Altajfjellene, og de berørte folkene spredte seg over de følgende årtusener sørøstover mot India og nordvestover mot Europa. Heyerdahl var opptatt av den individuelle hersker som førte våre forfedre fra svartehavsområdet til Skandinavia. Denne herskeren fant han i Snorres beretning om Odin, og han tidfestet den ganske presist til begynnelsen av vår tidsregning, dvs. et par tusen år etter at de første indoeuropeere innvandret til Skandinavia.

For å bygge opp om en slik fortolkning burde Heyerdahl ha plassert sin “Odin” i forhold til den etno-politiske situasjon som karakteriserte steppeområdene, nemlig rivalisering mellom ulike grupper av indoeuropeiske steppenomader (skytere, sarmater, alaner o.fl.). At det i denne turbulente perioden også kunne være høvdinger som søkte ut av området mot Skandinavia, kan man ikke utelukke, men hvorfor hestenomader skulle finne på å seile opp de russiske elver i skinnbåter, er vanskelig å forstå. Heyerdahl forsøkte å forbinde ord fra Snorres kongesagaer med ord fra Midtøsten, Kaukasus og svartehavsområdet helt uten å ta i betraktning Georges Dumézils sammenlignende studier av indoeuropeisk mytologi eller å benytte seg av et av verdens fremste forskningsmiljøer på kaukasiske språk, nemlig det som finnes ved Universitetet i Oslo.

Heyerdahls spesifikke kulturhistoriske hypoteser har ikke særlig tilslutning i dagens forskningsmiljøer, noe som avspeiles i at hans studier er så godt som fraværende i pensumlister på universitetsnivå. Dette innebærer ikke at man kan fraskrive hans innsats enhver vitenskapelig betydning. For det første er det viktig å understreke betydningen av hans allmenne budskap, nemlig at kulturhistorien på vesentlige punkter har blitt formet av sjøverts handel og migrasjon. Heyerdahl fremsatte disse tanker i en tid da antropologien var dominert av strukturfunksjonalistiske perspektiver, som så på samfunn som et organismelignende fenomen og fokuserte på å avdekke funksjonelle sammenhenger innenfor isolerte sosiale enheter. Litt senere ble arkeologien dominert av den såkalte prosessuelle skole, som i likhet med 1800-tallets misforståtte evolusjonisme så alle forandringer over tid som resultat av isolert indre utvikling. Dogmatisme finner man derfor også i mange forskeres reaksjoner på Heyerdahls teorier. Når hans visjoner har liten faglig tilslutning i dag, skyldes det ikke minst nytt materiale og ny innsikt som er fremkommet ved den forskningsinnsats hans teorier har stimulert andre til å gå videre med, en forskningsinnsats som han ofte selv finansierte, og som resulterte i faglige arbeider av høy kvalitet.

Heyerdahl engasjerte seg også i den internasjonale miljø- og fredsdebatten. Han var honorær visepresident i den internasjonale En Verden-bevegelsen (World Federalist Movement) og utviklingsstiftelsen Worldview International Foundation, samt medlem av rådet i det internasjonale Verdens Naturfond (WWF) og i Mikhail Gorbatsjovs internasjonale miljøstiftelse Green Cross International. Sammen med Norges Rederiforbund innstiftet han 1999 The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award på 100 000 US dollar, som første gang ble delt ut 2001. Ikke minst må Heyerdahl berømmes for sin støtte til og oppmuntring av lokale forskningsmiljøer, bl.a. i Sør-Amerika, og for hans renhårige politikk når det gjelder tilbakelevering av innsamlede gjenstander knyttet til spesielle lands kulturarv.

Heyerdahl nådde også, i en helt enestående grad, frem til et stort og bredt publikum. Det er eventyreren Heyerdahl som først fenger, dernest hans evne til å formidle sine teorier i et lettfattelig språk og en spennende form. Utenfor forskningsmiljøene hersker det liten tvil om at han var en av de nordmenn som virkelig plasserte Norge på verdenskartet, og som samtidig bidrog til å utvide vår egen horisont.

Thor Heyerdahl mottok opp gjennom årene en rekke utmerkelser både i Norge og utlandet. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1958 og ble 1961 kreert til æresdoktor ved Universitetet i Oslo; han var også æresdoktor ved det sovjetiske vitenskapsakademi og universitetet i Moskva. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1951, fikk kommandørkorset med stjerne 1970 og storkors 1987, og han mottok bl.a. Royal Geographical Societys gullmedalje.

    Bøker (et utvalg)

  • På jakt etter paradiset. Et år på en sydhavsø, 1938 (ny utg. Fatu-Hiva, 1974)
  • Kon-Tiki-ekspedisjonen, 1948
  • American Indians in the Pacific – the Theory behind the Kon-Tiki Expedition, 1952
  • Archaeological Evidence of pre-Spanish visitors to the Galapagos Islands (sm.m. A. Skjølsvold), Memoir of the Society for American Archaeology 12, Salt Lake City 1956
  • Aku-Aku. Påskeøyas hemmelighet, 1957
  • Reports of the Norwegian Archaeological Expedition to Easter Island and the East Pacific (red. sm.m. E. N. Ferdon jr.), 2 bd., 1961–65
  • Ra, 1970
  • The Art of Easter Island, London/New York 1975
  • Early Man and the Ocean. The beginning of navigation and seaborn civilizations, London 1978
  • Tigris. På leting etter begynnelsen, 1979
  • Mysteriet Maldivene, 1986
  • Påskeøya. En gåte blir løst, 1989
  • Thor Heyerdahl. Eventyret og livsverket (sm.m. C. Ralling), 1989
  • The Kon-Tiki Man (sm.m. C. Ralling), London 1990
  • Grønn var Jorden på den syvende dag, 1991
  • Skjebnemøte vest for havet. De beseiredes historie, 1992
  • Pyramidene i Túcume, 1993
  • I Adams fotspor. En erindringsreise, 1998
  • Ingen grenser (sm.m. P. Lillieström), 1999
  • Jakten på Odin (sm.m. P. Lillieström), 2001

    Dokumentarfilmer

  • Kon-Tiki-ekspedisjonen, 1950
  • Galapagos, 1955
  • Aku-Aku, 1957
  • Ra-ekspedisjonen, 1971
  • Tigris-ekspedisjonen, 1980
  • Mysteriet Maldivene, 1983
  • Påskeøya, 1987
  • H. C. P. Bell: The Maldives. Monograph on the history, Archaeology and Epigraphy, Colombo (Sri Lanka) 1940
  • Stud. 1933, 1958
  • T. S. Barthel: “Pre-contact writing in Oceania”, i Current Trends in Linguistics 8, 1971, s. 1165–1186
  • W. Ayres: The cultural context of Easter Island religious structures, Ph.D.-avh. Tulane University, New Orleans 1973
  • G. Dumézil: From Myth to Fiction,Chicago 1973
  • McCoy: Easter Island settlement patterns in late prehistoric and protohistoric periods, Easter Island Committee, International Fund for Monuments. Bulletin 5, 1976
  • W. Mulloy og G. Figueroa: The Kivi-Vai Teka complex and its relationship to Easter Island architectural prehistory, Social Science Research Institute, University of Hawaii. Asian and Pacific Archaeology Series 8, 1978
  • J. P. Flenley og S. M. King: “Late quaternary pollen analysis from Easter Island”, i Nature 307, 1984, s. 47–50
  • P. V. Kirch: The evolution of the Polynesian chiefdoms, Cambridge 1984
  • J. Terrell: Prehistory in the Pacific Islands, Cambridge 1986
  • P. Bellwood: The Polynesians, London 1987
  • J. P. Mallory: In Search of the Indo-Europeans,London 1989
  • A. Kuper: “The Man and the Myth”, i Nature 345:10, 1990, s. 123–124
  • A. Skjølsvold: Archaeological test-Excavations on the Maldive Islands, 1991
  • P. Bahn og J. Finley: Easter Island, Earth Island, London 1992
  • B. Finney: Voyage of rediscovery. A cultural odyssey through Polynesia,Berkeley 1994
  • HEH 1994
  • R. Håland og G. Håland: I begynnelsen, fram til 1200 f.Kr., bd. 1 i K. Helle (red.): Aschehougs Verdenshistorie, rev. utg. 1999
  • B. Sykes: Seven daughters of Eve, New York 2001