Sosialøkonom. Foreldre: Lege Bjarne Sinding (1868–1926) og Anna Katharina Opager (1866–98). Gift 24.3.1923 med Elisabeth (“Elise”) Cathrine Scheel (f. 19.5.1901), datter av ekspedisjonssjef Christian Fredrik Scheel (1865–1926) og Helga Andersen (f. 1868). Sønnesønn av (Ernst) Anton Henrik Sinding (1839–1924; se NBL1, bd. 13); grandnevø (brorsønns sønn) av Elisabeth Sinding (1846–1930) og Gustav Adolf Sinding (1849–1925); fetter av Leif Sinding (1895–1985).

Thomas Sinding var sosialøkonom og knyttet til Universitetet i Oslo. Han huskes som en glitrende pedagog og foreleser, og hans lærebøker har vært pensum for studenter ved flere universiteter.

Sinding vokste opp i Kristiania og tok examen artium 1914 på latinlinjen ved Aars og Voss' skole. Han ble cand.jur. 1918, og 1920 var han den beste ved statsøkonomisk eksamen. Fersk fra eksamensbordet ble han universitetsstipendiat, og han tok doktorgraden 1927 på en avhandling om forbrukersamvirket. Avhandlingen var jordnær, behandlet praktiske spørsmål og holdt seg unna ideologi og bevegelsens historie.

Men selv med doktorgrad måtte Sinding vente 7 år før han fikk et dosentur, og han var dosent i 13 år. Først 1947 ble stillingen omgjort til professorat. Det var en anerkjennelse for hans store innsats i undervisningen, først og fremst for de juridiske studentene.

Pedagogen Sinding elsket de store auditorier, og studentene satte pris på hans katetersjarm, hans klare formuleringer og de humoristiske detaljer. Ut av forelesninger vokste lærebøkene frem. De var “det uten sammenligning nyttigste universitetsarbeid jeg har kunnet bruke mine år til”, sa han selv. De begynte som stenografiske referater, vokste i omfang og ble til slutt delt i tre bind. De kom i stadig nye utgaver. Bøkene ble rost av flere bedømmelseskomiteer, og de vant innpass også ved universiteter og høyskoler i andre nordiske land. Fremstillingen var klar, og de mange slående observasjoner og eksempler gjorde teorien levende. Bøkene var også morsomme, noen ganger festlige.

Sinding ville at studentene skulle lære å anvende økonomisk teori på faktiske spørsmål. Han var en common sense-økonom, uten sans for avansert teori. Som representant for en humanistisk, verbal tradisjon var han skeptisk til den matematiske retningen som professor Ragnar Frisch fikk gjennomslag for ved den nye sosialøkonomiske embetseksamen.

Sinding hadde vide interesser. Det preget ikke minst hans forelesninger i sosiologi for juristene. Pensum var en amerikansk lærebok, som studentene fikk lite ut av. Sinding ville hjelpe dem ved å gi en enkel – ja, amatørmessig – behandling av faget. Han bygde på sin omfattende lesning, ikke minst av skjønnlitterære forfattere: “På en lang rekke menneskelige områder har vitenskapsmennene vært stolte av å ha oppdaget noe som dikterne har sett tidligere.” Og: “Den geniale intuisjon som Karl Marx hadde, er ikke statistikerens intuisjon, men seerens.” Også i sosiologiforelesningene ønsket Sinding å være en humanistisk forsker som bygde på innsikt i mange fag, ikke minst botanikk og zoologi. Forelesningene ble ikke avsluttet. De to heftene han utgav, var bare begynnnelsen, men da sosiologi ble tatt ut av pensum, opphørte Sindings forelesninger.

Da Wilhelm Thagaard 1939 søkte permisjon som trustkontrolldirektør og ble konstituert som professor, rykket Sinding inn som vikar. Hans periode i trustkontrollen ble meget kort, for regjeringen kalte den erfarne Thagaard tilbake til stillingen da verdenskrigen brøt ut. Sinding rakk ikke å sette spor etter seg.

Til tross for at Sinding var opptatt av konkrete problemer, ofte dagsaktuelle, deltok han – i motsetning til sine kolleger Frisch, Keilhau og Johan Vogt – ikke mye i det aktuelle ordskiftet. Sin økonomisk-politiske innstilling hadde han vist allerede ved valget av emne for doktoravhandlingen. Forbrukersamvirket stod som en tredje vei i økonomisk organisering, verken kapitalisme eller sosialisme. Sin egen livsinnstilling gav han uttrykk for i sosiologiforelesningene: “Jeg er småbruker, med liv og sjæl, og liker hverken å ha folk over meg eller under meg.”

Sinding var et varmt menneske. Han var generøs overfor fagfeller og studenter. Da hans yngre kollega Johs. Andenæs ble arrestert under krigen og universitetet pålagt å stanse lønnsutbetalingen til familien, troppet Sinding opp med en konvolutt som hustruen først fikk lov til å åpne etter at han var gått. I den lå det et par tusen kroner.

Sindings røslige kropp bar synlige tegn på at han hadde sans for bordets gleder, og det understreket hans menneskelige frodighet. Han var generøs av natur, og han hadde et romslig menneskesyn. Det var en stor personlighet som gikk bort 1951, ennå ikke 55 år gammel.

  • Forbrukssamvirket. Forretnings- og organisasjonsprinsipper, dr.avh., 1927
  • Socialøkonomisk teori, 1935
  • Næringsliv og politikk, 1939
  • Varepriser og inntektsfordeling, 1941 (utg. som bd. 1 av Socialøkonomisk teori)
  • Små-artikler 1929–1942, 1943
  • Pengevesen og konjunkturer, 1945 (utg. som bd. 2 av Socialøkonomisk teori)
  • Gjeldsoppgjøret etter unionsoppløsningen 1814, 1945
  • Mennesker i samfunn. En usosiologisk sosiologi, 1948
  • Stud. 1914, 1939
  • HEH 1950
  • J. Vogt: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • P. Munthe: Thomas Sinding – en universitetslærer, Forum for universitetshistorie, Skr. nr. 3/1996