Elisabeth Sinding huskes særlig som dyremaler.
Det meste av sin oppvekst tilbrakte hun på Karmøy, hvor faren var prest. Ifølge Jens Thiis hadde hun helt fra barndommen holdt på med dyretegninger. Familien flyttet senere til Stavanger; i de større forhold fikk hun se kobberstikk etter dyretegninger av bl.a. Rosa Bonheur, og dette ble bestemmende for hennes interesser. Hun ble elev ved J. F. Eckersbergs malerskole høsten 1865. Vinteren året etter kom Siegwald Dahl til Christiania, og hun fikk undervisning av ham noen måneders tid. Da hun 1869 kom til Dresden, skaffet Dahl henne plass hos sin venn, dyremaleren Adolf Friedrich, og under hans veiledning malte hun sine første dyremalerier. Disse ble utstilt i Dresden Kunstforening og Christiania Kunstforening.
1871–77 oppholdt Elisabeth Sinding seg i München. Det første året var hun elev av professor Otto Seitz, senere var hun en periode elev av dyremaleren Heinrich von Zügel. Det var imidlertid ikke lett for de kvinnelige kunstnerne å finne gode lærere, så mesteparten av tiden arbeidet hun på egen hånd.
I sin tidligste produksjon vekslet Elisabeth Sinding mellom dyremalerier og interiører, men etter hvert kom dyremaleriene til å dominere. Da hun skulle delta på verdensutstillingen i Paris 1878, skrev hun under angivelse av kunstretning: “Dyremaler, dels behandlende de mindre Dyr og nærmende seg Stillebenet, dels Dyrene i Forbindelse med Landskabe – hvortil egentlig min Hu staar og hvortil jeg prøver at komme over.” I München-tiden malte hun for det meste bilder med mindre dyr som sauer, hunder, katter, kaniner og fugler. De var anekdotiske, ofte med et humoristisk tilsnitt, og benyttet seg dermed av sjangermaleriets grep. Et godt eksempel på dette er Vintergjester (1875 og 1887), som hun selv regnet for et viktig bilde.
Fra 1880-årene ble hesten det dominerende motiv i Sindings kunst. Hun malte oftest flere hester sammen i arbeid eller hvile, gjerne i nærheten av vann eller snø, der landskapene dannet en nøytral bakgrunn for dyrene. Impulser fra tidens friluftsmaleri førte til en lysere palett og enklere komposisjoner. Hester (1883) viser en flokk hester på beite i et jærlandskap.
Elisabeth Sinding var også en dyktig illustratør, og mange er blitt kjent med hennes bilder gjennom Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen. Hun utviklet en teknisk dyktighet som fikk kunstkritikeren Andreas Aubert til å snakke om “hendes mandlige Pensel”. Under naturalistenes strid med Christiania Kunstforening 1881 var Elisabeth Sinding en av de få kvinnelige malerne som underskrev streikeerklæringen.
Sinding mottok en rekke stipender og legater. 1895 og 1896 fikk hun Statens reisestipend og hadde studieopphold i Nederland og Paris. Hun deltok på Høstutstillingen flere ganger, og hennes bilder ble i årene 1870–1901 utstilt og utloddet 36 ganger i Christiania Kunstforening, Trondheim Kunstforening og Bergen Kunstforening. Året etter hennes død ble det holdt en stor minneutstilling i Christiania Kunstforening.
Elisabeth Sinding var oppriktig glad i dyr og var aktivt med i dyrebeskyttelsen. I Aftenpostens nekrolog 30. november 1930 het det: “Hun var en varm dyrevenn og denne kjærligheten til dyrene går som en varm understrøm gjennom hennes billeder. Den fine forståelse av dyrenes liv og levnet og et skarpt øye for hvert enkelt dyrs karakteristiske egenskaper viser Elisabeth Sindings billeder.”