Offiser, flypioner og filmregissør. Foreldre: Diplomat, politiker og forfatter Sigurd Ibsen (1859–1930) og sanger Bergliot Bjørnson (1869–1953; se Bergliot Ibsen). Gift 25.8.1919 med danser og skuespiller Sofie Parelius Monrad Krohn (1899–1989; se Lillebil Ibsen). Sønnesønn av Henrik Ibsen (1828–1906); dattersønn av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).

Etter en kort karriere som offiser og flypioner ble Tancred Ibsen den mest betydningsfulle og produktive regissøren i norsk films “gullalder” i 1930-årene.

Ibsen vokste opp i Kristiania, i Stockholm 1903–05 mens faren var norsk statsminister der, og i Italia 1906–07 etter at inntektene fra Henrik Ibsens verker ved dennes død gjorde foreldrene i stand til å bosette seg der.

På Aars og Voss' skole og i gymnaset på Frogner viste han seg ikke som noe lys; dette ble en belastning, litterært “dobbeltbarnebarn” som han jo var. Men karakterene holdt 1914 til opptak som infanterikadett på Krigsskolen hvor han fant igjen selvtilliten. 1917 lyktes han i å bli overført til Hærens Flyvevesen på Kjeller, og som flyger ble han 1918 overført til Kavaleriet. Samme år, under prøvene til militært flysertifikat, satte han skandinavisk høyderekord på 5100 meter, en prestasjon som vel krevde mer dristighet enn dyktighet. Som instruktør på Kjeller forsøkte han en solo øvelsesflyging med et norskbygd fly til Trondheim, men i lavt skydekke endte det med nødlanding på et jorde i Romsdalen. Under luftfartsutstillingen i København våren 1919 fikk han stor oppmerksomhet som oppvisningsflyger.

1919 giftet Tancred Ibsen seg med Lillebil Krohn under stort oppbud av journalister fra hele Skandinavia. Mens hustruen innledet en internasjonal karriere som danserinne, startet han 1920 flyselskapet A/S Aero for å drive med sightseeingflyging over Kristiania. Piloter var Oskar Omdal og Ibsen selv, flyene var tyske sjøfly og virksomheten ble drevet fra Bestumkilen. 19.–21. juni 1920 ble selskapet det første som drev med charterflyging over lengre strekninger i Norge, da de fraktet passasjerer og avisen Nationen fra Kristiania til Norsk Landmandsforbunds årsmøte i Kristiansand.

1923 fulgte Ibsen sin hustru til New York. Der begynte han å sysle med filmideer og havnet 1924–25 hos Metro-Goldwyn-Mayer i Hollywood, først som kabelbærer og altmuligmann for storheter som Victor Sjöström og King Vidor, deretter som manusforfatter. Men prosjektene viste intet utpreget talent for å skape meningsfylte historier og skikkelser, og han fikk avskjed i unåde.

Etter hjemkomsten laget Ibsen en “propagandafilm om Norge” beregnet på det utenlandske markedet. Deretter gav han seg i kast med det som skulle bli den første norske lydfilmen, Den store barnedåpen (1931) etter Oskar Braatens skuespill. Tross lavt budsjett, kummerlige innspillingsforhold og uprøvd teknologi ble denne ildprøven vendt til stor suksess på kinoer over hele landet. Ibsen og medregissør Einar Sissener lyktes kanskje først og fremst i å motivere skuespillerne, som var hentet fra Nationaltheatrets oppsetning, til bevisst innsats i dette nye mediet.

I Sverige regisserte Tancred Ibsen 1933 den norske versjonen av lystspillet Vi som går kjøkkenveien. Samme år laget han i Norge Op med hodet, et oppfinnsomt eksperiment som gjorde bruk av underholdningskreftene ved Chat Noir; filmen ble ingen kinosuksess, og Ibsen reiste tilbake til Sverige. Etter den svenske produksjonen Synnøve Solbakken, som ble tatt opp i Vågå, og lystspillet Du har lovet mig en kone!, laget han sammen med regissøren og skuespilleren Ragnar Arvedsson fire lette komedier for Ire-film i Stockholm, alle lansert i løpet av 18 måneder 1935–36.

I mellomtiden hadde Norsk Film fått sine atelierer på Jar i Bærum, og her ble Ibsen sentral i det som har vært kalt en gullalder i norsk film. 1937 kom To levende og en død etter Sigurd Christiansens roman, med gode skuespillerprestasjoner og et sofistikert kameraarbeid. Den ble straks fulgt opp av den vitale Fant, en av de sentrale filmene i norsk filmhistorie med sin usentimentale skildring av «de reisendes» liv, fin bruk av opptakssteder på sørlandskysten og realistiske fortellende foto. Alfred Maurstad i rollen som Fændrik er blitt stående som den norske filmens ikon.

Tross store forventninger ble det bare et mislykket mellomspill av den svenske produksjonen Valfångare fra 1939, som Ibsen kunne ta opp på hvalkokeriet Kosmos takket være sitt vennskap med Anders Jahre. Men Gjest Baardsen, en frisk og ironisk ballade hvor virkelighetens straffange var blitt en snarrådig Robin Hood-figur – igjen i Alfred Maurstads karismatiske skikkelse – ble en umiddelbar og varig kinosuksess.

Da det tyske angrepet på Norge kom 1940, drog Ibsen i tråd med sin mobiliseringordre til Hamar. Han ledet en eskadron under kampene i Gudbrandsdalen, delvis i samarbeid med de britiske avdelingene som var kommet til hjelp. Han ble senere tildelt Military Cross for sin innsats. Før det tyske angrepet hadde han gjort forarbeid til Tørres Snørtevold etter Alexander Kiellands novelle Jacob, og denne filmen fikk han nå realisere under det nye regimet. Med filmen om den energiske oppkomlingen som vil ha revansj over kystbyens samfunnsstøtter – igjen med Alfred Maurstad i hovedrollen – viste Ibsen seg som en dyktig personinstruktør.

Ibsen ble tilbudt sjefsstillingen på Nationaltheatret, men takket nei. 1943 ble han i likhet med de øvrige norske offiserer arrestert og satt internert i Schildberg (Ostrzeszow) i Polen til freden kom. På hjemveien via Luckenwalde sør for Berlin opplevde han det tyske sammenbruddet på nært hold.

Etter Den hemmelighetsfulle leiligheten, en eksperimenterende film om en middelaldrende byråkrat (Ola Isene) som tiltrekkes av en mystisk yngre kvinne (Sonja Wigert), ble Ibsen midtpunkt i en kontrovers. Sommeren 1949 regisserte han To mistenkelige personer etter Gunnar Larsens bok om det såkalte lensmannsmordet 1926. Den yngre av gjerningsmennene, som hadde sonet sin dom, anla sak for å få stanset filmen. Et visningsforbud ble stadfestet i Høyesterett. Halvparten av opptakene ble senere brukt i spillefilmen Savnet siden mandag i regi av Sigval Maartmann-Moe.

1950-årene ble lite produktive for Ibsen, og filmene hadde ikke den samme friskheten. Storfolk og småfolk ble en heller ujevn episodefilm etter noveller av Hans Aanrud, De VI olympiske vinterleker i Oslo 1952 var en kompetent reportasjefilm. 1955 mottok Tancred Ibsen Aamot-statuetten, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1961. Venner, et melodrama i fjellklatrermiljø basert på et skuespill av Arnulf Øverland, ble godt mottatt av kritikken, men den neste filmen, en konvensjonell utgave av farfarens skuespill Vildanden, ble Ibsens siste.

Med dette var Ibsen “pensjonert” fra sin filmgjerning tidligere enn han selv ønsket, og i selvbiografien Tro det eller ei (1976) gir han uttrykk for atskillig bitterhet overfor Norsk Film og NRK, som ikke lot ham realisere nye prosjekter og som han mente behandlet den kunstneriske arven etter tre generasjoner Ibsen lemfeldig.

    Filmer

  • Norgesfilmen, 1927 (tapt)
  • Den store barnedåpen, 1931
  • Vi som går kjøkkenveien, 1933
  • Op med hodet, 1933
  • Synnøve Solbakken, 1934
  • Du har lovet mig en kone, 1935
  • Kanske en gentleman (sm.m. R. Arvedson), 1935
  • Ä vi gifta? (sm.m. R. Arvedson), 1936
  • Stackars miljonärer (sm.m. R. Arvedson), 1936
  • Spöket på Bragehus (sm.m. R. Arvedson), 1936
  • To levende og en død, 1937
  • Fant, 1937
  • Valfångare, 1939
  • Gjest Baardsen, 1939
  • Tørres Snørtevold, 1940
  • Den farlige leken, 1942
  • Et spøkelse forelsker seg, 1946
  • Den hemmelighetsfulle leiligheten, 1948
  • To mistenkelige personer, 1950
  • Storfolk og småfolk, 1951
  • De VI Olympiske Vinterleker i Oslo 1952, 1952
  • Venner, 1960
  • Vildanden, 1963

    Bøker

  • Tro det eller ei, 1976
  • Stud. 1914, 1939, 1964
  • HEH 1973
  • T. Ibsen: Tro det eller ei, 1976
  • D. Lutro: Film & Kino, spesialnummer om Tancred Ibsen, 1980
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, 1994