Henrik Ibsen er en av verdenslitteraturens største og mest innflytelsesrike dramatikere. Han fornyet den antikke tragedie i form av realistiske prosastykker der vanlige mennesker inntar de klassiske tragediehelters rolle, og tilførte dermed det borgerlige drama ny kunstnerisk vitalitet og klar sosial betydning. Med sine symbolistiske skuespill foregrep han også utviklingen av 1900-tallets ekspresjonistiske og modernistiske teaterkunst.
Privat bygde Henrik Ibsen en beskyttende mur om seg og sitt, og få mennesker utenom hans hustru og sønnen Sigurd kom til å stå ham virkelig nær. Hans karakter var sammensatt: med sterke hemninger, følsom, sårbar, innesluttet, stolt, hissig, ærekjær og forfengelig; i visse situasjoner også med trekk av ufølsomhet. Veien til suksess gikk fra ytterste elendighet til internasjonal berømmelse og økonomisk velstand, og Ibsen selv voktet etter hvert årvåkent og kompromissløst over sitt litterære renommé, sin økonomi og mulighetene til å sikre seg ytre æresbevisninger.
Henrik Johan Ibsen ble født i Stockmangården i Skien 20. mars 1828 og hjemmedøpt 8 dager senere. Hans far var handelsborger i Skien og en formuende mann. Ibsens foreldre fikk fem barn som vokste opp: Henrik Johan, Johan Andreas, Hedvig Cathrine, Nicolai Alexander og Ole Paus. Henrik Ibsen selv skal ha festet lit til et ikke verifisert rykte om at hans rette far var Thormod Knudsen Borgegjorde fra Kviteseid (1797–1868), en markant personlighet; medlem av herredsstyret, ordfører i Kviteseid og senere stortingsmann for Bratsberg amt. Av familiemedlemmene var det bare søsteren Hedvig, gift med kaptein Hans Jacob Stousland, som kom til å stå Henrik Ibsen nær, og som han holdt forbindelse med helt opp i alderdommen.
Familien tilhørte byens handelspatrisiat. 1830 overtok Knud Ibsen sin svigermors eiendommer, og tre år senere flyttet familien Ibsen til den såkalte Altenburggården. Knud Ibsen stod nå på høyden av sin velstand. Han slo stort på og drev sine forretninger uforsiktig. I løpet av 1833–34 kjøpte han gården Venstøp like utenfor byen.
Snart kom imidlertid Knud Ibsen i økonomiske vanskeligheter, og 1834 måtte han pantsette alle sine eiendommer, Venstøp medregnet. Da han ikke klarte å innfri sine forpliktelser, ble det snart holdt en serie auksjoner over faste eiendommer, inventar og husdyr. Familien måtte sommeren 1835 flytte til Venstøp, som Knud Ibsen hadde pantsatt, men fortsatt fikk lov til å drive. 1837 ble også Venstøp solgt. Knud Ibsen var ikke slått konkurs, men hadde mistet alle sine eiendommer. 1843 kjøpte hans velstående halvbror, Christopher Blom Paus, en bygård på Snipetorp i Skien, dit familien Ibsen flyttet.
Tross familiens alvorlige økonomiske problemer var de første årene på Venstøp i det ytre preget av fest og lystighet. Men den eldste sønnen holdt seg mye for seg selv og levde sitt eget fantasiliv. Han laget dukketeater og skrev selv tekster til fremførelsene, og han opptrådte med innøvde tryllekunster. Mange venner hadde han ikke, og det er fortalt at han ble plaget og ertet av sine jevnaldrende.
Familiens sosiale degradering fikk følger for Henriks skolegang. Verken fattigskolen eller overklassens latinskole kunne komme på tale, men i august 1833, da Henrik var fem og et halvt år gammel, betalte Knud Ibsen for Henriks innskrivelse ved borgerskolen. Vilkår for opptak var at han på forhånd behersket bokstaver og tall. Her fikk gutten opplæring i lesning, skrivning, religion og grunnelementer fra geografi og naturlære. Fra annen klasse kom undervisning i tysk, historie, geometrisk tegning, stiløvelse og naturhistorie. Knud Ibsen betalte skolegangen ut hele året 1834, men etter første kvartal 1835 var ikke lenger Henrik elev ved borgerskolen.
1835–40 gikk Henrik Ibsen sannsynligvis på den skole som kammerherre og jernverkseier Severin Løvenskiold til Fossum hadde opprettet for barn av funksjonærer og jernverksarbeidere. Det har dessuten vært antatt at han fikk noe undervisning hos Knud Ibsens omgangsvenn, klokker Christen Lund, som drev privatskole på sin gård Århus. I tillegg skal han ha vært en mindre flittig elev ved søndagsskolens tegneskole og dessuten ha fått undervisning i tegning og maling av Mikkel Mandt. 1841 startet de teologiske kandidatene Johan Hansen og W. Stockfleth en privat betalingsskole hvor det ble undervist i vanlige borgerskolefag, med unntak av latin. Henrik Ibsen var elev her 1841–43 og fikk privat latinundervisning av Johan Hansen. I juni og juli 1843 gikk han til konfirmasjonsundervisning hos prost Rode i Gjerpen, og han ble konfirmert i Gjerpen kirke samme år.
Henrik Ibsens drøm om å studere medisin var utenfor økonomisk rekkevidde, men den lå kanskje bak da faren hjalp ham inn i farmasien. Knud Ibsen hadde allerede våren før konfirmasjonen benyttet noen av sine tidligere forretningsforbindelser til å skaffe sønnen tjeneste som medhjelper for apoteker Jens Arup Reimann i Grimstad, og i november 1843 forlot Henrik Ibsen Skien med Lykkens Prøve. Det eneste opphold i Skien vi kjenner til i løpet av de kommende seks og et halvt år, fant sted sommeren 1845, da han kom hjem for å overvære sin eldste brors konfirmasjon.
Grimstad var en småby med 800 innbyggere, og forholdene var trange og fattigslige. Familien Reimann bodde i apotekgården i Storgaden 75, og Ibsen måtte dele værelse med Reimanns tre små sønner, som sov sammen i én seng – Henrik hadde den andre. Apotektjenesten var hard og lønnen liten. Apoteker Reimann ble stadig mer forgjeldet, og 1846 gikk Grimstad Apotek til offentlig auksjon. I februar 1847 ble apoteket solgt videre til Reimanns tidligere lærling og medhjelper, exam.pharm. Lars Nielsen, som i april flyttet det til Østergade 13. Ibsen flyttet med, til det som skulle bli hans beste periode i løpet av Grimstad-årene.
Men han hadde problemer med seg på lasset. Hos apoteker Reimann hadde han tjent sammen med den 10 år eldre Else Sophie Jensdatter Birkedalen (1818–92), som 9. oktober 1846 fødte en sønn. Ved dåpen 25. oktober fikk han navnet Hans Jacob Hendrichssen Birkedalen (1846–1916), og Ibsen vedgikk farskapet i brev av 7. desember 1846. Han ble pålagt å betale oppfostringsbidrag frem til sønnen fylte 15 år. Bidragets størrelse ble fastsatt til 8 spesidaler årlig i fem år, deretter 7 spesidaler årlig de neste fem og sluttelig 6 spesidaler årlig de siste fem år. Selv om beløpet var relativt høyt (en vanlig dagarbeiderlønn var på den tid ca. 50 spesidaler årlig), var Ibsen à jour med sine forpliktelser da han tre år senere forlot Grimstad.
I januar 1847 avla Ibsen farmasøytisk medhjelperprøve for distriktslegen i Vestre Nedenes, Jens C. H. Skjelderup i Arendal, og det var en uteksaminert apotekermedhjelper som fulgte med Lars Nielsen over til det nye apoteket. Fra nå av fikk Ibsen eget værelse, større frihet og høyere lønn. Snart begynte han å lese til preliminæreksamen, universitetets spesielle adgangseksamen beregnet for medisinere, uten de krav om latin som ble stilt for f.eks. studier i teologi.
Nå ble det også mer tid til å dyrke litterære og dramatiske interesser. Vi vet at han leste bl.a. Voltaire, Wergeland, Oehlenschläger og Kierkegaard. Samtidig fikk han nye venner, den senere tollkasserer Christopher L. Due (1827–1923) og stud.jur. Ole Cornelius Schulerud (1827–59). Due var korrespondent for Christiania-Posten og sørget for at Ibsen der fikk sitt første dikt på trykk. Debuten skjedde med I Høsten 28. september 1849.
Sommeren 1849 forelsket Ibsen seg i datter av kjøpmann og ordfører Bendix Ebbell, den 19-årige Clara (egentlig Marthe Clarine) Thue Ebbell. Hun var litterært interessert, spilte klaver og svermet for poeter og dramatikere som Wergeland, Oehlenschläger og Andreas Munch. Det er bevart 27 dikt av Ibsen fra Grimstad-tiden. Flere av dem er tilegnet Clara Ebbell.
Ibsens siste år i Grimstad falt sammen med politisk stormfulle tider. Han og vennene var sterkt engasjert i februarrevolusjonen 1848. Samtidig arbeidet han med utkast til et nasjonalromantisk skuespill med tittelen Rypen fra Justedal. Det viktigste litterære arbeid fra Grimstad-årene er likevel dramaet Catilina, med den romerske opprører av samme navn som hovedperson. I likhet med andre av Ibsens tidligste produkter bar stykket forfatterpseudonymet Brynjolf Bjarme på tittelbladet. Skuespillet ble trolig påbegynt i revolusjonsåret 1848 og ble avsluttet i februar 1849. Ifølge eget utsagn skal han på dette tidspunkt bare ha lest Holberg og Oehlenschläger, noe som neppe er riktig – hans første skuespill bærer tydelig preg av at han må ha kjent både Shakespeare og Schiller.
Men ingen ville anta produktet verken Christiania Theater eller norske forleggere. Ibsen utgav derfor stykket i kommisjon, med økonomisk støtte av vennen Ole C. Schulerud. 12. april 1849, samme dag som Catilina utkom, forlot Ibsen Grimstad om bord i Prinds Carl, som hadde anløp i Skien. Dette ble – kanskje – hans siste besøk i hjembyen. Etter en uke gikk ferden videre til Christiania.
Ibsen og Ole Schulerud holdt fremdeles sammen; nå delte de hybel og levde av de 10 spesidaler Schulerud mottok som “månedspenger” hjemmefra. Deres bolig lå i Vika, i et hus som tilhørte den navnkundige legekone Mor Sæther. Senere flyttet de til Møllergaten 21. Hos Mor Sæther losjerte også stud.jur. Theodor Abildgaard, som var medlem i Thranebevegelsen og holdt møter i huset.
Ibsens første år i Christiania ble preget av økonomisk nød, men også av nye impulser. Han begynte som lærer ved Arbeidernes søndagsskole, han bidrog i Arbeider-Foreningens Blad, og han publiserte flere av sine dikt i dagspressen. I pinsen tok han frem forarbeidet Rypen fra Justedal og gjorde det ferdig under tittelen Kjæmpehøjen; det hadde premiere på Christiania Theater 26. september samme år. Våren 1850 begynte han også ved Heltbergs studentfabrikk, ifølge noen kilder finansiert av halvonkelen Christopher Blom Paus. Der fikk han Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje som medelever, og på samme tid ble han kjent med den lærde boksamler og senere universitetsbibliotekar Paul Botten-Hansen. I august ble Ibsen dimittert fra studentfabrikken, men med elendige karakterer i gresk og matematikk. Allikevel var eksamenspapiret tilstrekkelig til at han ble medlem av Studentersamfundet, der han deltok i samfunnsdebattene og bidrog i Studentersamfundets håndskrevne avis, som han redigerte fra nyttår 1851.
I månedsskiftet juli–august 1850, midt under eksamensforberedelsene, mottok Ibsen krav på et ubetalt barnebidrag. Han klarte utlegget i slutten av august, men fra da av kom han stadig i restanse med bidragene. Ibsen hadde ingen faste inntekter, men sammen med Vinje og Botten-Hansen startet han 1851 en ukeavis etter mønster av den danske forfatter Meïr Goldschmidts satiriske blad Corsaren. Her publiserte de tre vennene politisk og litterært stoff; mange av Ibsens tidlige dikt og en politisk satire i form av operaparodien Norma eller en Politikers Kjærlighed ble trykt her. Bladet, som først gikk under betegnelsen “Manden”, men snart fikk tittelen Andhrimner, var også illustrert med humoristiske tegninger (xylografier) av Ibsen. Men inntektene uteble – Andhrimner hadde aldri mer enn 100 abonnenter og gikk inn etter tre kvartaler.
Det mest dramatiske dette året var nok likevel en overhengende trussel om tvangsarbeid på grunn av ubetalte barnebidrag. Det ble holdt i alt tre utpantningsforretninger hos Ibsen. Ifølge loven skulle uteblitte bidrag tvangsinndrives ved kronarbeid, der 1/3 av daglønnen ble trukket inntil bidraget var betalt. Armédepartementet fattet den 17. juni den første av to resolusjoner om tvangsarbeid for Ibsen. Etter gjeldende satser betydde dette en dom på 34 dager, og vakthavende på Rådstuen fikk instruks om å “paagribe Ang: og henbringe ham til Agershuus Fæstning”. Det er sannsynlig at Ibsen fikk saken utsatt. Neste resolusjon av 20. august gjaldt ubetalte bidrag for to kvartaler, tilsvarende 64 dagers tvangsarbeid. Uten at man sikkert kan si hvordan, må Ibsen nok en gang ha fått henstand med å sone.
Høsten 1851 lysnet det, da den kjente musiker og nasjonalromantiker Ole Bull tilbød Ibsen stilling som artistisk direktør ved sitt norske teater i Bergen, og i oktober reiste Henrik Ibsen og Ole Bull til vestlandsbyen. I et styrevedtak ved teateret i Bergen 6. november ble Ibsen engasjert med virkning allerede fra 1. oktober og en årslønn på 260 spesidaler.
Ansettelsen ved Det norske Theater i Bergen var en lykkelig løsning; den gav Ibsen et levebrød og betydde samtidig at den kommende verdensdramatiker fikk inngående erfaring med alt som hørte teateret og skuespillkunsten til. Ibsen hadde ansvar for scenografi, kostymer og instruksjon av skuespillerne, og han tok sine oppgaver alvorlig, selv om hans bundne vesen skal ha gitt ham problemer under regiarbeidet. Den unge teatermann fikk dessuten mulighet til å skolere seg videre i faget. Direksjonen innvilget ham nokså omgående et stipend på 200 spesidaler til en reise til utlandet, mot at han forpliktet seg til fem års tjeneste ved teateret. April 1852 reiste han til København. Først og fremst gjaldt besøket Det kongelige Theater, en av Europas førende scener, der J. L. Heiberg var direktør og hans kone Johanne Louise primadonna. Her fikk Ibsen fri adgang til alle forestillinger (bl.a. av Shakespeare, Holberg, Oehlenschläger og Hertz), og han ble satt grundig inn i teatermaskineri og tekniske løsninger. Deretter gikk turen til Dresden og Hoftheater, kjent som en av de mest nyskapende Shakespeare-scener i Europa. I Dresden besøkte Ibsen også det kjente Gemäldegalerie, og han ble kjent med en nyutkommet bok av den unge hegelianer og dramateoretiker Herman Hettner – Das moderne Drama.
Etter hjemkomsten ble hans lønn forhøyet til 300 spesidaler årlig. Det var en forutsetning at Ibsen skulle skrive ny norsk dramatikk for sitt teater, og skjønt det bare er en myte at han var kontraktfestet til å levere et nytt skuespill hvert år, ble allikevel dette realiteten. Han eksperimenterte med høyst ulike sjangere: lystspill, lyriske versdramaer og tragedier. Også på forfatterskapets område betydde dermed Bergens-perioden viktige læreår. Antakelig begynte Ibsen allerede under utenlandsreisen arbeidet med Sancthansnatten, som viser slektskap med Shakespeares A Midsummer Night's Dream – et stykke Ibsen kan ha sett oppført i København og som dessuten var brukt som eksempeltekst hos Hettner. Sancthansnatten ble vist på bergensteaterets stiftelsesdag 2. januar 1853, men Ibsen ville senere ikke vedkjenne seg dette skuespillet, som er en lystig eventyrkomedie med brodd mot falsk nasjonalromantikk. Året etter fulgte en omarbeidelse av det lyrisk-romantiske Kjæmpehøjen, og 1855 oppførte teateret Fru Inger til Østeraad, en nasjonalhistorisk karaktertragedie med handling fra 1500-tallet. Det var Ibsens beste stykke til da – skjønt det ble dårlig mottatt av publikum.
Det var på denne tid Ibsen leste N. M. Petersens oversettelse av de islandske sagaer og Landstads folkevisesamlinger. Vi ser de umiddelbare resultater i form av de to folkevisedramaene Gildet paa Solhoug og Olaf Liljekrans, samt sagaskuespillet Hærmændene paa Helgeland, det siste han skrev i bergensperioden. Gildet paa Solhoug, som hadde premiere 2. januar 1856, ble Ibsens første teatersuksess. Det var også det første Ibsen-drama som ble oppført på en utenlandsk scene, nemlig i Stockholm november 1857.
I Bergen møtte han også kjærligheten i ulike skikkelser. Våren 1853 opplevde han en heftig forelskelse i den 16-årige Rikke Holst, som han “forlovet” seg med ved at de kastet sine sammenbundne ringer i havet. Til henne har han skrevet flere dikt, blant annet Markblomster og potteplanter. Også det lystige og senere så kjente Vi vandre med freidigt Mod ble til dette året. Uken etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til forfatterinnen Magdalene Thoresens litterære salong, hvor han møtte husets datter, Suzannah Daae Thoresen – et møte som skulle bli avgjørende for resten av deres liv. Suzannah var en sterk og selvstendig karakter med interesse for litteratur og teater, og Ibsen sendte henne snart etter et frierbrev i form av diktet Til den Eneste.
Sommeren 1857 hadde Ibsen tjent sine kontraktfestede fem år ved teateret i Bergen, og da han fikk tilbud om å overta stilling som artistisk direktør ved Christiania Norske Theater med en årslønn på 600 spesidaler, slo han til. Dette teater var opprettet 1852 for å motvirke den danske dominans ved hovedstadens borgerlige institusjonsteater, Christiania Theater. Ibsens økonomiske stilling var nå klart forbedret, og med en årslønn på linje med en håndverksmesters og i overkant av en byråsjefs kunne han også betale sine barnebidrag for et helt år fremover.
Suzannahs far, Hans Conrad Thoresen, døde 11. juni, og ekteskapet med Ibsen ble inngått i all stillhet i Bergen 18. juni 1858. De nygifte reiste umiddelbart etter vielsen sjøveien til Christiania. Deres første bolig ble Akersgata 35, på hjørnet av Karl Johans gate. Hjemmet ble utstyrt for en sum av 200 spesidaler – en tredel av Ibsens nye årslønn – og han nedbetalte dessuten gamle regninger fra bergenstiden.
Våren 1858 utkom Hærmændene paa Helgeland, trykt som tilleggshefte til Illustreret Nyhedsblad, utgitt av Ibsens venn Paul Botten-Hansen. Ifølge Ibsen selv skal Suzannah være modellen for skuespillets sterke hovedperson, Hjørdis. Stykkets handling er lagt til 900-tallet og er tydelig inspirert av de nylig oversatte islandske sagaer. Det ble godt mottatt av kritikerne. Men høsten 1858 kom Ibsen, Bjørnson og Botten-Hansen opp i en heftig pressestrid med Christiania Theater, som hadde unnlatt å oppføre Hærmændene paa Helgeland, til tross for at stykket var antatt der. Teateret ble angrepet for sin uvilje til å vise ny, norsk dramatikk. Ibsen satte derfor opp skuespillet ved sitt eget teater og kunne heve 145 spesidaler i honorar i tillegg til sin faste lønn. Samtidig begynte han studier til et nytt, nasjonalhistorisk drama med emne fra 1200-tallet, det senere Kongs-Emnerne – tydelig inspirert av P. A. Munchs historiske arbeider.
Ibsens arbeid for “Nationaliteten i Litteratur og Kunst” fødte også foreningen Det Norske Selskab, som han stiftet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson. Men samtidig deltok han i den såkalte Hollenderkretsen, der venner av Paul Botten-Hansen fant et fristed for ironi og vidd, for estetiske diskusjoner og kulturelle og politiske interesser som gikk på tvers av tidens nasjonalromantiske strømninger. Ibsens store dikt Paa Vidderne, som ble skrevet denne vinteren, bærer mer preg av kierkegaardsk ironi og estetikk enn av nasjonalromantiske ideer.
Høsten 1859 hadde familien flyttet. De bodde noen måneder i Maltheby, en av byens fornemste leiegårder på hjørnet av Teatergata og Akersgata. Men denne høsten fikk Ibsen på ny økonomiske problemer. Han hadde ikke betalt sine barnebidrag og unnlot også å innfri det krav han mottok i desember. Samme måned – 23. desember 1859 – fikk ekteparet Ibsen sitt eneste barn, sønnen Sigurd, oppkalt etter en av hovedpersonene i Hærmændene på Helgeland.
Årene rundt 1860 ble de vanskeligste i Ibsens liv og dannet grobunn for de bitre følelser han senere i livet bar på overfor sitt fedreland. Christiania Norske Theater gikk stadig dårligere, og Ibsen fikk ikke lenger regelmessige lønnsutbetalinger. Det hendte at han måtte forskuttere skuespillernes lønn av sin egen lomme. Han søkte Stortinget om støtte, slik at teaterdriften kunne fortsette, men politikerne avslo. Hans privatøkonomi var nær sammenbrudd, og dikterevnen ble lammet. Familien var stadig på flyttefot, alltid til dårligere boliger, og hver gang uten å gjøre opp for husleien. Ibsen ble stilt overfor en rad uinnfridde gjeldskrav, med en serie rettssaker som resultat. Det har vært hevdet at Ibsen høsten 1859 avla et mislykket besøk i Skien, hos sin rike halvonkel Christopher Blom Paus, for å be dels ham, dels Skien kommune om økonomisk hjelp. At han ikke besøkte sin egen fallerte far og sin egen familie i denne situasjon, kan skyldes stolthet – og hans viten om at de ikke kunne hjelpe. Sommeren 1860 søkte han også Kirkedepartementet om et reisestipend, men fikk avslag – i motsetning til kollegaene Vinje og Bjørnson. Rundt årsskiftet 1859/60 begynte Ibsen likevel arbeidet med et nytt dramautkast, Svanhild, inspirert av den fellesgermanske Volsunge-diktningen, men med handlingen lagt til samtiden og med en stolt kvinnelig hovedperson som bærer klare trekk fra hans egen hustru.
Straks etter årsskiftet 1859/60 hadde familien igjen flyttet, denne gang til Aker, der de ble leieboere hos forfatterinnen Marie Colban i Nedre Bakkehuset, på de løkkene som senere skulle gi rom for Rikshospitalet. Også oppholdet her ble kortvarig. Ved påsketider, og uten å ha betalt husleien, flyttet de videre til en løkke i Bogstadveien. Huset var uten innlagt vann, og uegnet som vinterbolig. Ved “Michaeli flyttetid” (29. september) flyttet de på ny, til et nybygg i Nedre Torvegade 17. Her skulle de bli i et halvt år. Planene med Kongs-Emnerne og Svanhild var nå lagt til side; Ibsen tok i stedet fatt på et operautkast (Fjeldfuglen), og var lovet musikk av Martin Andreas Udbye. Teksten var basert på det tidligere skuespill Olaf Liljekrans, men Ibsen kom ikke langt med arbeidet.
I april–mai 1861 hadde familien flyttet til Dronningens gate 22, der husleien oversteg mer enn tredelen av Ibsens årslønn. Nå nærmet han seg økonomisk ruin. Han var siden høsten 1859 blitt innviklet i en rekke gjeldssaker, mer enn 10 i tallet, og han betalte ikke sine barnebidrag. I alle fall seks av sakene gikk til tvangsfullbyrdelse, med et samlet beløp av 365 spesidaler. Etter dette var Ibsens private økonomiske forhold blottlagt for allmennheten – slik hans fars hadde vært 25 år tidligere.
På dette tidspunkt ble Ibsen alvorlig syk, og hans skaperkraft lammet. Han må 1860–62 ha lidd av dyp depresjon, kombinert med et høyt alkoholforbruk, og det er fra flere pålitelige kilder hevdet at han var på randen av selvmord. Til Bjørnstjerne Bjørnson skrev han senere om teaterdriften som “en daglig gjentagen Fosterfordrivelse”, og han gav sin smerte et sterkt uttrykk: “Jeg synes, at jeg ligesom ved et stort uendeligt Øde er skilt fra baade Gud og Mennesker.” Både problemer med teaterdriften, som han mer og mer vanskjøttet, og den katastrofale privatøkonomien kan forklare hans tilstand.
1862 ble også Ibsens mor alvorlig syk og trodde hun skulle dø. Men trass i at den yngste broren, Ole Paus Ibsen, to ganger besøkte Christiania og fikk Ibsens løfte om å komme hjem, reiste han ikke. I april flyttet så familien Ibsen igjen, denne gang til los Peder Olsen i Strandgade 33, innerst i Bispevigen. Da hadde de skiftet bolig 7 ganger i løpet av fire år.
Bebyggelsen i Strandgaden skal ha vært elendig. Ibsens venn og Suzannahs fetter, den senere professor Ludvig Daae, karakteriserte boligen som en “elendig rønne” og hevdet at familien formelig sultet og led nød. Det var trolig Ibsens unge kone som reddet ham. Ved hjelp av stor karakterstyrke forsøkte hun å holde ham borte fra svirebrødrene og tvang ham til skrivebordet. Kanskje ble også teaterets endelige fallitt en lykke; fra juni 1862, da Ibsen stod uten arbeid og faste forpliktelser, gikk det igjen oppover. Allerede i februar 1862 hadde han skrevet Terje Vigen, en hyllest til familielivet og foreldrekjærligheten, og juni 1862 ble utkastet Svanhild fullført som Kjærlighedens Komedie (trykt som bilag til Illustreret Nyhedsblad 1863), et glitrende versdrama der Ibsen tar et oppgjør med sosiale institusjoner som forlovelser og ekteskap og hevder kjærlighetens idealitet på tvers av alle sosiale konvensjoner. Men stykket ble ikke forstått; det utløste voldsom harme og anklager om nedbrytende tendens. 10 år skulle gå før det ble oppført.
Ibsens eneste faste inntekt kom nå fra et engasjement som estetisk konsulent for Christiania Theater med en årslønn på 300 spesidaler, og han måtte 1862 ta opp et lån med pant i sitt innbo for å betale noen av sine gjeldsposter. En ny søknad om reisestipend ble avslått. Han var nå så dårlig stilt at noen av hans venner forsøkte å skaffe ham stilling som undertollbetjent.
Sannsynligvis var det Ludvig Daae som bidrog til at universitetet i mai 1862 tildelte Ibsen et stipend på 110 spesidaler for å samle folkeminner. På samme tid mottok han 100 spesidaler i honorar for Kjærlighedens Komedie. Han drog på innsamlingstur, til fots opp Gudbrandsdalen, gjennom Bøverdalen over fjellet og ned til Fortun i Sogn. Derfra gikk ferden videre til Vadheim, over Førde og til Hellesylt. Den samlingen med folkeminner som Ibsen hadde lovet, ble aldri utgitt, men noe kom på trykk sammen med hans egne illustrasjoner i Illustreret Nyhedsblad. Inntrykkene fra denne reisen har også nedfelt seg i naturskildringene i det senere skuespillet Brand.
Det lysnet ikke før 1863. Denne sommeren ble det arrangert en sangerfest i Bergen, og Ibsen var med på ferden. Der møtte han igjen vennen Christopher Due, som fant Ibsen svært forandret – lukket, stille og med en erkjennelse av å ha fått hard medfart av livet. Med i Bergen var også Bjørnstjerne Bjørnson, og gjensynet, sammen med hele stemningen og gjenopplevelsen av tidligere, mer lykkelige forhold, ser ut til å ha utløst et jordskred i Ibsens sinn. Umiddelbart etter bergensturen tok han på ny frem planene om sitt skuespill fra borgerkrigstiden på 1200-tallet og skrev det ferdig i rekordfart, i løpet av 6–8 uker.
Ibsen hadde denne våren mottatt et nytt stipend på 100 spesidaler fra universitetet for å samle flere folkeminner, men i streng forstand underslo han pengene. Likevel ble stipendet vel anvendt, for det var disse midler som gjorde ham i stand til å ferdigstille det mesterlige Kongs-Emnerne, en nasjonalhistorisk tragedie i shakespearesk stil. Her står Ibsen for første gang frem som en fullmoden dramatiker av verdensformat.
Skuespillet ble trykt høsten 1863 og oppført i januar 1864. Det innbrakte ham 150 spesidaler i honorar og svært god mottakelse blant publikum og kritikere. Høsten 1863 ble Ibsen dessuten innvilget 400 spesidaler i reisestipend fra Stortinget. I tillegg satte gode venner i gang en landsdekkende innsamlingsaksjon, ledet av advokat Bernhard Dunker, med støtte av bl.a. Johan Sverdrup og dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Andreas Munch. Det kom inn i alt 700 spesidaler, og 1. april 1864 kunne Ibsen forlate Christiania om bord i dampskipet Kronprinsesse Louise. Reisen gikk til København og videre til Roma via Lübeck, Berlin, Wien, Trieste, Venezia, Firenze, Milano og Genova. Samme høst fulgte Suzannah og sønnen Sigurd etter. Dette skulle bli innledningen til 27 års “frivillig Landflygtighed” og kom til å utløse en eksplosjon av skaperkraft som førte til Ibsens avgjørende kunstneriske gjennombrudd.
Ibsen hadde vært en varm tilhenger av skandinavismen, og det danske nederlag i krigen med Preussen 1864 berørte ham sterkt. Umiddelbart etter ankomsten til Roma tok han fatt på et nytt verk, en episk diktsyklus som aldri ble noe mer enn et utkast – i dag kjent under tittelen Den episke Brand. I det innledende diktet, Til de Medskyldige, refser han sine landsmenn for deres tomme idealer og deres svik mot Danmark.
Møtet med Italia betydde også en overveldende opplevelse av stor kunst, med de romerske keiserbyster, Michelangelo, Bernini og barokken som det sterkeste. Parallelt med Den episke Brand gav dette Ibsen ideen til et nytt skuespill, der den historiske overgangsskikkelsen keiser Julian “Apostata” ('den frafalne') skulle stå sentralt.
Ibsen var fortsatt bundet av sin fortid og uoppgjorte gjeld, som ved avreisen fra Norge var omtrent 500 spesidaler. Lånet fra 1862 hadde han ikke klart å innfri, og hans pantsatte innbo gikk til auksjon 1864. Her ble alle eiendeler solgt, bortsett fra sølvtøyet og Ibsens private papirer. Selv fikk han ikke underretning om dette før to år senere.
1865 var pengene fra stipendet og innsamlingsaksjonen oppbrukt, uten at Ibsen hadde andre inntekter. Bjørnstjerne Bjørnson søkte om stipend til ham fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, samtidig med at advokat Dunker startet en ny innsamlingsaksjon. Om sommeren flyktet familien fra heten i Roma til fjellandsbyen Arricchia, hvor Ibsen opplevde en skapingsrus: “Jeg har en Arbeidsstyrke og en Kraft, saa jeg kunde slaa Bjørne ihjel,” sier han i et brev. Gjennom dager med kvelende hete ble Den episke Brand omdannet til en helt ny tekst, skuespillet Brand, fullført i Roma 1865, men ikke trykt før mars året etter. En av modellene til Brand var presten Christopher Bruun, som hadde deltatt i krigen på dansk side – i motsetning til Ibsen selv.
Med Brand fikk Ibsen sitt skandinaviske gjennombrudd. Allerede første høst ble skuespillet trykt i fire opplag, og et femte så dagens lys før Ibsen forlot Roma 1868. Den umiddelbare suksess kan ha sammenheng med stykkets aktualitet – her finnes både den samtidskritiske tone fra utkastet og en mer allmenn tematikk, sterkt beslektet med Søren Kierkegaards eksistenstenkning. Etter søknad fra vennene i Hollenderklubben – Paul Botten-Hansen, P. Chr. Asbjørnsen, O. A. Bachke, Michael Birkeland og Jakob Løkke – ble Ibsen 1866 innvilget diktergasje på 400 spesidaler årlig av Stortinget, som i tillegg gav ham et nytt reisestipend på 350 spesidaler uten at han hadde søkt om det – et sant tegn på gjennombruddets styrke.
Da Ibsen forlot Norge 1864, hadde han ingen fast forlegger; hans verker ble utgitt dels som føljetonger og særtrykk av Illustreret Nyhedsblad, dels hos forleggere som Chr. Tønsberg (Gildet paa Solhoug) og Johan Dahl (Kongs-Emnerne). Bjørnstjerne Bjørnson formidlet 1864 kontakt med forleggeren Frederik Hegel ved Gyldendalske Boghandel i København, som fra 1866 kom til å utgi alle Ibsens verker. Forholdet mellom forfatter og forlegger ble i årene som fulgte, preget av et forretningsmessig kompaniskap de begge tjente på, og med Hegels forskudd og garantier om salg og fortjeneste stod Ibsen plutselig i en ny og friere situasjon som fikk både øyeblikkelige og mer langsiktige virkninger for hans kunstneriske arbeid.
Sommeren 1866 tilbrakte familien Ibsen tre måneder i landsbyen Cassamicola på Ischia og i Sorrento inne på fastlandet. Her ble Peer Gynt til. Det er åpenbart at den økonomiske sorgløshet og den overveldende anerkjennelse han plutselig hadde opplevd, må ha virket forløsende. Men stoffet i Peer Gynt er også inspirert av Ibsens norske bakgrunn, blant annet Wergelands diktning og P. Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. I skuespillet vrimler det dessuten av litterære allusjoner til annen skandinavisk og europeisk diktning, og problematikken er universell, ikke lokal.
Peer Gynt utkom 14. november 1867 og kom i nytt opplag samme høst. Suksessen var et faktum, skjønt Ibsen møtte uforstående kritikk fra Bjørnstjerne Bjørnsons venn, den innflytelsesrike danske kritiker Clemens Petersen. Men nå hadde Ibsens selvbevissthet reist hodet etter de mange ydmykelser i Christiania-tiden. Han protesterte rasende mot Petersens kritikk med den følge at hans forhold til Bjørnson ble kjølig.
1868 fylte Sigurd Ibsen 9 år, men hadde ennå ikke begynt på skole. Antakelig var dette grunnen til at familien denne høsten flyttet til Tyskland, der skolevesenet var bedre enn i Italia. I oktober slo de seg ned i Dresden. Tanken på skuespillet om Julian Apostata hadde fulgt Ibsen siden sommeren 1864, og i Dresden vendte han tilbake til ideen, men arbeidet ville ikke ta form. I stedet var det som om de nye omgivelser endret retning for hans diktning. Det borgerlige lystspillet De unges forbund innfører den moderne prosadialogen på scenen. Stykket, som har lånt trekk til miljøskildringen fra Ibsens hjemby Skien, ble fullført februar 1869 og utgitt i september samme år. Innholdet er preget av Ibsens økende mistro overfor de norske Venstre-politikere, bl.a. Bjørnson, Sverdrup og Richter. Opportunisten Steensgaards skikkelse kan leses som et satirisk portrett av Bjørnson og førte til et langvarig brudd i vennskapet mellom de to.
3. juni 1869 døde Ibsens mor, og Hedvig sendte straks bud om dødsfallet, men Ibsen reagerte ikke før i september – etter at han hadde latt seg feire i kongelige omgivelser. Han hadde våren 1869 mottatt et stipendium på 300 spesidaler for å studere kunst og kultur i Sverige og reiste i juli–august til Stockholm. Her deltok han i en kommisjon som skulle levere forslag til en ny, skandinavisk rettskrivning; han omgikkes forleggeren Albert Bonnier og hans venner, og han ble endog invitert som gjest til kong Karls private leilighet på slottet. Men høydepunktet under stockholmsbesøket var kanskje at Ibsen ble hedret med ridderkorset av Vasaorden, og utpekt som kongelig representant ved åpningen av Suez-kanalen samme høst. Ibsens ferd til Egypt gikk via Paris og Frankrike – hans eneste besøk i disse to landene.
Vel hjemme igjen høsten 1869 satte Ibsen i gang arbeidet med å korrigere sine egne verker i samsvar med den nye skandinaviske rettskrivning som var blitt anbefalt i Stockholm. Hensynet til en mulig salgsøkning innenfor et større skandinavisk område har sikkert vært medvirkende. Kanskje var det for å bedre økonomien at han også tok initiativ til en samlet utgivelse av sine dikt, som stort sett skrev seg fra tiden før han forlot Norge 1864. Digte, som er hans eneste diktsamling, utkom 1871. Etter streng redaksjon og omarbeidelse av mange av de tidligere tekstene inneholdt den omtrent en tredjedel av hans lyriske produksjon.
1870–71 besøkte Ibsen København, og 24. januar 1871 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen – etter at han selv nokså åpenlyst hadde benyttet høytstående kontakter for å få dette til. Samme år mottok han den tyrkiske Medjidji-ordenen av 3. klasse, noe han også selv ivrig hadde tilskyndet. Fra nå av formelig “samlet” han på ordener og æresbevisninger, samtidig som han systematisk sørget for å sikre sin økonomi gjennom nye bokutsendelser. 1873 ble han tildelt både kong Oscar 2s fortjenstmedalje og ridderkorset av St. Olavs Orden, og 1877 ble han kreert til æresdoktor ved Uppsala universitet i anledning dettes 400-årsjubileum. Flere av ungdomsdramaene ble nå utgitt i omarbeidede versjoner: Kongs-Emnerne (1870), Hærmændene på Helgeland (1873), Fru Inger til Østråt (1874) og Catilina (1875). Den nye versjonen av debutverket fra 1850 markerte også hans 25-årsjubileum som dramatiker og ble forsynt med et forord der han peker på sammenhengen mellom stykkets dypeste konfliktstoff og sitt senere forfatterskap: “modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på engang, – kommer allerede her frem i tågede antydninger”.
Det “verdenshistoriske” skuespillet Kejser og Galilæer ble utgitt 1873, nærmere 10 år etter at ideen var unnfanget. Dette er Ibsens mest omfangsrike verk og har 10 akter fordelt på to deler, Cæsars frafald og Kejser Julian. Ibsen omtalte senere alltid Kejser og Galilæer som sitt hovedverk, kanskje fordi han her fremstiller konflikten mellom grunnleggende ideer i den vestlige kultur, i det ytre uttrykt som en kamp mellom hedendom og kristendom i det senantikke romerske rike i annen halvdel av 300-tallet. Perspektiver i slekt med dem vi finner her, hadde han også gitt uttrykk for i det historiefilosofiske dikt Ballongbrev til en svensk dame, skrevet midt under den fransk-tyske krig, like etter Suez-reisen. Med sin klare kritikk av Bismarck og tysk sivilisasjon ble diktet sterkt mislikt i Tyskland, og dikteren publiserte straks en halvhjertet bortforklaring overfor sine tallrike tyske lesere.
Til og med Norge hadde nå fått øynene opp for Ibsens betydning. Men tross tallrike invitasjoner om å vende hjem var det som om Ibsen kviet seg for å besøke sitt fedreland – han avla bare to besøk i Norge under hele sitt 27-årige eksil. Det første av disse fant sted 1874, da han oppholdt seg 2 1/2 måned i Christiania. Den tidligere forgjeldede og forhutlede Ibsen var nå en høyt anerkjent og økonomisk uavhengig kunstner, som ble feiret med fakkeltog av de norske studenter. I pakt med sin natur været han allikevel konflikter under den glatte overflaten. Inntrykkene fra dette oppholdet kan gjenfinnes i det senere Samfundets støtter (1877), der han feller en besk dom over samfunnets hykleri og kvinnens undertrykte stilling. I sin diktning våget Ibsen å si hva han ikke tillot seg i sin borgerlige tilværelse.
Sigurd Ibsen var nå i den alder at han skulle begynne videregående utdannelse, og dette var trolig grunnen til at familien Ibsen 1875 flyttet fra Dresden til München, der de ble boende i 11 år, avbrutt av to perioder i Roma. I januar 1876 ble Kongs-Emnerne (Die Kronprätendenten) oppført ved den teaterinteresserte hertugen av Sachsen-Meiningens hoffteater – den første Ibsen-oppsetning i Tyskland. Ved avreisen ble han tildelt kommandørkorset av den sachsiske Ernestinske husorden. Senere samme år gikk Die Kronprätendenten også i Berlin og München. Men den viktigste forestilling dette året var allikevel Peer Gynt, med musikk av Edvard Grieg. Stykket ble satt i scene av den svenske instruktøren Ludvig Josephson, med urpremiere på Christiania Theater 24. februar 1876, og forestillingen ble en braksuksess.
Fra nå av begynte Ibsens stykker for alvor sin seiersgang over verdens scener, og Ibsen ble mer og mer av en forretningsmann og en dyktig strateg i forvaltningen av sitt trykte og iscenesatte forfatterskap. Det var han også nødt til, skulle han sikre sine inntekter. Det eksisterte en kongelig dansk forordning fra 1741 som forbød ulovlige ettertrykk, og i Norge-Sverige ble det 1877 utstedt forordninger om gjensidig beskyttelse av skrifteiendomsretten for landenes forfattere; avtalen ble 1879 utvidet til å omfatte Danmark. Men ennå fantes ikke internasjonale konvensjoner om forfatterrettigheter, og Ibsen måtte selv være forretningsfører og årvåken innkrever så vel av teaterhonorarer som av honorar for litterære utgivelser. De etter hvert tallrike oversettelsene gav ham intet; hans tekster var “fritt vilt” så snart de forelå i bokhandelen. Ibsen tok flere ganger kontakt med norske politikere og skandinaviske forfatterkolleger om rettighetsspørsmålet, men fordi han utgav sine bøker ved et dansk forlag, kom ingen full beskyttelse av hans forfatterretter før Danmark tiltrådte Bern-konvensjonen 1903. (Samme år solgte Sigurd Ibsen, som under farens sykdom hadde overtatt ivaretakelsen av hans forretninger, Ibsens forfatterretter til Gyldendalske Boghandel for et engangsbeløp på 150 000 kroner.)
Markedshensyn kan ha vært medvirkende til at Ibsens forfatterskap nå tok en ny retning. 1870-årene blir gjerne kalt “det moderne gjennombrudds tid” og var preget av kravet om at litteraturen skulle ha en kritisk realistisk tendens med brodd mot overleverte samfunnsformer og foreldet litterær romantikk. En av de mest innflytelsesrike forkjempere for de nye tendenser var den danske kritiker Georg Brandes, som Ibsen første gang hadde møtt i Dresden sommeren 1871, og som han til å begynne med betraktet som sin allierte.
Dikteren fikk et sterkt inntrykk av det første bind av Brandes' såkalte Hovedstrømninger (1872), med krav om et nytt litterært program, preget av realistisk tendensdiktning. Med Peer Gynt hadde Ibsen skapt en dramaform preget av frodig fantasi og en scenisk uttrykkskraft som peker fremover mot 1900-tallets ekspresjonistiske og modernistiske teater. Nå snudde han tilsynelatende tvert om og tilpasset seg Georg Brandes' samfunnskritiske krav. Med Samfundets støtter (1877) og sine senere samfunnskritiske skuespill skapte Ibsen det moderne realistiske drama, og fra og med utgivelsen av Et dukkehjem (1879) var Henrik Ibsen et verdensnavn. Dette stykket er sammen med Gengangere (1881) og En folkefiende (1882) mesterverker i dramatisk oppbygning og menneskeskildring – samtidig som de rystet hele den vestlige verden gjennom sin beske samfunnskritikk. Ingen av Ibsens skuespill skapte slik furore som Gengangere – en moderne versjon av den greske skjebnetragedie. Skuespillet ble returnert fra bokhandlene og forbudt oppført på skandinaviske og tyske scener. Verdenspremieren fant sted i Chicago 1882 – kanskje det er bakgrunnen for noen ord Ibsen senere lot falle til søsteren Hedvig: “Det er lettere å komme til Chikago end til Skien.”
Kombinasjonen av litterært mesterskap og strategisk markedstilpasning medførte verdensberømmelse og økonomisk trygghet. Men den kritiske realismens program ble ham snart for trangt; kunstneren i ham stod i kontakt med andre dimensjoner enn de rent historiske og samfunnsbestemte. Snart endret han kurs på ny – og nå hadde han økonomisk frihet til å gjøre det. 1884 kom Vildanden, som ifølge Ibsen selv innvarslet noe helt nytt i hans forfatterskap. Her er menneskesinnets gåter det sentrale, fremstilt ved hjelp av en mangetydig symbolikk. Og veien bort fra realismen gikk videre, gjennom stykker som Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1889), Hedda Gabler (1890) og Bygmester Solness (1892). Denne utviklingen likte ikke Georg Brandes; forholdet mellom de to kjølnet betraktelig i løpet av 1880-årene.
Ibsens liv ble etter hvert regelmessig som en metronom. Med få unntak utgav han et nytt skuespill hvert annet år. Hverdagen ble strengt regulert, med faste rutiner for søvn, arbeid og fritid. En av de få sosiale avvekslinger var de regelmessige kafébesøk; i Roma på Caffé Nazionale, i München på Café Maximillian og vel hjemme igjen i Kristiania på Grand Hotel. Ibsens ordenssans dominerte etter hvert fullstendig hans private tilværelse, som ble stadig fattigere på ytre begivenheter, bare avbrutt av enkelte større festligheter og markeringer av spesielle begivenheter. Disse nesten tvangsmessige rammer står i skarp kontrast både til hans kunstneriske kreativitet og til den oppløste tilværelse han forlot ved innledningen til sitt lange eksil. Forvandlingen forteller mye – både om nevrotisk angst og suveren viljestyrke.
Sine år i utlandet delte familien Ibsen mellom München (1875–78, 1879–81 og 1885–91) og Roma (1864–68, 1878–79 og 1881–85), med sommeropphold lagt til Ischia, Amalfi, Sorrento og alpelandsbyene Berchtesgaden og Gossensaß – og Sverige og Danmark. Deres bosted var hele tiden bestemt av hensynet til sønnen Sigurds utdannelse, som etter artium i München (1878) fortsatte med universitetsstudier og doktorgrad i München og Roma (1878–82). Ibsen fulgte årvåkent med i Sigurds yrkesmuligheter innenfor norsk universitet, statsadministrasjon og diplomati. Det er som om han kompenserer for sitt likegyldige forhold til den eldre sønnen, Hans Hendrichssen Birkedalen fra Grimstad, og for sitt eget miserable liv før suksessen hadde innhentet ham. De påfallende mange vansker som Norge la i veien for den høyt begavede og velutdannede Sigurd, forsterket også Ibsens uttalte bitterhet og nag overfor sitt fedreland.
Fra juni til september 1885 var igjen Suzannah og Henrik Ibsen hjemme i Norge. De oppholdt seg lengst i Molde, med besøk også i Trondheim og Kristiania. Det var tiden for de svære politiske stridigheter i forlengelse av statsrådsstrid og riksrettssak, og Ibsen ble sterkt preget av den opphissede stemningen han møtte overalt. Han overvar også stortingsdebatten da Alexander Kielland – til Ibsens harme og forferdelse – ble nektet diktergasje på grunn av forfatterskapets sterke samfunnskritikk. Noen av inntrykkene kan gjenfinnes i Rosmersholm, som utkom året etter. Men i dette skuespillet, et av Ibsens ypperste, er likevel den dyptborende psykologiske tematikk det sentrale.
Ibsen stod nå på høyden av sin skaperkraft. Hans 60-årsdag 1888 ble feiret over hele Tyskland, og med bakgrunn i hans epokegjørende symbolistiske dramatikk – Vildanden, Rosmersholm og Fruen fra havet – vokste det frem en ny teaterform med forankring i Freie Bühne, etablert i Berlin 1889, og i Théatre Libre, opprettet i Paris året etter.
Omtrent samtidig ble hans privatliv rystet av en sterk personlig opplevelse. Under et opphold i Gossensaß sommeren 1889 møtte han den 19-årige Emilie Bardach, datter av velstående jødiske foreldre. Han ble sterkt interessert i den unge kvinnen, og i månedene etter at de skiltes, vekslet de en rekke brev der Ibsen tilsynelatende gav utrykk for varme følelser. Korrespondansen ble straks etter dikterens død nokså hensynsløst publisert av Georg Brandes, til tross for at Suzannah Ibsen fremdeles var i live. I ettertid rasjonaliserte Ibsen forholdet til interesse for en kvinneskikkelse han kunne benytte som litterær modell, og noen av Emilie Bardachs trekk kan gjenfinnes i tittelrollen i Hedda Gabler.
Ibsens oppførsel gir inntrykk av hensynsløs kunstneregoisme, men bildet modifiseres i hans fire siste skuespill – Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Når vi døde vågner. Disse verkene er en epokegjørende balansekunst på eggen mellom realisme, symbolisme og modernisme, og kan samtidig tolkes som et selvoppgjør der Ibsen borer dypt i sine egne forutsetninger og avslører sine egne sammensatte karaktertrekk, med håp og kunstnerdrømmer, brutalitet og egoisme, angst og svik.
Også 1891 planla Ibsen å tilbringe sommeren i Norge, men oppholdet ble forlenget og kom til å bli permanent. Han leide bolig i det staselige, nybygde Victoria Terrasse – himmelvidt forskjellig fra den rønnen i Bispevigen han hadde forlatt 27 år tidligere. Her skrev han Bygmester Solness og Lille Eyolf. 1895 flyttet han til det som skulle bli hans siste adresse, Arbins gate 1, ansikt til ansikt med Slottet og Dronningparken. 1892 ble han gjort til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden, og 1893 mottok han ordenens storkors.
Til å begynne med satte den internasjonale berømthet pris på å være tilbake. Han søkte omgang med gamle venner, deltok i møter i foreningen Andvake og ble et fast trekk i bybildet. Noen av de kontakter han gjenopptok, gjaldt slektninger av familien Sontum, som han kjente fra Bergen. Her traff han den unge pianistinnen Hildur Andersen. Alt tyder på at det oppstod en meget nær forbindelse mellom de to – så nær at man kanskje kan snakke om et kjærlighetsforhold.
Suzannah Ibsen hadde helt siden slutten av 1860-årene lidd av en stadig tiltakende revmatisme. Hun ble mer og mer bevegelseshemmet og tilbrakte lange perioder ved utenlandske kurbad. Hildur Andersen ble Ibsens faste ledsager til foredrag, utstillinger, konserter og teaterforestillinger gjennom 1890-årene, og forholdet bestod til han ble lenket til sin leilighet på grunn av sykdom. Det finnes en tradisjon om at han forærte henne en diamantring med datoen 19. september inngravert, og en del av de brev han skrev til henne, eksisterer fremdeles. Noen av dem er kjærlighetsbrev som uttrykker uvanlig sterke følelser i forhold til den reservasjon som preger det meste av hans øvrige korrespondanse. Han forærte Hildur Andersen manuskriptet til Bygmester Solness med påskriften “Tilhører Hildur”, og han dediserte en utgave av Gengangere til henne med ordene “O alvor – og aldrig kan det leges om / O angst – her var mit kejserdom.”
Vi får aldri vite hva som var de dypeste realiteter i dette forholdet. Noen av Ibsens biografer har ment at han her fant en følelsesmessig forløsning som han savnet i ekteskapet med Suzannah. Men Ibsens ekteskap er det ingen utenforstående gitt å uttale seg om. Sikkert er det at Suzannah Daae Thoresen stod trofast ved sin manns side i onde så vel som gode dager. Ved sin sterke karakter og viljestyrke reddet hun ham over den voldsomme krisen i de tidlige Christiania-år, da han var ved å gå til grunne i depresjon og alkoholisme. Hun delte trofast nødsårene med ham, og hun var hans arbeidskamerat og støtte gjennom alle de år som skulle komme. Hennes veldige lesning betydde et arsenal av litterære kunnskaper som han til stadighet kunne øse av, hun begeistret og inspirerte ham, og med sin kompromissløse arbeidsmoral – som endog skal ha vært sterkere enn hans egen – tvang hun ham inn i rutinene med de faste skrivebordsøkter som resulterte i skuespill som endret verdensdramatikken.
Da Ibsen 1898 fylte 70 år, ble han feiret i innland og utland, og samlede utgaver av hans verker utkom både på tysk og norsk. Fremdeles hadde han sin skaperkraft i behold, skjønt arbeidet nå gikk langsommere. 1899 kom Når vi døde vågner, med undertittelen “En dramatisk epilog”. For første og siste gang gjør her Ibsen en kunstner til hovedperson, i et drama som borer dypt i konflikten mellom kunst og liv, i søken etter en løsning på skaperkraftens gåte.
Når vi døde vågner ble Ibsens siste drama. 15. mars 1900 ble han rammet av det første av en serie slagtilfeller som etter hvert resulterte i lammelser og afasi. I sine siste år var han bundet til leiligheten i Arbins gate, der han døde 23. mai 1906. Henrik Ibsen ble med store æresbevisninger gravlagt 1. juni 1906 på den norske stats regning. Christopher Bruun, en av modellene til Brand, talte. Over Henrik Ibsens grav i Æreslunden på Vår Frelsers kirkegård står et monument som er forsynt med en symbolsk hammer og et sitat fra hans tidlige dikt Bergmanden: “Bryt mig vejen, tunge hammer, / til det dulgtes hjertekammer”.