Teolog. Foreldre: Sykehusprest Halfdan Tschudi (1869–1915) og Cecilie (“Lilly”) Lehmann Crøger (1874–1952). Gift 23.6.1933 med geograf og sinolog Aadel Marie Brun (1909–80; se Aadel Brun Tschudi). Filleonkel (mors fetter) til Stephan Tschudi-Madsen (1923–).

Stephan Tschudi var tilknyttet Oslo Indremisjon (nå Kirkens Bymisjon) i 23 år og rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo 1965–78. Både som redaktør av bladet Bymisjonæren/Vår Kirke og som forfatter av en rekke bøker markerte han seg som en elegant og skarp kritiker, men med lun omsorg for alminnelige mennesker.

Tschudi tok examen artium på reallinjen ved Oslo katedralskole 1926 og hadde opprinnelig tenkt å bli veiingeniør. Men som sin far valgte han teologien. Han ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet høsten 1931 og avla praktisk-teologisk eksamen der våren 1932. Høsten 1932 begynte han som lærer ved Fredheim kristelige ungdomsskole i Brønnøy, og han ble ordinert til prest 1933. Etter en periode i Nord-Norge ble han 1934 ansatt i Oslo Indremisjon som redaksjonssekretær – fra 1941 redaktør – for Bymisjonæren (fra 1951 Vår Kirke). 1957–64 var han sogneprest i det nyopprettede Røa prestegjeld i Oslo. De siste 12 årene av sin karriere var han rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved UiO.

I unge år var Tschudi, under innflytelse av Norges kristelige Student- og gymnasiastlag og professor Ole Hallesby, å regne som pietist. Som prest fremstod han imidlertid snart med en kulturåpen holdning, som pekte ut over impulsene fra studietiden. Han hadde en glitrende penn og utmerket seg med treffende miljøskildringer og spisse formuleringer. Som redaksjonssekretær og redaktør i Bymisjonæren/Vår Kirke forandret han bladet fra å være et informasjonsblad for Oslo Indremisjon til å bli et kirkeblad med vid horisont. Hans notiser, småstykker og lederartikler vitnet om omsorg for de svake og vanskeligstilte.

Tschudi fulgte ivrig med i det som rørte seg i kultur og samfunnsliv, og han ble forholdsvis tidlig opptatt av den økumeniske bevegelse. Fra første stund inntok han en positiv holdning til Oxford-bevegelsen, som fikk betydelig innflytelse i Norge fra midten av 1930-årene av. Da denne bevegelsen gikk over i MRA (som på norsk kalles Moralsk Opprustning), trakk han seg imidlertid ut.

Tschudi behersket flere litterære sjangere. Han utgav kirkelige programskrifter, dikt, essays, en andaktsbok og en roman, og han oversatte flere bøker til norsk, bl.a. av den senere biskop Bo Giertz. I en nordisk konkurranse 1939 om den beste kristne roman fikk Tschudi en pris for sin roman Tross alt. Boken handler om den unge hjelpepresten Johan Rømer, som kommer til en småby hvor han må forholde seg både til bedehusfolket og til det kirkefremmede borgerskapet. 1942 utgav Tschudi en brosjyre med tittelen Foreldres ansvar, og 1945 kom heftet Åpne brev til gode venner, en samling fornøyelige kritiske skildringer av ulike mennesketyper i kristent perspektiv, under pseudonymet Akilles.

Med boken Norsk kirke i dag. Oppgjør og program fra 1945 ser Tschudi for seg mulighetene for å snu sekulariseringsprosessen og gjenkristne det norske folk. Idealet er en åpen, enig og sterk folkekirke, som han håper igjen skal bli den ledende åndsmakt i folket. Han mener at kirken som statens samvittighet må påse at Grunnlovens § 2 (foreslått som verdigrunnlag for det norske samfunn) følges.

Da landsvekkelsen etter krigen uteble, mistet Tschudi etter hvert troen på den kirkelige innflytelseslinjen i folkelivet. Han ble mer og mer opptatt av kirkens frihet. I boken Fri kirke fra 1969 hevder han at skal kirken bety noe i dagens verden, må den frigjøres fra menneskefrykt og borgerlig moralisme, fra sin tradisjonsbundethet og snevre kulturbakgrunn, og fra teologistyret og rettroenheten. Tschudis nye kirkeideal er en kirke som er fri og nytenkende i sin tjeneste for alminnelige mennesker. Dette gjenspeiler seg i foredrag, kåserier og andakter. Han var opptatt av mennesker som er på leting. Spill levende som han var, fikk han stor betydning for mange mennesker.

I boken Forsvar for Hansen forsøker Tschudi å forsvare “den lille mann”. Hansen beskrives som gruelig kjedelig, banal, vulgær og triviell. Slik er det store flertall av oss, hevder forfatteren. Typisk nok avsluttes boken med et kapittel som heter Motforestillinger, der Tschudi prøver å svekke sitt eget forsvar.

Tschudi elsket å provosere – både seg selv og andre. Til tider var det morsomt å høre hvordan han frydet seg ved å komme med ubehagelige motforestillinger. Enhver tese ble gjerne møtt av en antitese. Denne form for dialektikk kom til å prege teologiske kandidater under hans kateter, men uten at de ble epigoner. Tschudi ville ikke ha kopier. Han var mer opptatt av å være nær det enkelte menneske enn av å kjempe for saker. Bak hans uhøytidelige stil og den til dels skarpe kirkekritikken skjulte det seg en menneskekjær personlighet med et følsomt og sårbart sinn.

  • Tross alt, roman, 1939
  • Foreldres ansvar, i serien Kristen hjelp i seksuelle spørsmål, 1942
  • Åpne brev til gode venner (under pseud. Akilles), 1945
  • Norsk kirke i dag. Oppgjør og program, 1945
  • red. Årbok for Den norske kirke, 1953
  • Hundre år i kamp mot nød. Oslo Indremisjon 1855–1955, 1955
  • Fri kirke, 1969
  • Nok av muligheter. Streiflys over kristen tro og adferd, 1975
  • Forsvar for Hansen, 1976
  • Etterlatte manuskripter, brev og papirer befinner seg i familiens eie
  • Stud. 1926, 1951
  • HEH, flere utg. 1964–84
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • Størst av alt. Festskrift til Stephan Tschudi på 70-årsdagen 2. januar 1978, 1978
  • K. Lundby: Mellom vekkelse og velferd. Bymisjon i opp- og nedgangstider, 1980
  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 1990
  • Maleri av Gösta Lovén, 1977; p.e.; gjengitt i Størst av alt, 1978
  • Tegning av Tom Gundersen, u.å.; gjengitt i Mellom vekkelse og velferd, 1980, s. 280