Maler, materialkunstner og grafiker. Foreldre: Byplanarkitekt Johan Ernst Welhaven Winge (1858–1947) og Julie Augusta Schmidt (død 1965). Gift 12.10.1935 i Oslo med Aagot (“Eva”) Evang (31.10.1904–19.9.1979), datter av skreddermester Edvard Evang (f. 1872) og Josefine Matilde Eriksen (f. 1875). Grandnevø (søstersønns sønn) av Johan Sebastian Welhaven (1807–73), Maren Sars (1811–98) og Elisabeth Welhaven (1815–1901); brorsønn av Paul Winge (1857–1920); fillenevø (fetters sønn) av Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927), Hjalmar Welhaven (1850–1922) og Eva Nansen (1858–1907); tremenning av Sigri Welhaven (1894–1991) og Odd Nansen (1901–73); far til Stein Winge (1940–).

Sigurd Winge var en av etterkrigstidens betydeligste monumentalkunstnere og grafikere. Han utviklet en særpreget og personlig stil, med utradisjonell materialbruk i romdekorasjonene og stor teknisk dyktighet i raderingene. En underliggende solidaritet med de gode kreftene i mennesket preger hans kunst.

Winge tilbrakte de første barneårene i Hamburg, der faren praktiserte som arkitekt. Mot slutten av den første verdenskrig ble forholdene i Tyskland vanskelige, og familien flyttet til farens fødeby Kristiania. Winge studerte 1929–32 ved Statens kunstakademi under Axel Revold. Professorens Matisse-funderte kunstsyn fant imidlertid liten forståelse hos Winge og enkelte andre akademielever, blant dem Gert Jynge, Erling Enger, Olav Strømme og Bjarne Engebret. Da disse 1933 debuterte på utstillingen “Elleve unge malere” i Kunstnerforbundet, med bilder klart inspirert av tysk ekspresjonisme, ble de oppfattet som ubehagelige dissonanser i den norske kunstharmonien.

Som et resultat av møtet med Rolf Nesch, som slo seg ned i Norge som politisk flyktning 1933, begynte Winge med pulvermaleri og materialbilder. Slike teknikker var knapt anerkjent som kunst i mellomkrigstidens Norge, og hans bidrag til konkurransen om dekorasjonsoppdrag i Oslo Rådhus, Havet, ble verken antatt, premiert eller innkjøpt. Det dannet imidlertid grunnlaget for hans første store monumentalutsmykning: den 30 meter lange båtfrisen på fasaden til den norske paviljongen på verdensutstillingen i New York 1939.

Under den annen verdenskrig var Winge blant de få norske billedkunstnerne som skildret krigens redsler, med hovedverk som Terror og Kvinnehode (Flyalarm). Uttrykket i disse og andre materialbilder fra denne tiden er ekspressivt, ofte burlesk fabulerende. 1942 begynte han også sitt sammenhengende virke som grafiker. Midt oppe i en fornyende og spennende periode for norsk fargetresnitt foretrakk Winge raderinger i svart og hvitt, først rene kaldnålsraderinger, senere i kombinasjon med flateetsing. Hans tidlige raderinger speiler de samtidige materialbildene – rå og kraftige i uttrykket, frie og spontane i utførelsen.

Med freden kom et markant omslag i Winges kunst, i retning av en roligere, mer klassisk stil. Omslaget sees tydelig i mosaikken Utdrivelsen fra paradiset fra 1945. Tematisk er det et nøkkelverk i Winges produksjon; motivet med mannen og kvinnen som søker beskyttelse hos hverandre mot truende omgivelser, varierer han i en rekke verk i forskjellige teknikker gjennom resten av karrieren.

1948 vant Winge konkurransen om utsmykking av Oslo Handelsgymnasiums aula, og med denne dekorasjonen i terrakotta foretok han det definitive brudd med “freskoepoken” i norsk monumentalkunst. Mens skildringen av den norske arbeideren hadde vært nærmest enerådende, laget Winge en allmenn allegori, der alle detaljer knyttet til det dagsaktuelle er luket bort. Selv klærne er tidløse. Winges symbolsamfunn er universelt og kan befinne seg hvor som helst.

Etter denne 8 år lange kraftanstrengelsen gav Winge seg et par år senere i kast med enda en stor romutsmykning, som han arbeidet på nesten helt til sin død: mosaikken Oppstandelse i marmor, skifer og messing i Østre Krematorium i Oslo. Parallelt med dette arbeidet fullførte han også store dekorasjoner i Jar kirke, Manglerud kirke, Aftenpostens ekspedisjon og Den norske Amerikalinjes passasjerskip Sagafjord. Grafikken fortsatte også å være et viktig uttrykksmiddel, og han utvidet repertoaret med både fargelitografi og silketrykk.

Kunstnerisk frihet var viktig for Sigurd Winge, men friheten var for ham aldri gratis; den var noe man vant i kamp med begrensninger. Begrensningene kunne være satt av andre: I romutsmykningene måtte han forholde seg til et fastlagt program og til en gitt sosial funksjon. Eller han satte dem selv: I material- og teknikkvalg søkte han alltid største motstands vei. Han så med stor skepsis på at mange kunstnere søkte lettvinte løsninger og at både kunsthandlere og kunstkritikere premierte det som var mest sjokkerende og oppsiktsvekkende. I en samtale med Tore Nilsen få dager før han døde, uttalte han: “I det øyeblikk alt er tillatt – når man for den saks skyld kan gå på ski over lerretet – da finnes det ikke frihet lenger.”

    Monumentalarbeider

  • Båtfrise til den norske paviljong ved verdensutstillingen i New York, 1939 (nå dels i NG, dels i Ålesund Kulturhus)
  • Mosaikk (terrakotta og plastfarge), Oslo Handelsgymnasium, Parkveien 65, Oslo, 1948–56
  • Oppstandelse, mosaikk (skifer, marmor og messing), Østre krematorium, Oslo, 1957–68
  • frise (terrakotta), Kong Haakons kirke, København, 1958
  • Veronikas svededuk, bladgull og smalto på jern, Jar kirke, Bærum, 1961
  • glassmaleri, Manglerud kirke, Oslo, 1963
  • relieff (messing og smalto), Aftenpostens ekspedisjonshall, Akersgata 51, Oslo, 1964
  • Vind og varder, veggfelt (kobber og emalje), M/S Sagafjord, 1964

    Annet (et utvalg)

  • Fra sildefisket, materialbilde (messing, porselen, tre, speilbiter), 1939, p.e.
  • Terror, materialbilde (hamret kobber og undermalt glass), 1942, p.e.
  • Kvinnehode (Flyalarm), materialbilde (hamret kobber og undermalt glass), 1944–45, p.e.
  • Utdrivelsen fra paradiset, mosaikk (undermalt glass, skifer), 1945, p.e
  • J. Askeland: Sigurd Winge og hans dekorasjon i Oslo Handelsgymnasium, 1956
  • L. Østby: “Sigurd Winge 14. mars 1909 – 22. januar 1970”, i Ku&K 1970, s. 77–92
  • T. Nilsen: “Meninger ved arbeidsdagens slutt”, i Kunst og kunstnere nr. 2/1970, s. 34
  • S. Gjessing: Sigurd Winge, utstillingskatalog NG, 1978 (katalog)
  • J. Askeland: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • S. Gjessing: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • M. Bruteig: “... som et åndedrag”. Sigurd Winges dekorasjon i Østre Krematorium, h.oppg. UiO, 1998
  • d.s.: “En reise over kontinenter”, i d.s.: Sigurd Winge – La oss bli mennesker, utstillingskatalog Munch-museet, 2004, s. 5–35