Faktaboks

Elisabeth Welhaven
Elisabeth Cathrine Welhaven “Lise” Welhaven
Født
6. mars 1815, Bergen
Død
26. juli 1901, Kristiania, begr. på Vår Frelsers gravlund
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775–1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853). Ugift. Søster av Johan Sebastian Welhaven (1807–73) og Maren Sars (1811–98); svigerinne til Michael Sars (1805–69); tante (fars søster) til Hjalmar Welhaven (1850–1922) og (mors søster) til Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927) og Eva Nansen (1858–1907).

Elisabeth Welhaven var en typisk representant for den ugifte “familietanten”; i det meste av sitt voksne liv bodde hun sammen med søsteren Maren Sars og hennes familie. Et naturlig fortellertalent gjorde “tante Lise” til et midtpunkt i selskapslivet i Christiania, og en observant tilhører fikk historiene bevart for ettertiden.

Hun vokste opp i Bergen ved St. Jørgens hospital for spedalske, der faren var prest. Han døde da hun var 13 år gammel. Senere flyttet hun fra Bergen og kom til den eldre søsteren Maren og hennes mann, Michael Sars, som fra 1839 var sogneprest i Manger i Nordhordland. Da Sars 1854 ble utnevnt til professor ved universitetet i Christiania fulgte Elisabeth Welhaven med familien.

Maren Sars' søndagssalong gjorde Elisabeth Welhaven til forfatter. Det bergenske bymiljøet og livet ved havgapet var bakgrunnen for et særegent fortellertalent som hun utviklet i Christiania. Blant salonggjestene var bergenseren Hartvig Lassen, utgiver og redaktør av Skilling-Magazin. Han overtalte Elisabeth Welhaven til å skrive ned fortellingene, og 1868–69 stod tre av dem på trykk i magasinet. De ble så populære at de, sammen med flere fortellinger, kom i bokform 1870 under tittelen Fra Staden og Stranden. Året etter gav hun ut Fra gamle Dage, og 1881 kom begge bøkene samlet under fellestittelen Fra Staden og Stranden sammen med to nye historier. Samtlige ble utgitt igjen som Fortællinger fra det gamle Bergen 1897 med illustrasjoner av maleren Carl Dørnberger.

Elisabeth Welhaven har ingen stor produksjon, men hennes bypatriotisme, kombinert med en sjelden observasjonsevne, gjør at fortellingene har stor kulturhistorisk verdi. Bergen bevarte lenge sin egenart og sine byoriginaler. Språk og klesdrakt var også særpreget. Historiene vitner om nær kjennskap til bydeler og utkant, fra slaktescener til guttegjenger, fra sankthansfeiring til tyske messer i Mariakirken. Forfatteren har blikk for ulike lag av befolkningen. “Småpiker” og gutter lekte sammen; barn hørte til gatelivet i Bergen, og det gjorde tiggerne også. Gateguttene gav dem økenavn, replikkene sørget de selv for. Standsforskjellen var merkbar, fra mektige kjøpmenn til dragere (bærere) og fløttmenn (båtfrakt), hver kategori med sine spesielle typer. I Lydia Rademacher, historien om jomfruen med egen butikk og “Husmenneske”, er personer og situasjoner skildret med humor i et saftig språk.

Elisabeth Welhaven skrev ikke private erindringer, men fortellingen Klokkeren og hans Søn kan ha utgangspunkt i farens barndom. Presten Welhaven var sønn av en tyskfødt klokker ved Mariakirken (Tyskekirken). Klokkeren i fortellingen har ett ønske, nemlig at sønnen skal bli prest, og det blir han. Historien er krydret med skumle omgivelser i et tidligere kloster og klokkersønnens vandring inn i Tyskekirken en mørk natt.

Elisabeth Welhaven ble boende hos familien Sars til Maren Sars døde 1898; da ble hjemmet oppløst. Elisabeth Welhaven måtte flytte og var i pleie til hun døde 1901.

Verker

  • Ligstuen, i Skilling-Magazin 1868, s. 678–682
  • En gammelbergensk Sankthansaften, ibid. 1869, s. 139–141
  • Madamen, sst., s. 422–427
  • Fra Staden og Stranden. Smaaskildringer (her inngår bl.a. de tre ovenstående), 1870
  • Fra gamle Dage. Skisser, 1871
  • Fra Staden og Stranden. Smaaskildringer (2. opplag av de to foregående bøker, sammen med to nye fortellinger), 1881
  • Fortællinger fra det gamle Bergen. Ungdomserindringer (nytt opplag av foregående bok, utvidet med fire nye fortellinger), ill. av Carl Dørnberger, 1897

Kilder og litteratur

  • R. Johnsen: “Elisabeth Welhaven”, i Folkebladet 15.10.1900
  • nekrolog i Norske Intelligenssedler nr. 170/1901
  • Aa. Hansteen: “Til Elise Welhaven”, dikt (“paa fødslodagen hennar d. 6te mars 1865”), i Nylænde 1.12.1904
  • NFL, bd. 6, 1908
  • M. Schjøtt: “Elisabeth Welhaven”, i Høeg&Mørck, bd. 1, 1914, s. 22–23
  • NLH/Bull, bd. 4, 1937, s. 118–119
  • E. Aasen (red.): Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660–1880, 1983, s. 298–300 (tekstutdrag s. 301–308)