Faktaboks

Ragnvald Blix
Født
12. september 1882, Kristiania
Død
2. mai 1958, København
Virke
Karikaturtegner
Familie
Foreldre: Professor Elias Blix (1835–1902) og Emma Alvilde Marie Hansen (1849–1927). Samboer ca. 1905–ca. 1925 med Anna Henrika Sjöberg f. Morell (1866–1963; svigerinne til Wilhelm Søderberg, 1876–1955), datter av professor Ernst Johan Morell (1833–1911) og Katarina (“Karin”) Charlotta Kristina Hultquist; gift 1927 med Ida Christine Witzke (16.5.1905–1990), datter av direktør Wilhelm Witzke (1864–1934) og Ingeborg Donner (1871–1914).

Ragnvald Blix var en kosmopolitisk kunstner. Han var født i Norge og opprettholdt sitt norske statsborgerskap gjennom et langt liv. Men han bodde det meste av tiden i utlandet; og både der og i Norge kommenterte han tidens politiske begivenheter med etsende ironi i en klar og stram strek.

Hans skolebestyrer, Ottar Andersen, bemerket en gang om Blix' tegnertalent: “De har en splint i øyet, Blix.” Men Blix utviklet aldri noe skjevt trolløye som forkvaklet eller vulgariserte hans psykologiske skildringer. Derfor ble han den største karakteranalytiker blant tegnere i sin samtid, som Sigurd Hoel har hevdet. Etter examen artium 1901 var Blix innom Harriet Backers malerskole noen uker. Ifølge ham selv trodde han noe spøkefullt at disse dagene ved skolen ikke var tilstrekkelig til å gjøre ham til en god portrettmaler. Blix ble en fullstendig selvlært kunstner. “Livet er den beste skole,” skal Christian Krohg ha bemerket. Slik ble det. Hans bråmodenhet må ha vært av sjelden styrke – og hans flid var unorsk. Han oppdaget med forbauselse at han som nittenåring kunne livnære seg som tegner.

Da tegneren Olaf Gulbransson i 1901 drog til Simplicissimus i München, behøvde ikke Blix albue seg frem til Tyrihans, som hadde vært Gulbranssons organ. Blix tegnet også i Fluesoppen og Trangviksposten. Men disse bredt folkelige og borgerlige vittighetsbladene i datidens Kristiania, med sin lumre selvgodhet, ble for trange for Blix' tindrende lystighet som var av mer subtil art enn det som var gjengs. 1903 reiste han ut i det store Europa. I København og Paris kom hans talent til å folde seg ut med en gjennomslagskraft som få ynglinger har opplevd. Han var egentlig verdensvant før han så verden. I Paris møtte han Frits Thaulow, Ludvig Karsten, Edvard Munch, Christian Krohg, dikterfamiliene Bjørnson og Lie, for ikke å snakke om Gunnar Heiberg. I dette miljøet vandret Blix, ubesværet, vakker, med en munter mine. Ikke alle var like begeistret for hans karikaturtegninger som nå tok form. Under et København-opphold høsten 1904 hadde Blix fått utgitt sitt første tegnehefte: Nordiske forfattere. Hos Dagny Langen traff han Bjørnstjerne Bjørnson: “– Det var en dårlig tegning, sa Bjørnson, – se på mine hender (han holdt en liten, men ganske fet hånd opp for meg). De har gitt meg en slakterhånd. Nei, den av meg var dårlig, men alle de andre var forresten faen så gode – ,” forteller Blix.

Med Frits Thaulows medvirkning ble Blix ansatt i Paris-bladet Le Journal allerede 1904, og det sies at han nærmest ved en tilfeldighet kom til å slå følge med Ludvig Karsten da han en dag gikk til Louvre for å kopiere de gamle mestere. Blix selv begynte å karikere Mona Lisa på en konvolutt. Så gikk det slag i slag, hvor hans personlige oppfatning ikke bare rammet Leonardos Mona Lisa, men bl.a. Rembrandts Saskia, Manets Olympia og Davids Mme Récamier, for ikke å snakke om De tre Gratier av Girodet. “For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is ... Fremfor alt ingen Respekt for ... noget som helst i Himlen eller paa Jorden,” lød Blix' egen programerklæring.

Da karikaturtegningene ble hengt opp på Salon des Indépendents i 1905, ble de straks en braksuksess, og tegningene fra Louvre ble etter hvert gjengitt i en rekke aviser og blad i Europa og kom 1908 ut i bokform i tre land, under titlene: Genom gallerierne, Nach alten Meistern og Le voile tombe. Året før hadde Simplicissimus trykt noen av tegningene, og da verdens fremste spottgjøk, Mark Twain, var på reise i Europa, ble han så begeistret da han så tegningene, at han skrev både til bladet og til Blix personlig: “My house is your castle!”

Et kort besøk i hjemlandet høsten 1905 resulterte i et besynderlig julehefte som het Broderfolkenes farvel, et satirisk oppgjør med syngende og skrytende hykleri i 1905 – som Blix og vennen Einar Skavlan så det.

Fra 1908 til 1918 var Blix fast tilknyttet et av verdens ledende satiriske blad, Simplicissimus i München, utgitt fra 1896 av forleggeren Albert Langen (Bjørnsons svigersønn) og Th. Th. Heine. Bladet ble båret frem av et radikaliserende litterært og politisk miljø, hvor den 26 år gamle Blix fant seg godt til rette og møtte størrelser som brødrene Thomas og Heinrich Mann, Hermann Hesse, Frank Wedekind og redaktøren selv, Ludvig Thoma og tegneren Thomas Theodor Heine.

Olaf Gulbransson var for lengst etablert i miljøet som var antiautoritært og antimilitaristisk, dvs. motstandere av keiseren og alt hans vesen. Blix fant seg godt til rette politisk, og hans politiske og sosiale satire utviklet seg raskt under det frie og kollegiale samarbeidet i redaksjonen. Hans teknikk ble friere og sikrere, men foreløpig ble tegningene utformet etter andres forarbeid, idé- som tekstmessig. Blix var atskillig skarpere i kanten enn den mer forsonlige Gulbransson – noe som ble enda tydeligere med årene.

Under verdenskrigen ble det nærmest umulig å demaskere militarismen, skildre krigens gru og umenneskelighet, for ikke å snakke om det å latterliggjøre patriotismen og dens fremste herre, keiseren. Man trodde lenge – også i Simplicissimus – på tysk seier. For Blix var dette en ulykkelig periode. 1918 drog han hjemover, nærmest mot strømmen, for å starte et nytt nordisk blad som skulle bli et svar på Simplicissimus. Noen yngre norske kunstinteresserte kapitalister hadde samlet inn flere hundre tusen kroner, og med de høyeste ambisjoner kom Exlex ut for første gang 11. februar 1919.

Verdenskrigen var slutt, men borgerkriger herjet i Russland og andre steder under revolusjonære kamprop. Alt virket kaotisk; nøden bredte seg samtidig som noen kapitalister hengte seg, og andre stjal nye eller gamle formuer. Exlex skulle være et fullstendig uavhengig organ, i form og innhold et beskt satirisk korrektiv til både revolusjonære fraser og kapitalistisk utbytting. Tonen var langt fra ærbødig. Den var fribyttersk.

I kulissene stod Einar Skavlan og hjalp Blix med å finne medarbeidere. Den unge Sigurd Hoel stilte opp som redaksjonssekretær. Han hadde vunnet en nordisk novellekonkurranse, og 27 år gammel skulle han nå møte en verdensberømthet, venn av Albert Engström, Georg Brandes, Johannes V. Jensen, Verner von Heidenstam, Gunnar Heiberg m.fl. Blix knyttet til seg de fremste av Nordens litterater, foruten de nevnte, Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Tom Kristensen og Martin Andersen Nexø. Blant tegnere var det plass for Gulbransson, Storm P., Adolf Hollman, Anton Hansen osv. Aldri før eller senere har noe nordisk blad samlet så mange talentfulle, for ikke å si geniale bidragsytere. Det måtte gå galt økonomisk. Det ble ikke flere abonnenter ved å flytte redaksjonen til København. Eventyret sluttet i 1920.

Blix var selvfølgelig den dominerende skikkelse i Exlex som redaktør og tegner, men også som tekstforfatter. Hvor han i Simplicissimus hadde arbeidet etter oppdrag og andres ideer, utviklet han nå tekst og tegning til en høyere enhet – i komikk som i politikk. Hans strek har fått en spesiell renslig kontur, med en klar raffinert billedflate, særlig de helsides tegningene i farger, en side som han hadde tatt med fra München og videreutviklet. Fra nå av blir hans landskap verdenshistorien, med noen litt mer godmodige avleggere om Norge og Norden, men det er hans illusjonsløse ånd som nå begynner å vrenge storpolitikken.

Etter Exlex-perioden knytter Blix kontrakt med tre borgerlige aviser i Norden: Svenska Dagbladet, Berlingske Tidende og Tidens Tegn. Han begynner å publisere sine firespaltede tegninger med tekst hver uke. Etter en kort stund skifter han forum: fra Tidens Tegn til det mer liberale Dagbladet, fra det konservative Svenska Dagbladet til den liberale Göteborg Handels & Sjöfartstidning – aviser han ble trofast mot til han sluttet å tegne og tekste i 1957, året før han døde.

Mellomkrigstiden kjennetegnes først og fremst ved hans åndskamp mot fascisme og nazisme, med den ukentlige tegningen, hvor Mussolini og Hitler blir de sentrale gjennomgangsfigurene. Tyske og italienske diplomater fikk det travelt med å protestere. Herman Göring telegraferte på vegne av rikskansleren og truet med represalier. Blix kunne med sin lynrappe frekkhet forveksle det kjente begrepet “Das Volk der Denker und Dichter” med “Das Volk der Henker und Richter”. Som politisk kunstner var Blix en av de første som så hvordan tyranniet bredte seg og jødeforfølgelsene vokste.

Hans siste tegning i Dagbladet før krigen stod 6. april 1940, danskene hadde allerede stoppet ham før okkupasjonen, i Sverige ble han bofast i alle krigsårene – spalteplass fikk han i Handelstidningen i Göteborg under beskyttelse av den legendariske antinazisten, sjefredaktør Torgny Segerstedt. Spalten var signert Stig Höök, men tegningene og teksten røpet ham fra første stund. Gjennom den illegale presse som ble smuglet over grensen, ble hans tegninger og tekst fortsatt spredt til tusenvis av nordmenn, som for eksempel den berømte fra januar 1944 da Blix tegnet Quisling på vei inn i rikskanselliet til audiens hos Hitler: “Jag är Quisling!” – “Och namnet?”

Han ble en viktig opinionsdanner i Sverige og en inspirerende kraft for norsk motstand. Tekstene er enkle, genialt fortettet og infame, kort sagt: virkningsfulle.

Trettiårene var nok likevel høydepunktet for den politiske tegneren Blix, og etterkrigstiden ble en slags ny utfordring, hvor man fornemmet at noe av spensten var borte, selv om streken er like klar og elegant. Men Blix drar likevel til felts, med sin skepsis mot stormaktenes spill og frasene om fred. Frykten for atombomben er straks et sterkt og hyppig element.

Den norske stat hedret ham med kunstnerlønn året før han døde. Det ble arrangert minneutstillinger i Nasjonalgalleriet 1959 og i Munchmuseet 1977, utstillinger som også ble vist i andre norske og skandinaviske byer.

Verker

    Publikasjoner

  • Nordiske forfattere (karikaturer), København 1904
  • Broderfolkenes farvel, 1905
  • Le Voile tombe, Paris 1908
  • Karikaturalbum 1927–50 (med unntak av 1928–32), 1950

    Bildende kunst

  • Utvalg av R. Blix' tegninger finnes i NG og i Dagbladets kontorer

Kilder og litteratur

  • Dagbladets kompletter og arkiv
  • E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Hoel: Blix. En kavalkade gjennom 50 år, 1952
  • O. Hølaas: Øyne som ser, 1964
  • K. Hjern: Blix. Verdenspolitikken gjennom 50 år i karikaturens speil, 1982
  • A. Bolvig: R. Blix (utstillingskatalog), Vejle 1985
  • Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • A. Solstad: Ragnvald Blix. Kulturradikaler – med splint i øyet: 1882–1958, 1994