Wilhelm Søderberg oppfant den selvbrennende kontinuerlige elektrode, som representerte et revolusjonerende teknisk gjennombrudd i smelteindustrien.
Søderberg flyttet med sine foreldre til Norge fra Sverige da han var halvannet år gammel. Faren var en av pådriverne for innføring av telefon i Kristiania og medstifter av Elektrisk Bureau (1882). Etter examen artium ved Aars og Voss skole i Kristiania 1894 studerte Søderberg først en tid ved universitetet i Kristiania og deretter ved den tekniske høyskolen i Hannover i Tyskland, hvor han tok eksamen som elektroingeniør 1903. Han var ansatt i Elektrokemisk (senere Elkem) 1913–33.
Hadde det vært opp til Søderberg selv, ville vi ha visst lite om ham. I 25-årsjubileumsboken for studentene fra 1894 heter det ganske kort: “Utdannet som elektroingeniør ved den tekniske høyskolen i Hannover. Er nu ansatt som forsøksingeniør i Det Norske AS for Elektrokemisk Industri, Kristiania.” Det stod ikke et ord om at han i de 25 årene som hadde gått, hadde utviklet et produkt som var i ferd med å vinne innpass over hele kloden. Elektroden ble patentert 1918, og i årene som fulgte vant den internasjonal anerkjennelse. Ved 40-årsjubileet for studentene 1934 het det likevel rett og slett: “Som svar på bokkomiteens brev kan jeg kun meddele at der ingen forandringer er siden 1919.” Ved 50-årsjubileet svarte han: “Det har intet hendt meg i de forløpne ti år som har noen som helst interesse.”
Etter studiene i Tyskland var Søderberg driftsbestyrer for et lite elektrostålverk i Jøssingfjorden 1909–11. Det var der han fikk den epokegjørende idé å brenne en rå kullelektrode direkte og kontinuerlig i en elektroovn. Ideen var såre enkel: Den til da vanlig brukte, ferdigproduserte kullelektrode erstattes med et rør fylt med karbon og bindemiddel. Ved strømtilkoblingen blir karbonet forkokset og brent sammen til en solid kullelektrode. Etter hvert som elektroden forbrukes, skjøtes nye rørseksjoner på, og ny masse fylles i røret. Slik fortsetter prosessen uten avbrudd. “Naturen hadde oppdaget trikket for lenge siden,” skrev Edgar B. Schieldrop i boken om Christiania Spigerverk: “Elektroden fortæres stadig, men er hele tiden like lang. Slik utvikles også negler og klør på dyr og mennesker. De slites ytterst, men vokser ut igjen innenfra.”
I første omgang måtte Søderberg gi opp sine forsøk på å utvikle en anvendelig elektrode, men under den første verdenskrig oppstod det 1916 en nødsituasjon i smelteverksindustrien. Krigen satte en stopper for importen av elektroder fra Tyskland. Importstansen truet de norske smelteverkenes videre drift. De tidligere elektrodeforsøkene ble gjenopptatt, og denne gang lyktes det å få elektroden til å fungere. Løsningen var så god at systemet senere ble brukt nesten uforandret.
Elektrodene kunne til å begynne med bare anvendes i ferrolegerings- og kalsiumkarbidproduksjonen, men ble senere tilpasset aluminiumsprosessen. I alt ble det knyttet over 300 patenter til Søderberg-elektroden. Den gjorde Elektrokemisk til et teknologiselskap med hele verden som arbeidsområde. Selskapet ble med sine leveranser av komplette elektriske smeltesystemer et flaggskip for norsk teknologi.
Søderberg unnlot aldri å berømme sine kollegers delaktighet og medvirkning i utviklingen av hans patenter. Han fremholdt både skriftlig og muntlig at Søderberg-elektroden aldri hadde blitt til uten medarbeidernes dyktighet og entusiasme. Jens Westly og Mathias Sem ble tildelt Sam Eydes ærespris, Polyteknisk Forenings høyeste utmerkelse, for sitt arbeid. Den hadde Søderberg selv fått 1927.
Til tross for suksessen med elektrodene var det ikke den elektrokjemiske industri som stod Søderbergs hjerte nærmest. Det var fiolinbygger han ville bli. Søderberg bygde 30 fioliner, og hans store mål i livet var å fravriste de gamle italienske fiolinbyggerne deres hemmelighet.
Av helsemessige grunner måtte Søderberg trekke seg tilbake til sin gård Gårdmannsbråten i Ås 1933. Etter hans svenskfødte frues bortgang levde han der som en ensom mann til han selv døde 1955.