Maler. Foreldre: Protokollsekretær i Høyesterett Ove Ludvig Keyser (1830–89) og Karen Helga Ingebretsen (1849–1942). Ugift. Sønnesønns datter av Johan Michael Keyser (1749–1810; se NBL1, bd. 7); dattersønns datter av Jacob Meyer (1781–1856); grandniese (brorsønns datter) av Rudolf Keyser (1803–64) og (søstersønns datter) av Thorvald Meyer (1818–1909).

Ragnhild Keyser gjorde seg bemerket som billedkunstner både nasjonalt og internasjonalt, særlig i 1920-årene. Hennes avantgardemaleri fikk imidlertid ingen etterfølgere i Norge, selv om hun nøt stor respekt blant yngre kunstnere.

Keysers kunstutdannelse var langvarig og variert. Hun begynte som elev ved Harriet Backers malerskole i Kristiania (1909–10). Allerede som ung var hun mye på reisefot, og hun behersket meget godt både engelsk og fransk. Dette gjorde det uproblematisk å ferdes i internasjonale miljøer i utlandet. Den første verdenskrig satte imidlertid en stopper for hennes utdannelse ute. Hun fortsatte derfor 1916–19 på Pola Gauguins private malerskole i Kristiania.

Keyser var blant de første norske kunstnerne som innfant seg i Paris etter krigen. I årene fremover var hun her elev av Roger Bissière, først ved André Lhotes sommerskole i Sør-Frankrike (1920), senere ved Académie Ranson (1923). Hun var også elev av André Lhote (1920–23) og deltok også senere ved hans sommerskole (1922 og 1923). Hun var innom Académie Moderne så tidlig som 1922–23, da hun trolig deltok på kurs i croquis. Omtrent samtidig fulgte hun Pedro Araujos undervisning ved Académie Araujo.

Fra 1920 frem til 1935 oppholdt Keyser seg mer eller mindre sammenhengende i Paris og stilte ut sammen med bl.a. Fernand Léger, Pablo Picasso, Juan Gris, Piet Mondrian og Sonia og Robert Delaunay. Ragnhild Keysers arbeider fra slutten av 1920-årene bærer bud om det nye formspråket og den nye retningen som var i ferd med å vinne frem i Frankrike. Hun ble så regulær elev ved Académie Moderne 1925 og arbeidet der hardt og intenst i to år, hvilket førte henne langt i kunstneriske uttrykk. Hennes nonfigurative og abstrakte komposisjoner viser svært modne og konsekvente løsninger på konstruktive problemstillinger og uttrykker til fulle den “ésprit nouveau” som gav tidens avantgardekunst slik kraft og vitalitet. Hennes nonfigurative arbeider, som utvilsomt rommer hennes hovedverker, ble til i perioden 1925–27.

Selv om Keysers nonfigurative komposisjoner ble til over en relativt kort periode, bidrog hun til utviklingen av en ny stilretning, den “nonfigurative purismen”, som utfoldet seg blant elevene på Académie Moderne i Paris i perioden 1925–28. Dette skjedde via impulser fra De Stijl og Le Corbusiers avantgardearkitektur, kanalisert gjennom Fernand Léger og hans plankubisme og muralmalerier, Amédée Ozenfants purisme og impulser fra Tyskland og Øst-Europa.

I Paris deltok Keyser på atskillige utstillinger i 1920-årene, bl.a. Salon des Indépendants (1923 og 1926), den store internasjonale utstillingen L'Art d'Aujourd'hui (1925) og Académie Modernes utstillinger i Paris 1926 og 1927. Hun stilte også ut ved International Exhibition of Modern Art ved Brooklyn Museum i New York 1926–27.

Ragnhild Keyser oppholdt seg stort sett i Paris i 1920-årene, men holdt likevel kontakten med det norske kunstliv i form av deltakelse ved kollektivutstillinger. 1927 viste hun sine radikale, nonfigurative malerier fra Paris på utstillingen “Otte skandinaviske kubister” i Kunstnerforbundet. Utstillingen ble viet uvanlig stor oppmerksomhet i pressen, men beklageligvis var skriveriene preget av usaklighet, giftig nedlatenhet og manglende kunnskaper om hva som gikk for seg innen avantgardekunsten utenfor Norge. Først 1932 holdt hun sin første separatutstilling i Blomqvists lokaler i Oslo.

For Ragnhild Keyser ble impulsene fra den nonfigurative kunsten av avgjørende betydning for hennes kunstneriske utvikling, også da hun i 1930-årene gikk over til å male naturalistiske bilder. Hennes tilpasning til en mer naturalistisk uttrykksform var mer i tråd med den rådende retning i Norge, om hun enn unntaksvis eksperimenterte nonfigurativt resten av sin karriere. Vinteren 1935–36 sluttet hun seg til kretsen av litt eldre kunstnere som fikk undervisning av Georg Jacobsen ved Kunstakademiet i Oslo.

I dag er hennes plankubistiske arbeider å finne i flere offentlige og private samlinger i Norge, Frankrike, USA, Danmark og Sverige. Nasjonalgalleriet har bl.a. kjøpt to viktige arbeider fra 1920-årene. Yale University Art Gallery i New Haven i USA eier tre av Ragnhild Keysers hovedverk fra 1920-årene. De ble innkjøpt så tidlig som 1927 av Katherine S. Dreyer og Marcel Duchamp til Société Anonymes samling. Fra slutten av 1930-årene og frem til slutten av 1970-årene var det imidlertid svært stille rundt hennes kunstnerskap.

    Hovedverker i offentlig eie (et utvalg)

  • Le pont et la cloche, ca. 1925, NG
  • Composition. Vouray, 1926, Yale University Art Gallery, New Haven USA
  • Composition II, ca. 1926, sst.
  • Composition III, 1926, sst.
  • Rustning, ca. 1926, NG
  • G. C. Fabre: Léger et l'ésprit moderne 1918–1931, utstillingskatalog Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris, Paris 1982
  • S. Gjessing: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • O. H. Moe: Fire norske kubister, utstillingskatalog Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden 1986
  • Konkret i Norden 1907–1960, utstillingskatalog Nordiskt Konstcentrum, Helsingfors 1988
  • J. Veiteberg: Rooms with a View. Women's Art in Norway 1880–1990, utstillingskatalog vandreutstilling, 1989
  • H. J. Mørch: Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene. Ragnhild Keyser (1889–1943), Ragnhild Kaarbø (1888–1949), Charlotte Wankel (1888–1969), upublisert mag.avh. UiO, 2 bd., 1993
  • U. T. Moberg (red.): Nordisk konst i 1920-talets avantgarde, utstillingskatalog Thielska Galleriet, Stockholm 1995
  • Lhotes tre döttrar. Solvig Olson, Ragnhild Keyser, Vera Meyerson, utstillingskatalog Mjällby konstgård, 1997
  • H. Mørch: Ragnhild Keyser. Fra plankubisme til naturalisme, utstillingskatalog Galleri F15, Moss 1999