Psykiater. Foreldre: Lege Olaus Fredrik Sand Vogt (1829–93) og Mathilde Eliza (“Elise”) Lie (1835–93). Gift 1) 27.9.1897 i Kristiania med jordmor Karen Mathea Olsen (3.7.1873–1.11.1917), datter av kjøpmann Karl Otto Olsen og Ingeborg Emilie Mathilde Johnsen; 2) 23.11.1918 i Lier med pianist Gunhild Svang (21.1.1875–12.8.1974), datter av gårdbruker Johannes Svang og Lene Marie Kornerud. Grandnevø (brorsønns sønn) av Jørgen Herman Vogt (1784–1862); søstersønn av Sophus Lie (1842–99); bror av Johan Vogt (1858–1932); fetter av David Vogt (1857–1935; se NBL1, bd. 18); fillenevø (fetters sønn) av Volrath Vogt (1817–89); tremenning av Nils Vogt (1859–1927), Benjamin Vogt (1863–1947) og Nils Collett Vogt (1864–1937); farbror til Fredrik Vogt (1892–1970), Johan Vogt (1900–91) og Jørgen Vogt (1900–72); svoger til Michael Holmboe (1852–1918); morbror til Jens Holmboe (1880–1943).

Ragnar Vogt var vår første professor i psykiatri og hadde en ledende posisjon i faget i sin samtid. Han er også kjent for sin innsats innen alkoholforskningen, der han også drev et omfattende populariseringsarbeid.

Vogt tok examen artium ved Kristiansand katedralskole 1887, gikk deretter ett år på Krigsskolen og var i flere år vernepliktig offiser i infanteriet og saniteten. Han studerte medisin ved universitetet i Kristiania og ble cand.med. 1895 med beste karakter (innstilling til kongen). Etter en periode som kandidat ved Rikshospitalets nerveavdeling studerte han nervesykdommer i Berlin 1896 og var ansatt ved Gaustad asyl et halvt år før han 1897–99 med offentlig stipend studerte psykiatri i Tyskland og Danmark, hos professor W. Wundt i Leipzig, professor Emil Kraepelin i Heidelberg og professor Alfred Lehmann ved St. Hans hospital i Roskilde. Etter hjemkomsten ble han 1900 reservelege ved Gaustad sykehus.

Vogt ble dr.med. 1901 på en avhandling om Über Ablenkbarkeit und Gewöhnungsfähigkeit. Samme år ble han universitetsstipendiat i psykiatri, 1905 fast foreleser i faget og fra 1909 dosent i et nyopprettet dosentur i psykiatri. 1911–15 var han konstituert som direktør ved Gaustad sykehus. 1915 ble Vogt utnevnt til landets første professor i psykiatri, med tjeneste først ved Gaustad sykehus, fra 1926 ved Universitetets psykiatriske klinikk, Vinderen, der han også var den første overlege. Han ledet klinikken frem til han gikk av for aldersgrensen 1940.

Vogt var meget belest og kunnskapsrik med rike internasjonale kontakter. Han skapte en god forskningstradisjon ved klinikken. Han var mindre administrativt interessert og var som foreleser abstrakt og kritisk. Hans tallrike artikler i medisinske tidsskrifter og ikke minst hans lærebok, Noen hovedlinjer i medicinsk psykologi og psykiatri, preget innstillingen til det slektledd av leger og psykiatere som var hans elever.

Allerede 1910 omtalte Vogt psykoanalysen, og Freud fremhevet at universitetet i Kristiania var det første europeiske universitet som fant hans lære verdig til å bli forelest over. Vogt var likevel kritisk til psykoanalysen og for øvrig til ytterliggående standpunkter i faget. Han var meget interessert i arvelighetsforskningens betydning for psykiatrien og stod sentralt i mellomkrigstidens eugenikkdebatt.

Som den sentrale mann han var i norsk psykiatri, fikk Vogt i årenes løp mange oppgaver og verv. Han var medlem av Den rettsmedisinske kommisjon 1930–35, Straffelovskommisjonen 1922–33 og Steriliseringsrådet 1934–37. Han var også en sterk forkjemper for avholdsbevegelsen og hadde sentrale funksjoner i denne og i arbeidet for alkoholistanstaltene. Vogt så totalavhold som det eneste praktiske middel i den folkelige avholdsbevegelse. 1940 påtok han seg å være formann i arbeidsutvalget for innsamling til et fond for forskning og folkeopplysning om alkoholspørsmålet. En vitenskapelig pris, Ragnar Vogts gullmedalje for alkoholforskning, deles fortsatt ut ved Universitetet i Oslo.

Vogt hadde sterke litterære interesser, en human legning og etisk-filosofiske interesser, som han ikke minst viste i sin bok Etiske problemer, både – og!.

  • Verkliste i NL, bd. 5, 1996, s. 572–575

    Et utvalg

  • Über Ablenkbarkeit und Gewöhnungsfähigkeit, dr.avh., i E. Kraepelin (utg.): Psychologische Arbeiten, bd. 3, Leipzig 1901, s. 62–201
  • Alkoholtrangen og alkoholafvænningen, i Medicinsk revue 1902, s. 1–10
  • Psykiatriens grundtræk, 2 bd., 1905–09
  • Samfundssygdomme. Forelæsninger for jurister, 1906
  • Alkoholens indflydelse paa sjælsevnerne, Den Norske Lægeforenings Smaaskr. 14, 1908 (og senere opplag, senest 1964)
  • Hysterisk sindssygdom, 1911
  • Arvelighetslære og racehygiene, 1914
  • Nogen hovedlinjer i medicinsk psykologi og psykiatri, 1923 (2. utg. 1935)
  • Den Freudske psykoanalyse. Dens historiske bakgrunn, 1930
  • Drikkeskikkene og kampen mot disse, 1933 (og senere opplag, senest 1964)
  • Etiske problemer, både – og!, 1935 (2. utg. 1939)
  • Sosialpsykologi. Massepsykologi, Universitetets radioforedrag 25, 1936
  • Stud. 1887, 1912, 1937
  • HEH, flere utg. 1912–38
  • H. Evensen: minnetale i DNVA Årbok 1943
  • O. Sundet: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • NL, bd. 5, 1996
  • Maleri (halvfigur) av Hans Ødegaard, 1930; Psykiatrisk klinikk, UiO
  • Tegning (halvfigur) av Øyvind Sørensen, 1940; gjengitt i Aftenp. 15.6.1940
  • Tegning av W. Stenbek, u.å.; Gaustad sykehus