“'Litteraturkritiker' er et ekkelt ord,” skrev Philip Houm i erindringsboken Kjærlighet og kamp (1985), men det kan ha vært av beskjedenhet, for ordene er skrevet etter at han i en menneskealder hadde virket nettopp som kritiker i Dagbladet.
Selv hevdet Houm at han ble kritiker ved en tilfeldighet. Etter examen artium 1929 studerte han filologi ved Universitetet i Oslo, og 1938 hadde han etter 9 års studier tatt magistergraden i litteratur på avhandlingen Ord og bilder i Olaf Bulls ungdomsdiktning. Som student hadde han allerede prøvd seg som litteraturanmelder i Adresseavisen og Tidens Tegn, og han hadde skrevet Oslo Sporveiers historie. Da hans lærer, professor Fredrik Paasche, sommeren 1939 hjalp ham til et universitetslektorat i Sverige, slo han til med en gang. Der ble han under hele krigen, og han traff igjen Paasche, som han samarbeidet med både på universitetsplan og i opplysningsvirksomhet. Senere skrev han at Paasche hadde betydd mer for ham “enn noen annen jeg kunne nevne”. Da Paasche døde 1943, var Houm raskt ute med en liten, men beundrende bok om mannen og hans verk.
Houm var medredaktør i tidsskriftet Kjølen 1942–45, men man kan likevel ikke fortenke ham i at han ville hjem igjen da krigen var slutt. Uten at Houm visste det, hadde allerede Sigurd Hoel og Francis Bull sett ham ut til ny hovedanmelder i Dagbladet. Den hjemkomne og arbeidsløse Houm sa naturligvis ja. Om sitt arbeid i Dagbladet forteller han i erindringsboken at han stod særdeles fritt, takket være de to redaktørene Einar Skavlan og Gunnar Larsen, som begge var opptatt av litteratur. Det førte til at anmelderkorpset ble utvidet og med årene nærmest uslåelig: Houm selv, Johan Borgen, Paal Brekke og Ragnvald Skrede.
Overraskende er det at han anmeldte en nær bekjent som Sigurd Hoel. Men han gjorde det så kritisk at Hoel ikke ville hilse på ham når de møttes på gaten. Houm skapte også en kløft til sin avholdte lærer professor A. H. Winsnes, da dennes bok om Sigrid Undset fikk en kritisk omtale 1949; kløften økte da Houm noen år senere skrev Ask Burlefot og vi og tok Agnar Mykle i forsvar.
Houms sentrale posisjon i det litterære landskap fremgår også av at Aschehoug forlag 1947 spurte om han kunne skrive det avsluttende bind av kjempeverket Norsk litteraturhistorie, hvor Fredrik Paasche, Francis Bull og A. H. Winsnes hadde skrevet de fem foregående. Arbeidet tok 7 år, men 1955 utkom Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene. Et biprodukt var Norsk litteratur efter 1900, som utkom i Sverige.
Houms bok var resultatet av en formidabel innsats, og det var ikke unaturlig at tanken om å levere verket inn som doktoravhandling ble født. Boken ble godtatt tross sin karakter av oversiktsverk, og Houm fikk sin doktorgrad. Den hjalp ham likevel ikke til professoratet etter Francis Bull, da han søkte det. Under disputasen angav 2. opponent, professor Johs. A. Dale, en viktig grunn til det: Boken kunne ikke kalles vitenskap, da den var full av verdidommer. En opponent ex auditorio, universitetslektor Gunnar Høst, protesterte mot at man godtok en bok uten tese og noteapparat, men Houm svarte at bokens tese og grunntema var kjærlighetssvik og kjærlighetsmangel i tidens diktning, noe som delvis forklarer at Sigurd Hoel og Helge Krog dominerer i helhetsbildet.
Houms syn på sitt virke som kritiker definerer han i Kritikere i en gullalder, om 7 store kritikere fra Kristian Elster d.y. til C. J. Hambro. Som sitt eget hovedkriterium understreket han at kritikeren må oppleve verket innenfra. Om litterære opplevelser handler Gleder og gremmelser og Helter og hjertesaker, mens En mann forut for vår tid er en hyllest til Bjørnstjerne Bjørnson.
Opp gjennom årene hadde Houm tillitsverv i flere organisasjoner. Han var styremedlem i Norsk litteraturkritikerlag 1946–55 (formann 1949–53), styremedlem i Nationaltheatret fra 1963, medlem i Foreningen Nordens hovedstyre og råd 1958–77, medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd 1955–67 og representerte foreningen i Norsk språknemnd 1966–72 og Norsk språkråd 1972–76. Han mottok Statens kritikerstipend 1950 og 1966, Oslo bys stipend 1966 og Fritt Ords pris 1980, og han var æresmedlem av Norsk Parapsykologisk Selskap.
Philip Houm var en mann med mange interesser, og han skrev om både musikk og teater i tillegg til litteratur. Men mot slutten av sitt liv beskjeftiget han seg mer og mer med religiøse problemer. Opptakten gjorde han i Mannen fra Nasaret og Den norske kirke (1965), der han gikk til angrep på “norsk ortodoksi” – i virkeligheten legmannspietismen, og han representerte et kristendomssyn som langt på vei lignet Albert Schweitzers. Boken møtte sterk motstand fra kirkelig hold, og det avfødte ytterligere tre debattbøker: Hvem var han?, Du må ikke sove og Norsk diktatur. Hva dette betydde for ham, fremgår ikke minst av at erindringsboken, som ble det siste han skrev, slutter med et varmt ønske om nestekjærlighetens gjenfødelse.