1917 ble Paasche beskikket som dosent i tysk litteratur, og 1920 fikk han et professorat i europeisk, særlig tysk litteratur. Ved siden av undervisning og publikasjoner i dette faget, blant annet bøkene Luther og Goethe, drev han forskning innen norsk og norrøn litteratur. Allerede 1911 gikk han sammen med den ett år yngre Francis Bull til forleggeren William Nygaard med en plan om å skrive en norsk litteraturhistorie i fire bind. Den skulle bygge på norsk historie og inneholde stoff om forfatternes liv og om verkenes tilblivelse, idéinnhold og virkning. Paasche skulle skrive første og tredje bind, om Norges og Islands litteratur i middelalderen og om Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene.
Paasche hadde mye annet som også skulle gjøres. 1920 gav han ut biografien Kong Sverre, og 1922 kom Snorre Sturlason og Sturlungerne, også det en biografi og en tidsskildring. I disse bøkene utfolder Paasche sine episke evner. Som sagaforsker reiste han i en artikkel i Edda 1922 tvil om tolkningsgrunnlaget for Halvdan Kohts ideologikritiske lesning av norrøne kongesagaer. Hvor Koht mente å finne blant annet kirkepolitiske interesser i sagahåndskriftene fra 1200-tallet, argumenterte Paasche til støtte for en mer objektivistisk oppfatning av sagaens fortelling om kongemakten i forhold til kirkefyrster og verdslige stormenn.
Samtidig var han aktiv som omreisende foredragsholder. Første bind av Norsk litteraturhistorie kom ut heftevis 1923–26, mens tredje bind kom 1927–32. Særlig i tredje bind viser Paasche seg som en profilert tilhenger av den tyske retningen Geistesgeschichte, med vekt på tidens ånd som kraftsentrum. De tyske idealistiske filosofene finner den nye tonen og romantikkens æra blir født. Norge er til stede, representert ved Henrich Steffens som feirer nyttårsfesten 1800 sammen med Goethe, Schiller og Schelling i Weimar. Dikterne får sine impulser fra filosofene, og i sine verk gir de form og karakter til abstrakte tankesystemer.
Etter det tyske regimeskiftet 1933 la Paasche både i sine mange foredrag og i skriftlige bidrag stor vekt på å skille mellom det gamle og det nye Tyskland, mens hans forskning som før særlig dreide seg om Norges og Islands middelalder. Mellom 1921 og 1939 skrev han blant annet 78 biografier til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.
1938 fikk han et professorat i middelalderens litteratur. Samme år gav han ut Landet med de mørke skipene, en kulturhistorisk bok om nordmennene fra de eldste tider til vikingtiden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.