Biskop. Foreldre: Prost Søren Bugge (1721–94; se NBL1, bd. 2) og Gidsken Edvardine Røring (1724–93). Gift 26.10.1787 i Horbelev på Falster med Cathrine Magdalene Koch (29.9.1771–14.1.1869), datter av sogneprest Hans Peter Koch (død 1806) og Lucie Olsen. Far til Søren Bruun Bugge (1798–1886; se NBL1, bd. 2) og Frederik Moltke Bugge (1806–53); morfar til Johannes Christian Piene (1832–1912).

Peter Olivarius Bugge er en av de mest fargerike personligheter i norsk kirkeliv, med sterke indre spenninger i sitt sinn. Det er betegnende at han kom til å bære spottenavnet “bifrons” (lat., 'mannen med de to ansikter'). Han slynget om seg med spydigheter og vittigheter. “Mit jovialske Humeur,” heter det i et brev fra 1816, “forlader mig neppe her i Livet, og saa gaaer da Naturen over Optugtelsen, og Forsigtigheden ligger under Bordet.”

Bugges far, som var kjøpmannssønn fra Christiania, var blitt grepet av den herrnhutiske lære som i 1740-årene nådde landet, og han oppdrog barna i samme ånd. Etter å ha vært prest i Holt fra 1750 ble han prest i Vanse på Lista 1767, og den yngste sønnen fikk her sin undervisning til han hadde fylt 11 år. Så ble han sendt til Bergen for å gå på skole hos rektor Fr. Arentz, og her bodde han hos sin farbror, Hans Wilhelm Bugge, som på den tid var forstander for en herrnhutisk menighet i Bergen, og som endog første sommer tok den unge Peter Olivarius med til selve Herrnhut.

Etter fire års skolegang i Bergen kom han hjem og gikk et år på katedralskolen i Kristiansand, og herfra ble han dimittert til Københavns universitet 1782. Han begynte å studere teologi og tok alle sine eksamener (cand.theol. 1786, magister 1787) med beste karakter. Glimrende begavet som han var, hadde han den lykke – forteller han selv – å bli behandlet av sine lærere mer som medstuderende enn som lærling.

Da rektor D. G. Moldenhawer på universitetets vegne kalte ham til sogneprest i Skullelev 1787, kunne han ikke si nei, men han trivdes ikke i den sjællandske landsby, og 1790 lyktes det ham å bli utnevnt til farens ettermann som sogneprest i Vanse. I mellomtiden skrev han på det verk som på en måte ble hans livs program, huspostillen Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier tillige med et Anhang af Passions-Betragtninger (1791). Postillen utkom allerede 1793 i tysk oversettelse, og en finsk oversettelse fra 1804 utkom i flere utgaver frem til 1860-årene. Den skal også ha blitt oversatt til svensk og nederlandsk. Bugge hadde ikke sitt navn på den første utgaven; han visste godt at boken ikke ville gi ham noen ære blant hans venner av den dannede klasse. Den var et skarpt angrep på den rasjonalistiske forkynnelse, som gjorde Jesu lære til mønsteret for menneskelig dyd. I skarp kontrast til dette arbeidet står hans avhandling fra 1796, De perversitate humana morali (Om menneskenes moralske sletthet), hvor han avviser både arvesynden og djevelen; avhandlingen innbrakte ham den teologiske doktorgrad ved universitetet i Göttingen i Tyskland.

I årene 1799–1804 var Bugge sogneprest i Fredericia på Øst-Jylland, og det er på mange måter en ny Bugge man møter her. Han gikk i gang med å utgi en ny dansk oversettelse av en rekke nytestamentlige skrifter, og var dermed den første nordmann i nyere tid som forsøkte seg på en bibeloversettelse. Både oversettelsen og anmerkningene som var knyttet til den, har den tydelige tendens å overføre testamentets ord til moderne tenke- og taleform, og de fire skrifter han fikk utgitt i årene 1799–1803 hører nøye sammen med samtidens rasjonalistiske virke, og dannet en klar kontrast til hans huspostill.

1803 ble det bestemt at Trondhjems stift, som også omfattet hele Nord-Norge, skulle deles i to, og 30. desember ble Bugge utnevnt til biskop i det nye Trondhjems stift, som foruten Søndre og Nordre Trondhjems amt også omfattet Nordmøre og Romsdal. Han ble vigslet til biskop (sammen med bl.a. Johan Nordal Brun og Matthias Bonsach Krogh) ved en stor felles bispevigsling i Vor Frue kirke i København 10. mai 1804, og reiste deretter til Norge for å overta sin nye stilling.

Etter at Bugge kom til Trondheim, kom han snart i strid med sin nærmeste medarbeider, stiftsprost H. J. Wille, og med andre fremstående embetsmenn i byen, som stiftoverrettsjustitiarius Andreas Rogert og kommanderende general G. F. von Krogh. Han kom også i strid med kanselliet, noe som bl.a. førte til at han ved den store ordensutdelingen 1810 ikke fikk Dannebrogordenen slik som de andre norske biskopene eller som prester i hans eget stift. Det eneste i administrasjonen som han hadde interesse for, var fattigforsorgen, og 1809 stiftet han et “Velgjørende Selskab” i Trondheim. Den nød som fulgte med krigsårene fra 1807, utløste den medfølelsens kraft som levde i ham, men også den voldsomme harme som var så sterk i ham. Med blødende hjerte så han hvordan fattige bønder og husmenn måtte lide, og med forbitrelse vendte han seg mot proprietærer og kjøpmenn, som mishandlet bøndene og utnyttet nøden til egen vinning. Hele sitt liv vedble han å kjenne seg nærmest knyttet til underklassene.

Som visepreses (fra 1804) i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab kom Bugge fra 1806 i stadig brevskifte med dets preses, prins Christian Frederik. Etter at prinsen kom til Norge våren 1813, sendte Bugge ham en utførlig skildring om den politiske tenkemåte nordafjells. Bugge var ikke med på de store rådslagningsmøtene på Eidsvoll 30. januar og 16. februar 1814 (“notabelmøtet”). Han hadde reist i forveien for prinsen til Trondheim. Men han prekte i domkirken 6. februar om det håp som religionen skjenket i disse bevegede tider, og han vendte håpet til den fyrste som nå arbeidet for folkets vel. Carsten Anker hadde villet at prinsen skulle la seg utrope til konge i domkirken, men da prinsen kom til Trondheim, var planen allerede oppgitt. Bugge hilste ham likevel i et selskap i bispegården med et hyllingsdikt som Norges konge.

Etter stormannsmøtet på Eidsvoll oppfordret prinsen Bugge til å utarbeide et grunnlovsutkast og deretter komme til Christiania. På mindre enn fjorten dager hadde han utkastet ferdig. Men det fikk ikke gjennomslag, og var i hele sin oppbygning en klar kontrast til den grunnloven som ble skapt på Eidsvoll. Nasjonalforsamlingen skulle etter Bugges forslag bli en ren stenderforsamling av presteskap, borgerskap og bønder. Den skulle ikke ha noen lovgivende myndighet og ville også få en meget innskrenket bevilgende myndighet.

Etter invitasjon fra Christian Frederik bodde Bugge på Eidsvoll så lenge riksforsamlingen satt sammen. Bugges gjerning på Eidsvoll er uklar. Noen hevder at han var Christian Frederiks spion. “Mine Brandpile,” skriver han i et brev, “saarede mange; det vidste jeg ret got; men de skulde netop saare, og derved skræmme fra mangt et Canaillerie som var paatænkt.” Da Bugge på hjemveien reiste opp gjennom Gudbrandsdalen, ble han, etter det han selv forteller, hilst av bøndene som den “der fornemmeligen havde bidraget til, at vi vare blevne ægte Nordmænd og selvstændige, og især ved Rigsforsamlingen styrked mange svage”. Han ble mottatt “næsten med sværmende Glæde”, og fulgt mange mil av alle slags mennesker, “ja endog af Damer”. Den nyvalgte kongen hadde før avreisen fra Eidsvoll utnevnt ham til preses i Videnskabsselskabet, et verv han innehadde til 1820.

Ved stortingsvalget 1815 ble Bugge valgt som første representant for Trondheim. På tinget gjorde han seg snart bemerket ved sin “demostheniske” veltalenhet. Han var en tid visepresident både i Odelstinget og Stortinget og en tid også president i Odelstinget. Han var medlem av valgkomiteen og gav støtet til nedsettelse av faste komiteer. Han kjempet for nedsettelse av en protokollkomité og var selv fra først av medlem av den. Av de andre faste komiteene var han medlem av kirkekomiteen, og hjelpekomité nr. 3, hvor han visstnok forfattet den midlertidige landsskoleloven av 1. april 1816. Men han trivdes ikke med stortingsarbeidet, og prøvde aldri senere å bli gjenvalgt.

Det tok tid før Bugge vente seg til den nye situasjon. Så sent som 1816 skrev han hemmelige brev til Christian Frederik, som han konsekvent omtalte som “kong” Christian, samtidig som han lot sin ironi gå ut over Karl Johan, som i et brev fra 1816: “Jeg parlerer fransk saa det har god Skik uden næsten at kunde (sic) et Ord. Min norske Næve klemmes og trykkes med al sydlandsk Oprigtighet; ja stundom gaaer Forlibelsen saa vidt, at den yttrer seg i Kysse. Jeg fik paa een Dag 6 dito og frygtede for min Tugtighed. ... Min Kone derimod, som erholdt en Visite i Thjem, bevarede sin Kyskhed, uden at noget saadant Angreb skeede paa den. Derimod fik hun et Souvenir af et par Øreringe med Diamanter. Disse agter jeg at gaae med, naar jeg kommer hjem, thi hun har ingen huller i Ørene, og ubrugt maae Stadsen ej blive.”

Bare en gang senere vakte Bugge oppsikt på det politiske plan. 7. september 1818 holdt han en tale i domkirken i Trondheim i forbindelse med Karl Johans kroning. Bugge refset her folkets pralende hovmod og dets misbruk av friheten, og han mante folk til å bøye seg under Gud og kongen. Men hans preken vakte en storm av raseri, fordi han gav Karl Johan æren for at friheten var blitt reddet i 1814. Om kvelden ble vinduene knust i bispegården, og avisene ble fylt med smedeviser. Han som hadde vært Karl Johans harde motstander, ble nå oppfattet som tvetunget – i politikken som før i religionen. Han var da også blitt påskjønnet med ridderkorset av Nordstjärneorden 1815 og kommandørgraden (dvs. storkors) to år senere.

Stormen mot Bugges kroningstale førte til at han aldri senere falt tilbake i rasjonalismens forstandsdyrkelse. Han begynte snart å samle en herrnhutisk krets omkring seg, og 1819 forsvarte han offisielt de haugianske lekpredikanter. Da bøndene på Stortinget 1836 hadde fått flertall for opphevelse av konventikkelplakaten, var Bugge den eneste av biskopene som uttalte seg for opphevelsen.

På sine eldre dager var Bugge plaget av svekket helse, og han fikk – etter motvillig søknad – avskjed fra bispeembetet 1842. Sju år senere døde han i Trondheim, 85 år gammel. Da hadde han allerede fått oppleve å se to av sine sønner installert som rektorer ved de lærde skolene i Christiania og Trondheim.

  • Fullstendig fortegnelse finnes i Bugges biografi i NFL, bd. 1, 1885, s. 528–530
  • Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier tillige med et Anhang af Passions-Betragtninger, København 1791 (ty. utg. Flensburg 1793, fi. utg. Åbo 1804 og senere utg.)
  • De perversitate humana morali eiusque origine et ratione universa, dr.avh., Göttingen 1796
  • Jacobs Brev, oversat med Anmærkninger, København 1799
  • Pauli Brev til de Galater, oversat med Anmærkninger, København 1800
  • Pauli Breve til de Corinthier og Brevet til Ebræerne, oversat med Anmærkninger, Fredericia 1803
  • Johannes's Evangelium oversat med Anmærkninger, Fredericia 1803
  • Til Tronhiems Indvaanere, de Fattiges Forsørgelse angaaende, i Aurora 1809, s. 3–12
  • Udkast til en norsk Grundlov, 1814, trykt i Y. Nielsen: Bidrag til Norges Historie i 1814, bd. 1, 1882, s. 51–61
  • Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens Dele, 2 bd., Trondheim 1821–22
  • F. M. Bugge: Charakteristiske Træk af Biskop dr. P.O. Bugges Liv og Virksomhed, Trondheim 1851
  • M. Birkeland: Bidrag til Norges nyere Historie, 1858, s. 14–30 og 33–46
  • D. S. Thrap (utg.): Fra Biskop Bugges Haand. Breve og Taler, 1886
  • d.s.: Bidrag til den Norske kirkes Historie i det nittende Aarhundrede. Biografiske Skildringer, bd. 2, 1889, s. 1–211
  • A. Fridrichsen: “P. O. Bugge som ekseget”, i Norsk teologisk tidsskrift, rk. 3, bd. 1, s. 115–140
  • T. Høverstad: Norsk skulesoga, bd. 1, 1918, s. 106–110, 234–249, 264 og 270
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 2, 1925

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av J. Berg, u.å.; p.e